Skammens Mur gjennom Berlin sto fra 1961 til 1989, også som et symbol på Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden, frem til Jernteppet og Østblokken falt; et par av landene i blokken opphørte også å eksistere: Arbeider- og bondestaten Øst-Tyskland i 1990, Sovjetunionen året etter, mens Tsjekkoslovakia ble splittet i Tsjekkia og Slovakia tre år senere. Et katastrofalt politisk eksperiment med millioner av menneskelige ofre hadde spilt fallitt. Den øst-europeiske og sovjetiske kommunismen ble kastet på historiens skraphaug.

Denne siste uken har internasjonale og norske medier rettet sine blikk mot Berlin, den spennende tyske hovedstaden, langt på vei den viktigste kontinentale byen i dagens Europa. 9. november, altså mandag, er det 20 år siden Muren revnet ved at grensebommer ble hevet og etter hvert nærmest bokstavelig slått i stykker med menneskehånd, øst- og vestberlinere sto med tårer i øynene og omfavnet hverandre, mens de tidligere fryktede østtyske grensevaktene la ned sine skarpladde våpen og etter ordre, eller mangel på klargjørende ordre, lot gjenforeningen skje. Uforglemmelige øyeblikk, som jeg observerte på avstand da det skjedde. Berlin var en by som sto meg nær, og jeg skulle gjerne ha vært der.

Jeg kom tilbake til Berlin noe senere, og byen var som en bølge som grep tak. Begeistringen var til å ta og føle på, men også irritasjonen hos enkelte østtyskere, som følte at Vesten umiddelbart tok seg til rette på den mest vulgære og uhøflige måte. Jeg husker et gatekryss i Øst-Berlin, der stillaser med svære høyttalere var montert, og fra dem ble den mest monotone, rytmiske rockemusikken pumpet ut. Østtyskere ble tilbudt gratis sigaretter fra en vestlig sigarettprodusent, mens den kvinnelige politibetjenten som skulle dirigere trafikken danset midt i gaten, røkte, drakk fra en ølflaske og ga mer eller mindre blanke i hvordan bilene kjørte og fotgjengerne gikk. Her var det mer løssluppent sirkus enn tysk orden og punktlighet.
Selvsagt var det forståelig at gledesfølelsene tok overhånd hos dem som hadde utholdt et sterkt undertrykkende regime, men jeg husker også raseriet hos den unge kvinnen i en pannekakekiosk som trodde at det var jeg som hadde krevd mer cointreau i pannekaken og ikke den brautende vest-tyskeren ved siden av meg, og derfor ga meg huden full. Følelser på alle måter, i et Øst-Berlin der store bydeler fortsatt så ut som de gjorde rett etter andre verdenskrig, med fasader fulle av kulehull.

Men, det sterkeste minnet fra dette besøket var likevel følgende: Jeg hadde tilbragt hele dagen i Øst-Berlin, og hadde på ettermiddagen tatt meg tilbake til vestsiden av Muren. Jeg sto ved Brandenburger Tor, befant meg i en stor menneskemengde som så på en beltebil med en stor påmontert meiselarm som bukserte seg på plass på den andre siden av Muren foran oss. Den skulle åpenbart gå til verks på den del av byggverket som sto her. Endelig var beltebilen på plass, den løftet armen og dundret meiselen ned i Muren. Betongbiter fløy, og menneskemengden jublet. Armen løftet seg på nytt, slo ned i betongen igjen. Ny jubel.
Plutselig ble jeg oppmerksom på firmanavnet skrevet med sorte bokstaver på gul bunn på meiselarmen: KRUPP. Navnet fikk tankene til å fly. Det store Krupp-konsernet var en av de viktige støttespillerne for Hitler og nazistenes terrorregime. Kruppkonsernets fabrikker brukte fanger som slavearbeidere. I Nürnbergoppgjøret etter krigen ble Alfried Krupp dømt som krigsforbryter og til 12 års fengsel, men allerede i 1953 kunne han igjen overta kontrollen over familiekonsernet.
Muren i Berlin var et resultat av Den andre verdenskrig og en konsekvens av Den kalde krigen som fulgte. Derfor var det som om en ring ble sluttet foran meg, da jeg så meiselarmen heve seg på nytt, med KRUPP-navnet skrevet i sort. Selvsagt var dette også en urettferdig betraktning, for det Krupp-konsernet som manifesterte seg i den kraftfulle meiselarmen var på ingen måte det samme Krupp-konsernet som integrerte sin virksomhet i Hitlers krigsmaskin.

Men en konkret påminnelse om forbindelseslinjer i historien ble episoden, uansett.

Den avgåtte helseminister Bjarne Håkon Hanssen, en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste støttespillere de senere årene, har råket ut i alvorlig trøbbel etter sin abdikasjon fra regjeringen og overgang til det private næringsliv som kommunikasjonsrådgiver. Han kommuniserer for tiden dårlig fra sin reise i Afrika.
Samtidig har Karita Bekkemellem skrevet sin biografi, med dramatiske opplevelser fra det private rom og beretningen om sin motvillige avgang som statsråd, visstnok uten at dagens statsminister klarte å gi henne sparken ansikt til ansikt, men måtte bruke dagens samordningsminister som bud, eller rettere sagt som budbringer.

Politikk er hverken et pent eller rent spill. Mediehistoriene om Hanssen og Bekkemellem denne siste uken vil forsterke politikerforakten, og politikerne har ikke andre enn seg selv å takke. Å ikke se lenger enn sin egen nesetipp har sin pris.

Som forlegger har disse historiene fått meg til å tenke på den tilfeldige timing som bør komme en av høstens romaner til gode, nemlig pseudonymet Qs “Gateskrift”, der en statsråds taleskriver forteller om sin kamp med en umulig tale. Talens ønskede innhold samsvarer nemlig ikke med den virkelighet taleskriveren erfarer rundt seg. En roman om spillet og spinnet som viktigere enn fakta; en aktuell og påtrengende problemstilling i dagens mediestyrte politiske arbeid. Og en roman om en talskriver som kommer til veis ende.

Q er pseudonymet for en forfatter som fra nå av ønsker å la teksten tale for seg; uten lanseringsintervjuer eller andre opptredener, også uten overtydelige referanser til tidligere bøker. For en forlegger blir dette selvsagt en spesiell utfordring, i en tid der navn og ansikt skal selge bøker mer effektivt enn boken selv. En redaksjon etterspør ikke lenger nødvendigvis bokens kvalitet, men hvem forfatteren er, når man skal beslutte om forfatter og bok skal få oppmerksomhet.
Qs holdning er å innta det stikk motsatte standpunkt, som en protest mot det rådende klima: La teksten tale for seg i det stille, men forhåpentligvis likevel med kraft slik at ordet etter hvert går fra munn til munn.

Ett unntak, riktignok: Romanen “Gateskrift” har som et sentralt element i handlingen en domeneadresse: http://www.gateskrift.no/
Denne adressen møter taleskriveren som en vital kanal for viktig historiefortelling uavhengig av de etablerte mediekanaler med alle sine dørvoktere, og gjør arbeidet med talen enda vanskeligere.

Dette domenet eksisterer også som en faktisk nettadresse, der nysgjerrige kan lese utdrag fra romanen.

Når forfattere besøker bokhandlere er noen bøker viktigere enn andre: Forfatterens egne. Det verserer mange historier om bokhandlere som blir lut lei av forfattere som kommer i butikken og maser om hvor hans eller hennes bok står plassert, hvorfor den har ryggen mot verden og ikke fronten, hvorfor det ikke finnes flere eksemplarer av boken et cetera? For NB: Denne boken er blant de viktigste i år, om enn ikke den viktigste. Og selvsagt er det riktig, for forfatteren.

For et par dager siden sto jeg i Tanum bokhandel på Gardermoen; hadde en knapp time å slå ihjel før flyet skulle gå. Jeg plukket ut engelskspråklige bøker, bladde, leste, fikk en fruktbar tanke eller to. Så hørte jeg to stemmer bak meg, fikk øye på karene, gjenkjente den ene, en yngre forfatter, i høst med sin andre bok på samvittigheten, den andre sikkert en kompis. Forfatteren hadde funnet tre, fire eksemplarer av sin bok i høst på det ene utstillingsbordet, noen få andre i en hylle; med ryggen ut! Heldig forfatter, tenkte jeg, at bokhandelen i disse knipne tider har kjøpt inn flere enn ett eksemplar til butikken, skal du være glad for. Men, noen fordeler er det å komme ut på et forlag som også eier bokhandelkjeden. Forfatteren var likevel misfornøyd: Bøker med ryggen ut i hyllen, andre eksemplarer på utstillingsbordet, en mindre stabel klemt inn i midten blant større stabler med andre titler.

Nei, slik kunne det ikke være, bokhandleren måtte da i det minste klare å presentere boken hans skikkelig.

Så begynte en rydde- og ommøbleringsprosess rundt meg. Andre forfatteres bøker ble skubbet unna, snudd med ryggen ut mot verden i hyllen for å kunne gi plass til fronten på forfatterens egen bok. På utstillingsbordet ble det også gjennomført betydelige topografiske endringer, med en ny bok fremst på bordet, både i stabel og med et oppstilt eksemplar på toppen. Plutselig lå andre titler inneklemt på midten av bordet, noen var også blitt forvist til en hylle nederst mot gulvet, nå nærmest usynlige. Ja, tenkte jeg, også for bøker er veien kort fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

Endelig var forfatteren førnøyd, og tenkte kanskje at nå blir det salg. Rai, rai!

Jeg måtte smile for meg selv over forfatterens ryddemani. Hos ham hersket ingen solidarisk tanke med andre forfattere, heller ikke med bokhandelens egen prioritering. Nå hersket plutselig jungelens lov, selv for en forfatter med et kjent politisk engasjement i kretser der solidaritet og fellesskap er sentrale retoriske begrep.

Jeg tror mange forfattere kjenner seg igjen i denne situasjonen, selv om de fleste av dem ville agert litt mindre åpenlyst.
Som forlegger må man selvsagt være glad for forfatteres egeninnsats i markedsføringsøyemed, selv om aktiviteten av og til kan kalle på smilet og latteren.
Forhåpentligvis hjelper det på salget, i disse ulvetider, med forfattere som ryddegutter og -jenter i bokhandelen.

Den tsjetsjenske dikteren Musa Mutaev, bosatt i Trondheim siden 2004 og president i Tsjetsjensk PEN, presenterer originalutgavene av sine bøker på norsk, etter oversettelse fra tsjetsjensk til russisk og deretter til norsk ved en av nestorene blant norske oversettere, Alf B. Glad.
Jeg har tidligere skrevet en blogg om hans nye samling tsjetsjenske fortellinger, “Inntil morgendagen kommer”, som ble lansert for få uker siden. Nå begynner anmeldelsene av boken å komme, og idag slår Aftenposten opp sin vurdering over seks spalter: “Sjelden og fornem lesning.” Anmelderen Terje Stemland påpeker at boken byr på “stor og desperat fortellerkunst fra et historisk prøvet land.”

Da Musa Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, “Kuntas skygge”, kom i 2007, skrev en annen av Aftenpostens anmeldere, Kjell Olaf Jensen: “Utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur.”
Dagens anmeldelse peker i samme retning: “Nå har han fulgt opp med en ny samling, og inntrykket av hans skrivekunst, stor og ikke så lite desperat, har ikke fortatt seg fra forrige bok,” skriver Terje Stemland.

De siste årene har flere journalistisk baserte bøker om Tsjetsjenia blitt skrevet av norske forfattere, som har reist til det krigsherjete kaukasiske landet for å hente inntrykk og kunnskap. Det norske litterære miljøet har en tendens til å fokusere på sine egne. Men midt i blant oss lever og arbeider også en tsjetsjensk dikter, som har opplevd krig og tortur på kroppen og som ble reddet til Norge som fribyforfatter fra en flyktningeleir i Ingushetia i 2004.
Jeg håper derfor at samlingen “Inntil morgendagen kommer” fører til at også en autentisk tsjetsjensk dikterstemme når frem til et større litterært publikum her hjemme. I viktige litterære miljø i utlandet har de allerede oppdaget Musa Mutaev.

“Å hoppe etter Wirkola” er et kjent begrep fra sportsverdenen, visstnok unnfanget av den øst-tyske hopperen Dieter Neuendorf i forbindelse med verdensmesterskapet i Oslo i 1966. Bjørn Wirkola var utilnærmelig i bakken, og Neuendorf måtte innrømme at han ikke greide å hamle opp med altaværingen. Dermed falt ordene om at det ikke var lett å hoppe etter Wirkola. Senere skal den legendariske radioreporteren Bjørge Lillelien ha fanget opp utsagnet, og så, via sportsjournalistikken, ført det inn som et stående begrep i norsk. Selv om det er blitt en klisjé, er utsagnet fremdeles ikke tømt for alt innhold.

Derfor kom jeg til å tenke på Neuendorfs ord mens jeg i ettermiddag satt og lyttet til “Hallo i uken” i NRK P2, definitivt et av de radioprogrammene jeg har gledet meg mest over gjennom mange år. Etter at Else Michelet, Are Kalvø, Espen Beranek Holm & kompani, tekstforfattere, komikere og skuespillere med usedvanlig talent, satire og ironi hadde behandlet samtidens dårskap i politikken, mediene og ellers med klokskap, glimt i øyet og tro mot tommelfingerregelen om ikke å sparke nedover, men oppover – mot makten, ga seg i sommer, var jeg spent på hvordan den nye redaksjonen ville føre programmet videre.

Nå har den nye redaksjonen hatt ansvaret i noen uker, og jeg har lyttet og håpet at lørdag ettermiddag fortsatt kunne forbli et mediemessig høydepunkt i uken. Den første sendingen var vanskelig å holde ut, kantete, ufiks, stotrende og uten gode poenger, etter mitt syn. Programmet manglet også en tydelig autoritet, en ankermann som kunne bære sendingen i mellomstikk, være et solid nav som det øvrige dreide rundt. Stemme og tonefall er viktig, likeså roen som gir trygghet hos lytteren og bygger troverdighet i ankermannen, og jeg savnet alt dette.

Men, tenkte jeg, nå er du urettferdig, for du måler den nye mannen mot den gamle, Are Kalvø, og det er urimelig. Selvsagt var det urimelig, for alle synger med sitt nebb, og det må lytteren respektere. Dessuten vil en ny redaksjon skape sitt, noe nytt, og ikke bare bli et ekko av det som har vært. Selvsagt, det også, og umulig å argumentere imot. Kanskje er du også for gammel (50+), tenkte jeg videre, for her blir tidligere P3-ressurser tatt i bruk, kanskje pålagt det evige NRK-oppdrag om å sikre unge lyttere som NRK-trofaste også videre. Vær tålmodig, sa jeg til meg selv.

Jeg lyttet også neste lørdag, hørte visse forbedringer i flyt og regi, og tenkte at her har redaksjonen fått nødvendig hjelp fra det ressurssterke NRK-miljøet for å få skuten på rett kjøl så raskt som mulig. Etter at sendingen var ferdig, kunne jeg ikke huske noe av innholdet, merket bare en viss irritasjon over å ha kastet bort en god halvtime. Men jeg har fortsatt å lytte, med en lørdags unntak, frem til idag. Fra nå av vil jeg ikke reservere flere lørdag ettermiddager til programmet. Hvorfor? Fordi jeg kjeder meg. Fordi jeg irriterer meg over fortsatt manglende kunstnerisk kraft og uttrykk, svake retoriske poeng, fraværet av farlighet og en utfordrende holdning overfor det politiske miljø og medieverdenen, et snev av pubertalitet og manglende autoritet til å binde sendingen sammen. For meg er “Hallo i uken” blitt redusert til en ungdommelig og ufarlig lek med enkle virkemidler, manglende retorisk kraft, billigproduserte og flatt fremførte sketsjer med kryssklippete faktiske politikerutsagn, som vi også kan finne i de kommersielle underholdningskanalene som først og fremst tilbyr en evinnelighet av motstandsløs musikk, trafikk- og værmeldinger.

Å ville harselere med medieverdenen er et yndet grep hos aktører i satire- og ironifaget, og selvsagt er det viktig, kanskje stadig viktigere, også, å gripe fatt i tendenser og konkrete eksempler fra mediestrømmen. Ingenting er mer effektivt enn å vende latteren mot makten; da vil selv den mektigste kunne tape. Men da må man evne å vekke latteren. Først da blir ironikeren farlig.
Jeg har ikke ledd en eneste gang etter at den nye “Hallo i uken”-redaksjonen tok over. Kanskje er det først og fremst mitt problem, og det lar seg lett løse ved ikke å koble inn P2 lørdag ettermidag. Tid er en knapp ressurs, og det er mye annet å bruke dyrebare minutter på.

Men jeg vil savne motet, pågåenheten, den rause humoren og den kreative intelligensen til det Hallo i uken som var. Ikke rart at politikere og mediefolk kunne frykte det programmet, samtidig som de syntes det var stas å bli nevnt.
Det nåværende “Hallo i uken” tror jeg hverken skaper engstelse eller stolthet hos dem som blir trukket frem i programmet. Heller en følelse av likegyldighet.
Dessverre.

Ord er aldri nøytrale, noe en dagsaktuell konflikt fra dagens Moskva viser: En grillrestaurant i sentrum av den russiske hovedstaden har nå blitt tvunget til å fjerne fire bokstaver i navnet på etablissementet over inngangspartiet, etter sterke og utvetydige politiske signaler om at fire bokstaver var upassende: Anti. En journalist, tidligere dissident og politisk fange under sovjet-tiden, har gått i dekning etter å ha skrevet om forholdet, som også viser de trange kår for ytrings- og meningsfriheten i dagens Russland.

“Antisovjetisk” var navnet på restauranten, som fikk mange til å se rødt. Bare en måned fikk navnet leve, før krigsveteraner og politiske myndigheter i den aktuelle sentrumsbydelen meldte sine kraftige innsigelser og påstander om næmest blasfemiske tildragelser overfor fortiden. Presset ble stort, og de “blasfemiske” bokstavene ble fjernet. Restaurantdriveren fikk samtidig betydelig oppmerksomhet, og styrket dermed den forretningsmessige driften. Innredningen i restauranten er bygget over dissidentenes historie under det totalitære Sovjet-regimet.

Journalist og tidligere dissident Alexander Podrabinek skrev om konflikten som restaurtantnavnet skapte, og kritiserte blant andre krigsveteranene og myndighetene for å privatisere den patriotiske følelsen. Mengden av lidelse og størrelsen på likhaugene i det gamle Sovjet forteller en dyster og grusom historie. Podrabineks engasjement resulterte i at representanter for ungdomsbevegelsen i statsminister Vladimir Putins parti, Det forente Russland, rykket ut til Podrabineks boligområde i et forsøk på å hisse opp naboene mot journalisten. Bilder av og navn på barna og kona hans dukket opp på internett, trusler ble fremmet. På sett og vis bragte striden om navnet “Antisovjetisk” journalisten tilbake til sovjet-tidens dystre opplevelser i GULag.
Idag lever Alexander Podrabinek i skjul. Situasjonen for regimekritiske journalister i dagens Russland er høyst usikker, og rekken av uoppklarte drap lang.

Historien om restauranten “Antisovjetisk” minner meg på en opplevelse fra Murmansk for en del år siden, etter at Sovjetunionen var gått i graven og Russland gjenoppstått. Jeg var gjest ombord på det som den gang var verdens største atomisbryter, et gedigent skip som om sommeren dro på cruise innover det arktiske isødet med amerikanske turister som hadde sett resten av verden og søkte den ultimate eksotiske reiseopplevelsen. Jeg var invitert til lunsj hos kapteinen sammen med en kollega; et veldekket og fyldig bord med mat og drikke møtte oss, med skipsføreren og hans kone som hyggelig vertskap.

Så fortalte kapteinen om båtens navnehistorie. På dette tidspunkt het den “Sovjetunionen”, selv om landet hadde skiftet navn til Russland. Men båtens opprinnelige navn var “Leonid Bresjnev”, sovjetisk statsleder i perioden fra 1964 og frem til sin død i 1982. Etter at Mikhail Gorbatsjov hadde overtatt makten i Sovjetunionen i 1985, og iverksatt sin glasnost- og perestrojkapolitikk som til syvende og sist resulterte i at Sovjetunionen opphørte som statsdannelse i 1991, skulle han på besøk til Leningrad. Kommunistpartiets lokale leder i byen oppdaget dagen før Gorbatsjovs ankomst at verdens største atomisbryter lå i dokk på byens havn, med navnet “Leonid Bresjnev” i gule prangende bokstaver på skipsskroget. Nå ble gode råd dyre, og tiden fløy fort.
Resultatet var en nattlig aksjon, der atomisbryteren ble fratatt sin dåpsnavn. Da morgenen og Gorbatsjov kom til Leningrad, lå skipet “Sovjetunionen” i dokk, til lettelse og glede for flere.
Kapteinen lo godt da han fortalte denne muntre historien.

Det er ingen grunn til å le av den aktuelle historien om restauranten “Antisovjetisk” og journalist Alekander Podrabinek.

“Gateskrift” heter en roman som nettopp er ankommet bokhandlerne landet over. Forfatteren er et pseudonym, Q, og begrunnelsen er følgende: Forfatteren vil la skriften tale for seg. Q virker lei av forfattere som snakker om tekstens fortreffelighet i mediene, av og til også snakker teksten i stykker eller gjør den overflødig.
Q er en forfatter som har skrevet bøker på et av de største forlagene, men som nå foretrekker små forlag og føler seg mer hjemme og verdsatt der. Q er ikke den første norske forfatter som gjør det spranget, og flere kan det bli. Q understreker at de litterære kvalitetskravene ikke er mindre strenge hos de små, kanskje strengere enn hos de store, også, mens det kommersielle presset definitivt er mindre.
Hvorfor pseudonymet Q? Selv hevder forfatteren at Q er alfabetets vakreste bokstav, altså er ren estetisk vurdering. Men så føyer Q til: Det er ikke hele forklaringen, uten å ville utdype det punktet.

Alt dette lar seg lese på Qs nyopprettete blogg: http://signertavq.wordpress.com
Q er nok en forfatter som vil delta i det offentlige ordskiftet, men tekstene skal få tale for seg.

For en forlegger er anonymitet selvsagt en spesiell utfordring, hvis man samtidig vil ha medieoppmerksomhet om sine utgivelser. Så får man i dette tilfellet forsøke å spre informasjonen på annen måte, og håpe at i hvert fall anmelderne vil oppdage romanen.

Hva handler så romanen “Gateskrift” om? Den byr på en skildring fra det politiske hverdagsmiljøet.

Statsrådens taleskriver har reist til Katedralbyen for å lage et utkast til ministerens kanskje viktigste tale noensinne. Temaet: “Det allintegrerte Hus som et demokratisk fortrinn.” Men han finner ikke lenger ordene, bildene, episodene han kan bruke for å gi talen kraft og et innhold som korresponderer med den virkelighet han ser rundt seg. Samtidig herjer alvorlig sykdom i ham, og taleskriveren vet at han lever med en begrenset tidshorisont.
Tidlig en morgen oppdager han en rektangulær gatestein støpt fast til asfalten i et fortau, stenket av blodet til en død katt. I steinen er det hugget inn en kryptisk beskjed, som han kan forfølge på nettadressen www.gateskrift.no. Dette blir inngangen til et utfordrende fortellerunivers i spennet mellom Katedralbyens mest tradisjonelle håndverk, steinhuggernes, og Internetts grenseløse frihet til å formidle historier. Taleskriveren kommer over flere gatetekster i byens fortau, med fordypninger på nettet.

Heller ikke historiene på www.gateskrift.no korresponderer med mandatet han har fått for statsrådens tale, og vanskeliggjør oppgaven han er satt til å løse ytterligere.
Samtidig blir han konfrontert med sin egen fortid, som menneske og maktens håndlanger.

Kort og godt: En roman om mennesker i livets og politikkens malstrøm.

Ja, såpass bør en forlegger kunne fortelle om romanen, uten å komme i konflikt med Qs ønske om å la teksten tale for seg.

God lesning!

Musa Mutaev, tsjetsjensk forfatter bosatt i Trondheim og president i Tsjetsjensk PEN, lanserer nå sin andre skjønnlitterære bok, “Inntil morgendagen kommer”, som vil foreligge i bokhandelen i slutten av denne uken eller rett over helgen.

”Utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur”, skrev Aftenpostens anmelder om Musa Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, ”Kuntas skygge” (2007). Denne samlingen fikk en svært positiv kritikermottakelse, og opplaget ble utsolgt i løpet av et par hektiske førjulsuker. Boken finnes nå i paperback.
I det nye bindet med fortellinger fra tsjetsjensk kultur, historie og samtid som nå foreligger, legger Mutaev ytterligere alen til sin skjønnlitterære vekst. ”Inntil morgendagen kommer” er blitt en gripende og inntrengende bok, tittelen indikerer kanskje også en viss optimisme. Mens omslaget på den første boken var en hvit renneløkke på sort bunn, er motivet denne gang en antydning til soloppgang i det sorte.

Den tsjetsjenske historien er dramatisk, helt opp til våre dager. Krig og brutalitet har vært en rød tråd i forholdet til Russland, Sovjet og Russland igjen. Denne erfaringen finner naturlig nok en klangbunn i Musa Mutaevs fortellinger. Men hans perspektiv er videre, og i ”Inntil morgendagen kommer” lodder han også dypt i den tsjetsjenske, islamske kulturen. Noen vil sikkert oppfatte det som kontroversielt.
I en av fortellingene, ”Vanære”, skildrer han arbeidet til såkalte shariagarder i dagens Tsjetsjenia: En ung vakker kvinne blir utsatt for æresdrap og begravd levende av sin egen familie, etter å ha blitt avslørt i å ha et fysisk kjærlighetsforhold til en eldre, gift mann. Mannen går også en ublid skjebne i møte. Mutaevs skildring av æresdrapet på den unge kvinnen er hjerteskjærende i all sin grusomhet.

Musa Mutaev kom til Norge som fribyforfatter i 2004, direkte fra en flyktningeleir i Ingusjetia. Siden har han bodd i Trondheim. Han skriver på tsjetsjensk, og tekstene hans blir først oversatt til russisk før de finner sin endelige form i Alf B. Glads gode norske oversettelse. Den norske utgaven er tekstenes originalutgivelse.
Dette omfattende oversettelsesarbeidet ville knapt vært mulig uten velvillig økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk Kulturråd.

De siste årene har det kommet flere bøker på norsk om Tsjetsjenia, skrevet av nordmenn som har reist i det krigsherjete landet. Musa Mutaev gjennomlevde krigens helvete, kjente smerten på kroppen, bokstavelig talt, levde i ruinene. Han er en sjelden forfatterstemme som har funnet et tilholdssted i den norske bokheimen, og vel verd å lytte til. Internasjonalt er det tydelig å spore en gryende interesse for hans diktning.

God lesning!

En forleggers liv byr ikke så sjelden på overraskelser, positive som negative. Noe av det aller hyggeligste og stimulerende er uventede møter med hittil ukjente forfatterskap.

Her er historien om et slikt møte:
I februar eller mars ringte telefonen på kontoret, en norsk filmskaper bosatt i australske Melbourne presenterte seg som Solrun Hoaas, inntil da et fremmed menneske for meg. Hun kunne fortelle om en livslang interesse for japansk kultur og litteratur, og lurte på om Communicatio Forlag kunne være interessert i novellene til en forlengst avdød japansk forfatter, Kenji Miyazawa (1896 – 1933). Hun hadde fått med seg at forlaget tidligere har utgitt tsjetsjeneren Musa Mutaevs noveller (“Kuntas skygge”, 2007), noe hun betraktet som et vågestykke. Jeg kunne fortelle at “Kuntas skygge” ble en formidabel kritikersuksess, at opplaget ble revet bort og at boken nå finnes i pocketutgave.

Samtidig måtte jeg innrømme at Kenji Miyazawa var et ukjent dikternavn for meg, men understreket at jeg svært gjerne ville lese novellene som Solrun Hoaas hadde oversatt fra originalutgavene. Tidligere har hun oversatt et av Jens Bjørneboes teaterstykker til engelsk. Noen dager gikk, så kom novellene i posten. Jeg åpnet konvolutten med spenning, leste og tenkte: Dette virker interessant, og svært annerledes enn det meste som blir utgitt i norsk språkdrakt. Et samtidig søk i ulike kilder tegnet bildet av en forfatter som står i en unik posisjon innen japansk litteratur. Over sytti år etter sin død er han mer populær enn noensinne, og har også de siste årene fått sitt posthume internasjonale gjennombrudd, med oversettelser til de store verdensspråk. For den som vil vite mer, gå til www.kenji-world.net

I hjemlandet blir Kenji Miyazawa lest av barn, unge og voksne, hans fabulerende og filosofiske litteratur inspirerer også punkrock-band, skapere av tegneserier og filmskapere innenfor den japanske animasjonstradisjonen anime. Egne livserfaringer preger hans diktning, likeså en sterk buddhistisk overbevisning. Han hadde stor kjærlighet til og respekt for naturen, og et bredt intellektuelt interessefelt, fra astronomi til botanikk og musikk. Han var utdannet agronom, men arbeidet også som lærer på den landsbygda han aldri flyttet fra. Miyazawa kretset ofte om døden i sine tekster, som for eksempel i sitt lengste og mest kjente verk, ”En natt på Melkeveien Jernbane”, som ble skrevet etter at hans kjære søster døde. Selv døde han av tuberkulose, under et besøk i Tokyo.
Hans respekt og interesse for naturen er kanskje en viktig årsak til vår tids internasjonale oppmerksomhet på Kenji Miyazawa.

Ja, svarte jeg på distanse til Australia, forlaget kan være interessert i å utgi de fem novellene som forelå i oversatt versjon, og samlingens tittel ble naturlig nok “En natt på Melkeveien Jernbane”. Med velvillig støtte fra Norsk Kulturråd, som besluttet å kjøpe inn samlingen gjennom sitt Mosaikk-program, foreligger novellesamlingen denne uken i bokhandelen.
Endelig får et norsk publikum mulighet til å møte Kenji Miyazawas fascinerende dikterunivers.

God lesning!

PS: For den som skulle vente på en ny bok av Musa Mutaev, er følgende å anmerke: Novellesamlingen “Inntil morgendagen kommer” vil foreligge i bokhandelen i slutten av september. Mutaev skildrer denne gang tsjetsjensk historie og kultur i dybde og bredde, full av dramatikk og sterke personligheter. En bok som vil vekke oppsikt, og som jeg selvfølgelig skal komme nærmere tilbake til når tiden er inne.

Beskjeden var ventet, og nå er bekreftelsen kommet: Kreftkrigeren Hans Petter Mittet er død, 66 år gammel. En usedvanlig sterk og energisk mann måtte til slutt gi tapt, han visste selv at kreften som spredte seg i kroppen ville avslutte livet innen overskuelig tid. Han hadde stanset aktiv behandling av kreftsykdommen, den medisinske innsatsen var fokusert på å lindre smerte.

Som forlegger ble jeg kjent med Hans Petter Mittet, og samarbeidet resulterte i den mest hudløse boken som utkom på norsk høsten 2008. Tittelen var hentet fra visittkortet hans, i bestemt form: Kreftkrigeren, med undertittel: Kampen for et lengre liv. Boken vakte opppsikt, og høstet mange godord. Jeg hitsetter formuleringer fra en av Norges fremste kreftspesialister, overlege og professor Stein Kaasa ved St. Olavs universitetssykehus i Trondheim: “Denne boka er skrevet med hodet og hjertet. For helsepersonell er den et helt nødvendig korrektiv. Jeg er helt sikker på at denne boka er viktig. Tusen takk for bidraget ditt, Hans Petter! Du skal også ha takk for at du forteller så åpent om sykdom som fortsatt er omgitt av mange myter og fordommer. Vi lever i en tid med åpne kanaler og masse informasjon, men åpenheten gjelder ikke det mest alvorlige: Livet og døden. Her har du vært utrolig ærlig”. Norsk sykepleierforbunds etiske rådgiver, Marie Aakre, beskrev boken på denne måten: “…en fortelling like intens og engasjerende som personen selv. (…) Jeg tar meg selv i stadig å undres over hvor forfatteren tar viljestyrke og livsmot fra”.

Å skrive en bok er et hardt og oppofrende arbeid, i tillegg var smertene tidvis store, men Hans Petter Mittet fullførte manuskriptet, slik at boken kunne komme ut rett før jul. Ideen om en bok var ikke hans egen, den ble initiert av informasjonsavdelingen i Helsbygg Midt-Norge, som Hans Petter Mittet hadde bistått med velformulerte epistler i magasinet “Pulsen” om det å leve med kreft. Mitt inntrykk var at han betraktet det som svært viktig å få fortalt sin historie, ikke bare fordi den kanskje kunne få særlig menn til å oppsøke lege i tide når de har mistanke om at noe alvorlig galt er på ferde i kroppen, noe han selv ikke hadde gjort, med de konsekvenser det medførte, men også fordi han, med den mentale styrke han hadde, ville vise andre viktigheten av ikke å gi opp, men kjempe videre.

Hans Petter Mittet var gammel næringslivsmann, med mange tunge lederoppgaver bak seg. Han var prosjektorientert og rasjonell, med den utålmodighet etter å bli ferdig som gjerne preger prosjektmakere, og han betraktet både kampen mot kreft og det å skrive en bok som to prosjekter. Evnen til å kombinere prosjekter kom tydelig frem da vi skulle lansere “Kreftkrigeren” i det store auditoriet i den gamle sentralblokken ved St. Olavs hospital i begynnelsen av desember ifjor. Hvilken dag ville passe? Jo, det måtte bli den dagen han likevel skulle til sykehuset for en operasjon, for å lindre smertene i magen. Vi lanserte boken, med stor suksess, klokken 1100, to timer senere la han seg på operasjonsbordet. Operasjonen ble ikke like vellykket.

Hans Petter Mittets pågangsmot og humør var slående. Han så både livet og døden i hvitøyet, uten å blunke, men gjerne med en latter. Et par ganger han besøkte meg på kontoret i forlaget overmannet smertene ham, ved det ene tilfellet slik at tårene sto i øynene hans, men etter å ha krøket seg sammen i en stol og etter at smerterien hadde sluppet taket noenlunde, dukket det markante smilet og glimtet i øyet frem igjen. Han var klar til å kjempe videre, og visste hva han ville. Han fremsto tydelig, og boken dokumenterer hvordan han også gikk i nærkamp med et offentlig helsevesen når han oppdaget kritikkverdige forhold. Han var en stor ressurs, som også helse-Norge skulle få trekke betydelige veksler på.

Samtidig var han en frodig, modig og humørfylt forteller, som reiste seg en minnestein også i form av en bok.