Asieh Amini har vært fribyforfatter i Trondheim siden 2009. I 2005 ble hun av FN-organisasjonen UNESCO fremholdt som den viktigste yngre poet i Iran, etter at hun hadde utgitt sin første samling dikt på persisk. Hun kom på kant med det autoritære styret, og ble holdt i det beryktede Evin-fengselet i Teheran etter å ha protestert mot fengslingen av en annen mennskerettighetsaktivist. Hun er en nær samarbeidspartner av Shirin Ebadi, som mottok Nobels fredspris i 2003.

Asieh Amini utga høsten 2011 diktsamlingen ”Kom ikke til mine drømmer med gevær”, gjendiktet fra persisk til norsk av Nina Zandjani. Samlingen regnes som en norsk originalutgivelse, den finnes ikke i andre utgaver, men diktene er presentert både på norsk og persisk. Den fikk to anmeldelser i norske medier, begge svært gode. Adresseavisens kritiker Fartein Horgar kalte ”Kom ikke til mine drømmer med gevær” den beste diktsamlingen på norsk i 2011, mens den anerkjente poeten Helge Rykkja påpekte at norsk poesi har mye å lære av Asieh Amini. Her er en smakebit fra samlingen, titteldiktet:

Huset mitt,
rommet mitt,
sengen min,
leppene mine,
selv karmen til det lukkete vinduet
lukter krutt.
Hvor ofte må jeg si det?
Kom ikke til mine drømmer med gevær!

Asieh Amini er en modig menneskerettighetsaktivist og journalist, og en spennende poet. Hun er et eksempel på hvilke store ressurser som finnes blant landets fribyforfattere og andre forfattere fra ulike kultur- og språkområder som har kommet til Norge. De skriver gjerne litteratur på et kvalitativt høyt nivå, og med et videre siktemål enn primært å passe inn i en stadig mer konform, markedstilpasset og privatisert norsk samtidslitteratur. Deres erfaringsbakgrunn er en annen og som oftest langt alvorligere, deres fortellerform, språk og narrative retorikk annerledes og utfordrende på mange plan. De er altså litterært mer krevende, fremmedartede, og får ikke den oppmerksomhet som de etter min mening fortjener, verken hos bokhandlere flest eller i mediene. Jeg kan nevne navn som den tsjetsjenske novelle- og romanforfatteren Musa Mutaev, den syriske poeten Eftikhar Ismaeil og den iranske novellisten Mokhtar Barazesh. Heldigvis har vi noen redaksjoner og kritikere som tør å velge utenfor den aksepterte litterære folden, og ikke minst Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Norsk PEN og bibliotekene landet over som er ajour også med disse forfatterne og denne litteraturen som bidrar til å utvide, utdype og berike det litterære uttrykk.

Å bringe disse forfatterne frem for norske lesere og i norsk offentlighet er konkret integrering i det litterære kretsløp. Communicatio Forlag vil fortsette dette arbeidet.

Og for den som er opptatt av terningkast: En femmer!

Les hele anmeldelsen på http://www.fvn.no/kultur/litteratur/article830506.ece

NRK-Fjernsynet feirer i år sitt 50-årsjubileum. Bjørn Nilsen har vært med nesten helt siden den offisielle starten i august 1960. Han ble ansatt i Dagsrevyen i 1964, og gikk to år senere over i en stilling som selvstendig dokumentarprodusent. I “Journalist og aktivist” forteller han mye ukjent NRK-historie, opplevd innenfra. Han skildrer miljøer, mennesker og prosesser, også med en god porsjon befriende humor, og forteller åpent om hvordan han som en politisk radikal reporter krysset grensen til politisk aktivisme fordi journalistikken skulle påvirke endringer i samfunnet. Han ble bokstavelig talt en rød klut for det politiske etablissementet. I en periode var han medlem av AKP (m-l), men ble oppfattet som medlem lenge etter at han brøt ut fordi han ikke aksepterte å måtte bøye seg under partipisk og sentralt besluttede standpunkt som alle skulle følge. Hans skildring av en reise til Albania, med Pål Steigan som reiseleder, er både grotesk og galgenhumoristisk, og viser den totalitære tankegangs brutale absurditet.

Bjørn Nilsen var de store dokumentarserienes produsent, og for den internasjonale suksessen “Olje/Oil”, fortsatt NRKs største internasjonale dokumentarsuksess som ble produsert sammen med britiske Grampian/ITV, fikk han Amanda-prisen. Men han har også produsert kontroversielle programmer om blant annet Nordsjødykkernes skjebne og Mehamn-ulykken, og den som leser “Journalist og aktivist” vil få et skremmende innblikk i norske myndigheters brutale maktutøvelse når de må berge sitt eget ansikt. De som allerede har lest om granskningskommisjonenes behandling av Mehamn-ulykken, rappporterer alle om stor uhygge og som en skrev tilbake: “Nakkehårene reiste seg i skrekk!”

Bjørn Nilsen forteller om politisk maktspill på høyeste nivå i NRK, når samfunnets ulike støtter følte seg truet. Ikke minst interessant er skildringen av hvordan daværende kringkastingssjef Einar Førde med økonomiske argumenter stanset Nilsens igangsatte arbeid om norsk etterretningsvirksomhet, for deretter å bla opp de nødvendige millioner kroner som måtte til for å få laget dokumentarserien om Henry Oliver Rinnan, den tyske okkupasjonsmaktens angiver, torturist og bøddel under andre verdenskrig. Også “Skyggespill” ble kritikerrost og en stor publikumssuksess.

“Journalist og aktivist” har allerede fått de første rosende anmeldelser. Adresseavisens anmelder Johan O. Jensen, mangeårig leder av Pressens Faglige Utvalg (PFU), skriver blant annet: “En tidsvis svært underholdende bok, men selvsagt ikke uten nye piler i koggeret. Språket er presist, men skarpt.”

Bjørn Nilsen er også poet, har vært formann i Den norske Forfatterforening og var den første leder av Norsk Forfattersentrum.

Byenes hukommelse,
en overflod av vonde minner.
I sjelens gjemmer
flyr pinens piler
dyppet i fryktens gift.

Vi forlot våre unge år,
livets kilde,
på den romantiske smertens vinger,
ikke bevisst
at vi er døtre av det fornedrede Østen.

Da vi omfavnet horisonten,
beruset av lysets vin,
med barna som levende ånder,
bruddstykker av våre drømmer,
ble smerten større
enn vi maktet å favne.