Maria Bonnevie på Dramaten

Teateret kan utvise en umiddelbarhet i sitt møte med publikum. I de beste stunder kan samværet mellom scene og tilskuere bli elektrisk. Sist lørdag slo elektrisiteten gnister på Dramatens hovedscene i Stockholm, i Høstsonaten av Ingmar Bergman, og gnistregnet endte med at Maria Bonnevies rollefigur Eva nærmest tok fyr i sitt oppgjør med moren, den internasjonalt anerkjente pianistinnen Charlotte, som hadde ofret familien på kunstens alter.

Maken til spill, i to timer uten pause; intensitet, engasjement, nærhet, distanse, nyanser, balanse, kontroll.

Maria Bonnevie, i spissen for det sterke ensemblet på fire personer, tok den fullsatte salen med storm, og applausen etterpå var overveldende. Tre ganger ble skuespillerne hentet ut på scenen av publikums reaksjon, eller var det fire? Jeg husker ikke, omtumlet der jeg satt på første balkongrad rett mot scenen.

Så, står et Stockholmsbesøk for døren, prøv å få med Høstsonaten. En forestilling i særklasse.

Tvilen eter sjelen

Under tittelen “Tvilen eter sjelen”, en parafrasering av tittelen på Reiner Werner Fassbinders filmklassiker “Angsten eter sjelen”, sammenfatter Adresseavisens anmelder Stein Roll sin vurdering av romanen “Gateskrift”, skrevet av pseudonymet Q, slik: “Idealistisk og velskrevet roman om en dødssyk kynikers gjenfødsel som kisteglad i Trondheim.”

Jeg hitsetter anmeldelsen, ikke bare fordi den er svært positiv, men også fordi romanen kan ha noe viktig og (dags)aktuelt å si om politisk arbeid i dagens samfunn:

“På bloggen (via www.gateskrift.no) til pseudonymet Q skriver han (jo, det må være en han) at Q er den vakreste bokstaven i alfabetet. Men historien om den tilpasningsdyktige, velstående og kreftsyke rådgiveren Edgar Thale som vender hjem til Trondheim på jakt etter inspirasjon til å skrive en viktig tale for en sleip statsråd, er ikke spesielt behagelig lesning, og takk for det. Thale, snart 60, er i ferd med å råtne opp innvendig og strør på med morfintabletter mot smerten. Men verre er det kanskje med et altfor sent selvoppgjør, alle disse falske forestillingene i en livslang bagasje og den nagende tvilen han har levd med som velvillig verktøy for det bestående.

Da statsråden ber ham skrive en tale om Det allintegrerte hus, går han i stå. På sin vandring rundt i Trondheim ser han rumenske tiggere, alkiser, unge prostituerte og desperate junkier. Han treffer også en kjær barndomskompis, en tyskerunge familien tok seg av, som livet har fart grusomt med. Virkeligheten stemmer ikke med innholdet statsråden ønsker å høre i talen. Og da det begynner å dukke opp murte steintavler rundt omkring i byen, med henvisning til adressen www.gateskrift.no, som forteller forskjellige historier om personer som har lidd overgrep og opplevd urettferdighet, våkner Thale, bokstavelig talt, til liv i sin søken etter hvor de kommer fra.

Det blir førstesidestoff i Adresseavisen, myndighetene kaller det for tagging og politiet blir satt på saken. Sammen med Henriette, en vakker advokat, opplever han både glede, spenning og erotikk. Endelig har livet fått substans. Q har skrevet en tidstypisk og krass roman om sneversynte politikere og utslåtte mennesker i en kald tid. Det ligger en alvorlig bekymring bak teksten, men romanen sanser skarpt i en gryte av sort spiritualitet i et flott språk. Og for en trondhjemmer er det en sann svir å følge forfatteren rundt om på hans alternative byguide!”

Siste ordet sagt, applausen bryter løs

Siste ordet er sagt. Oppleseren trekker seg litt tilbake fra mikrofonen. Fortellingen henger i luften, har sneket seg inn i tilhørerne, margstjålet dem med sin intensitet; de er lukket inne i hver sin verden, sine egne bilder skapt av ord. Så slår den første av dem hendene sammen, bryter stillhetens magi, applausen øker i styrke, den positive responsen er tydelig og klar.

Hvor tilfredsstillende det er å oppleve den gode litteraturen gripe fatt i et publikum samlet foran en dyktig oppleser. Dyrebare øyeblikk, ikke minst for en forlegger, for enkelte kanskje også et viktig veiskille i livet; vi kjenner til episoder hvor menneskeliv har blitt endret i møtet med sterke kunstuttrykk.
Tirsdag kveld var det mitt privilegium å introdusere den tsjetsjenske dikteren Musa Mutaev foran et stort publikum hos bokhandelen Norli i Trondheim sentrum, den byen som mottok Mutaev som fribyforfatter i 2004 og som han deretter har oppholdt seg i. Jeg har skrevet om ham flere ganger på denne bloggen, ganske enkelt fordi han er en viktig forfatter bosatt i Norge, skriver på tsjetsjensk og allerede kjent langt utover vårt lands grenser. Han er også president i Tsjetsjensk PEN.
Den som er interessert i mer bakgrunn kan bla seg bakover på denne bloggen.

Musa Mutaevs andre samling fortellinger fra Tsjetsjenia, “Inntil morgendagen kommer”, har vært i bokhandelen noen uker, og har mottatt ikke så mange, men utelukkende meget positive anmeldelser. Aftenposten karakteriserte boken som “sjelden og fornem lesning”. Samme avis karakteriserte Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, “Kuntas skygge” (2007), for “utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur”. I Trondheim har fortelleren Eva Maria Aagaard grepet fatt i Mutaevs litteratur, gjort et utvalg og skapt den gripende forestillingen “Om natten før dagen. Farlige fortellinger fra en forfulgt forfatter”, som nå har vært vist en rekke ganger i Trondheim, og som på nyåret skal på skoleturné. Eva Maria Aagaard er en glimrende forteller, med en stemme som bærer, og som i forestillingen blant annet overtar fortellingen fra Mutaev, som innleder på tsjetsjensk, et språk de færreste nordmenn forstår.

Slik også på bokkafeen hos Norli på tirsdag. Musa Mutaev innledet “Vanære”, fortellingen om ulovlig kjærlighet mellom en ung kvinne og en middelaldrende gift mann i dagens Tsjetsjenia, så la Eva Maria Aagaards stemme seg over hans og overtok, mens publikum ble oppslukt av historien om den unge kvinnen som blir levende begravd av sine brødre, slik at familiens ære kan bli gjenopprettet; deretter står hevnen over den middelaldrende mannen for tur. Et glimt inn i shariaens Tsjetsjenia.

Så stilnet ordene. Applausen brøt løs.

Å besøke en norsk bokhandel idag, også de største, er å vandre i et mainstream litterært landskap, der de allerede kjente og til dels medieskapte forfatterskap står på utstilling, som konserverende eksempler på tradisjon, mote og kommersiell maktstruktur. Skal du lete etter mer krevende litteratur, vektigere fortellinger, for eksempel Musa Mutaevs “Inntil morgendagen kommer”, må du lete bakenfor stablene av reelle og påståtte bestselgere. For den smale litteraturen er fortsatt i bokhandelen, enn så lenge.

Jeg mener bestemt at den er verd oppmerksomhet.

Åslaug Haga og romanforfatteren “vi”

Ord kan avsløre, selv små konstruksjoner på to bokstaver, som for eksempel pronomenet “vi”, første person flertall.

Jeg ble sittende å tenke på “vi” etter å ha lyttet til programposten Politisk kvarter i NRK P2 fredag morgen. Mesteparten av sendingen gikk med til å fortelle at tidligere statsråd Åslaug Haga har skrevet en roman, med handlingen lagt til et påstått fiktivt regjeringsmiljø. Programlederen stilte absolutt kritiske spørsmål, mens Haga solgte boken for det den kanskje er verd, bare tyve minutter etter å ha fått gjøre det samme i en annen programpost på samme kanal. Slik fortsatte det sikkert utover dagen, i alle kanaler. Om belysningen drepte interessen for å lese boken gjenstår å se; ikke så sjelden kan dét bli resultatet med for omfattende medielansering.

For ordens skyld: Jeg har ikke lest boken, bare merket meg den behørige medieoppmerksomhet utgivelsen har fått, men det forhindrer ikke følgende refleksjon rundt det lille ordet “vi”.

Programlederen i Politisk kvarter prøvde flere ganger å få Åslaug Haga til å koble romanens påstått fiktive hendelser og personer til virkeligheten, de facto den rød-grønne trepartiregjeringen, men Haga vek selvsagt unna, slik en romanforfatter behending kan gjøre. Så kom programlederen inn på de ulike sakskompleks som belyses i romanen, altså de politiske prosesser som for realismens skyld ikke kan avvike for mye fra det faktiske politiske arbeid. Og her dukket det lille ordet “vi” opp. På direkte spørsmål svarte nemlig Haga at “vi” har vurdert hvilke prosesser som kunne passe i en roman, og så har “vi” gjort et valg. Dessverre hørte ikke programlederen pronomet “vi”, eller kanskje lot han det bare gli forbi av hensyn til tiden han hadde til rådighet, men det ville vært interessant å høre Hagas svar på følgende spørsmål: “Vi? Har du hatt flere med deg i å skrive denne romanen?”

Som forlegger vet jeg utmerket godt at alle bøker på et visst punkt også blir et teamarbeid, med en redaktør som djevelens advokat overfor forfatteren. Slik motstand bidrar som oftest til en litterær kvalitetsheving. Men redaktørens oppgave er påpekningen og rådene, joda, av og til må man også hjelpe til med skrivingen, men Hagas bruk av “vi” peker i en annen mulig retning: At romanens innholdselementer er nøye kalkulert sammen med andre personer, for å skape en best mulig effekt – politisk, kommersielt eller med et annet motiv.

Jeg vil tro at kalkulasjonen primært er kommersielt motivert, at de utvalgte politiske elementene som “vi” har gjort, er de antatt mest salgbare overfor publikum. Kan vi forestille oss at markedstenkningen, med forlaget som den sentrale medspiller, også blir en premissleverandør for hvilke faktorer en forfatter implementerer i sin debutroman? Romanforfatteren som en utførende brikke i litterær industriproduksjon? Tja, slett ikke utenkelig, og i hvert fall ikke i en bokhøst der den kommersielle skruen har fått flere omdreininger enn kanskje sunt er. Vi ser også omdreiningene konkretisert i enkelte mediers påpekning av at utgivelser med en ukjent forfatter ikke vil bli anmeldt. Jeg er sikker på at viktige bøker på denne måten blir oversett i større grad enn tidligere, til fordel for mediebelysning på bøker og forfattere som kvalitetsmessig slett ikke er på høyden – men som har den fordel at de allerede er kjente og dermed mer tilpasset kommersiell bruk.

Slik får ordet “vi” også en videre betydning: “Vi” som allerede er innenfor, og “de andre” på utsiden av det gode selskap. En gammel problemstilling, også gyldig i mange andre og større politiske og samfunnsmessige sammenhenger.
I et lite kulturmiljø som det norske, der den politiske og sosiale korrektheten er så viktig og sløvende, er det behagelig å være innenfor og desto vanskeligere å bli stående utenfor. Alternative kanaler og markeder finnes ikke i stor nok grad, som de ellers gjør i mer betydelige kulturland.

Hvem medforfatteren “vi” hos Åslaug Haga er, får vi sikkert aldri vite. Men hennes “slip of the tongue” i Politisk kvarter, gir trolig et innblikk i det kommersielle romansnekkeriets verksted.

Krekar, kondomer og terrorberedskap

Venstres Odd Einar Dørum stilte ikke til gjenvalg på Stortinget i 2009; kanskje var dét en sterkt medvirkende årsak til partiets katastrofevalg. Etter 50 år i aktiv politikk får han nå sitt festskrift, “Det politiske mennesket”, skrevet av elleve ulike forfattere som alle har et personlig forhold til en av de mest markante skikkelser på den norske politiske scenen. Sjelden er en politiker blitt portrettert på en slik inngående og fascinerende måte i et festskrift. “Denne underlige fyren i et etter hvert så strømlinjeformet landskap,” kaller bokens redaktør, Torgeir Anda, politikeren og mennesket Odd Einar Dørum, som han har vært valgkampleder for to ganger. Professor Bernt Hagtvet beskriver Dørum som et politisk dyr.

Den nylig avgåtte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Jørn Holme, nå riksantikvar og tidligere statssekretær for Odd Einar Dørum som justisminister (2001-2005), tegner et inngående bilde av liberaleren som ble konfrontert med behovet for styrket terrorberedskap etter 11. september 2001, balansert mot enkeltindividers personvern, integritet og frihet – en balansegang som skulle bli svært vanskelig. Dilemmaene sto i kø for en ekte liberaler. Holme bringer frem hittil ukjente opplysninger om maktkampen mellom ulike samfunnsaktører i arbeidet med sikkerhetstiltak mot internasjonal terror. Flere av disse opplysningene vil vekke oppsikt.
Holme skriver også om problemet mullah Krekar. “Som julenisse ville han vært et funn, med sjarm og godt smil. I slike offentlige sammenhenger sa han alltid det ufarlige,” påpeker den tidligere PST-sjefen. Så glir han over i alvoret igjen, med en epiode fra mullahens forklaring for Borgarting lagmannsrett: “Her uttalte han at det var en fordel å bruke barn i selvmordsangrep, fordi de ikke stilte spørsmål.” I det hele tatt gir Jørn Holme et meget interessant innblikk også i Krekar-problematikken, og han avslutter slik: “Han har vært, og kommer til å bli, en sann utfordring for enhver sittende regjering så lenge utvisningen ikke kan bli effektuert.”
Holme fremholder arbeidskapasiteten til sin tidligere statsråd. Han understreker Odd Einar Dørums trang til selv å skaffe seg konkret innsikt i problemstillinger, og tar utgangspunkt i en av Venstres sommerfester mens terrorangrepene både i Madrid og London aktualiserte terrorberedskapen ved T-banenettet i Oslo. Justisministeren forlot festen tidligere enn de andre, uten å oppgi noen spesiell grunn. Dagen etter kunne Aftenpostens aftenutgave melde at en ukjent mann var blitt observert gående alene nede i T-banenettet om natten, etter at togene hadde stanset. Ingen har hittil fått vite hvem denne mannen var og hva han gjorde der. I festskriftet “Det politiske mennesket” blir mysteriet avslørt.

Tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Aage Müller-Nilsen, forteller om bymisjonæren Odd Einar Dørum, levende engasjert blant annet med å samle inn tusener av Black Jack-kondomer, som skulle sendes til Warzawa i kampen mot ytterligere spredning av HIV-smitte i og fra risikogruppene i den polske hovedstaden.

Andreas Hompland karakteriserer Dørum som “kløyvd ved”, med sevje og marg, den veden som brenner, i motsetning til hel ved. Ottar Grepstad griper fatt i retorikeren Dørum, og setter ham inn i en politisk sammenheng. Han minner også om Dørums avskjedsord fra Stortingets talerstol sommeren 2009: “Forsvar dette huset!” En betimelig anmodning til politikerne, som etter innlegget brøt forbudet mot applaus i Stortingssalen.

Øvrige bidragsytere til festskriftet: Olav Garvik, Terje P. Hagen, Lars Hellberg, Jørn Rattsø og Rita Sletner.

Krupp ved Brandenburger Tor

Skammens Mur gjennom Berlin sto fra 1961 til 1989, også som et symbol på Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden, frem til Jernteppet og Østblokken falt; et par av landene i blokken opphørte også å eksistere: Arbeider- og bondestaten Øst-Tyskland i 1990, Sovjetunionen året etter, mens Tsjekkoslovakia ble splittet i Tsjekkia og Slovakia tre år senere. Et katastrofalt politisk eksperiment med millioner av menneskelige ofre hadde spilt fallitt. Den øst-europeiske og sovjetiske kommunismen ble kastet på historiens skraphaug.

Denne siste uken har internasjonale og norske medier rettet sine blikk mot Berlin, den spennende tyske hovedstaden, langt på vei den viktigste kontinentale byen i dagens Europa. 9. november, altså mandag, er det 20 år siden Muren revnet ved at grensebommer ble hevet og etter hvert nærmest bokstavelig slått i stykker med menneskehånd, øst- og vestberlinere sto med tårer i øynene og omfavnet hverandre, mens de tidligere fryktede østtyske grensevaktene la ned sine skarpladde våpen og etter ordre, eller mangel på klargjørende ordre, lot gjenforeningen skje. Uforglemmelige øyeblikk, som jeg observerte på avstand da det skjedde. Berlin var en by som sto meg nær, og jeg skulle gjerne ha vært der.

Jeg kom tilbake til Berlin noe senere, og byen var som en bølge som grep tak. Begeistringen var til å ta og føle på, men også irritasjonen hos enkelte østtyskere, som følte at Vesten umiddelbart tok seg til rette på den mest vulgære og uhøflige måte. Jeg husker et gatekryss i Øst-Berlin, der stillaser med svære høyttalere var montert, og fra dem ble den mest monotone, rytmiske rockemusikken pumpet ut. Østtyskere ble tilbudt gratis sigaretter fra en vestlig sigarettprodusent, mens den kvinnelige politibetjenten som skulle dirigere trafikken danset midt i gaten, røkte, drakk fra en ølflaske og ga mer eller mindre blanke i hvordan bilene kjørte og fotgjengerne gikk. Her var det mer løssluppent sirkus enn tysk orden og punktlighet.
Selvsagt var det forståelig at gledesfølelsene tok overhånd hos dem som hadde utholdt et sterkt undertrykkende regime, men jeg husker også raseriet hos den unge kvinnen i en pannekakekiosk som trodde at det var jeg som hadde krevd mer cointreau i pannekaken og ikke den brautende vest-tyskeren ved siden av meg, og derfor ga meg huden full. Følelser på alle måter, i et Øst-Berlin der store bydeler fortsatt så ut som de gjorde rett etter andre verdenskrig, med fasader fulle av kulehull.

Men, det sterkeste minnet fra dette besøket var likevel følgende: Jeg hadde tilbragt hele dagen i Øst-Berlin, og hadde på ettermiddagen tatt meg tilbake til vestsiden av Muren. Jeg sto ved Brandenburger Tor, befant meg i en stor menneskemengde som så på en beltebil med en stor påmontert meiselarm som bukserte seg på plass på den andre siden av Muren foran oss. Den skulle åpenbart gå til verks på den del av byggverket som sto her. Endelig var beltebilen på plass, den løftet armen og dundret meiselen ned i Muren. Betongbiter fløy, og menneskemengden jublet. Armen løftet seg på nytt, slo ned i betongen igjen. Ny jubel.
Plutselig ble jeg oppmerksom på firmanavnet skrevet med sorte bokstaver på gul bunn på meiselarmen: KRUPP. Navnet fikk tankene til å fly. Det store Krupp-konsernet var en av de viktige støttespillerne for Hitler og nazistenes terrorregime. Kruppkonsernets fabrikker brukte fanger som slavearbeidere. I Nürnbergoppgjøret etter krigen ble Alfried Krupp dømt som krigsforbryter og til 12 års fengsel, men allerede i 1953 kunne han igjen overta kontrollen over familiekonsernet.
Muren i Berlin var et resultat av Den andre verdenskrig og en konsekvens av Den kalde krigen som fulgte. Derfor var det som om en ring ble sluttet foran meg, da jeg så meiselarmen heve seg på nytt, med KRUPP-navnet skrevet i sort. Selvsagt var dette også en urettferdig betraktning, for det Krupp-konsernet som manifesterte seg i den kraftfulle meiselarmen var på ingen måte det samme Krupp-konsernet som integrerte sin virksomhet i Hitlers krigsmaskin.

Men en konkret påminnelse om forbindelseslinjer i historien ble episoden, uansett.

Politikers nesetipp i aktuell roman

Den avgåtte helseminister Bjarne Håkon Hanssen, en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste støttespillere de senere årene, har råket ut i alvorlig trøbbel etter sin abdikasjon fra regjeringen og overgang til det private næringsliv som kommunikasjonsrådgiver. Han kommuniserer for tiden dårlig fra sin reise i Afrika.
Samtidig har Karita Bekkemellem skrevet sin biografi, med dramatiske opplevelser fra det private rom og beretningen om sin motvillige avgang som statsråd, visstnok uten at dagens statsminister klarte å gi henne sparken ansikt til ansikt, men måtte bruke dagens samordningsminister som bud, eller rettere sagt som budbringer.

Politikk er hverken et pent eller rent spill. Mediehistoriene om Hanssen og Bekkemellem denne siste uken vil forsterke politikerforakten, og politikerne har ikke andre enn seg selv å takke. Å ikke se lenger enn sin egen nesetipp har sin pris.

Som forlegger har disse historiene fått meg til å tenke på den tilfeldige timing som bør komme en av høstens romaner til gode, nemlig pseudonymet Qs “Gateskrift”, der en statsråds taleskriver forteller om sin kamp med en umulig tale. Talens ønskede innhold samsvarer nemlig ikke med den virkelighet taleskriveren erfarer rundt seg. En roman om spillet og spinnet som viktigere enn fakta; en aktuell og påtrengende problemstilling i dagens mediestyrte politiske arbeid. Og en roman om en talskriver som kommer til veis ende.

Q er pseudonymet for en forfatter som fra nå av ønsker å la teksten tale for seg; uten lanseringsintervjuer eller andre opptredener, også uten overtydelige referanser til tidligere bøker. For en forlegger blir dette selvsagt en spesiell utfordring, i en tid der navn og ansikt skal selge bøker mer effektivt enn boken selv. En redaksjon etterspør ikke lenger nødvendigvis bokens kvalitet, men hvem forfatteren er, når man skal beslutte om forfatter og bok skal få oppmerksomhet.
Qs holdning er å innta det stikk motsatte standpunkt, som en protest mot det rådende klima: La teksten tale for seg i det stille, men forhåpentligvis likevel med kraft slik at ordet etter hvert går fra munn til munn.

Ett unntak, riktignok: Romanen “Gateskrift” har som et sentralt element i handlingen en domeneadresse: http://www.gateskrift.no/
Denne adressen møter taleskriveren som en vital kanal for viktig historiefortelling uavhengig av de etablerte mediekanaler med alle sine dørvoktere, og gjør arbeidet med talen enda vanskeligere.

Dette domenet eksisterer også som en faktisk nettadresse, der nysgjerrige kan lese utdrag fra romanen.

Forfatter som ryddegutt i bokhandelen

Når forfattere besøker bokhandlere er noen bøker viktigere enn andre: Forfatterens egne. Det verserer mange historier om bokhandlere som blir lut lei av forfattere som kommer i butikken og maser om hvor hans eller hennes bok står plassert, hvorfor den har ryggen mot verden og ikke fronten, hvorfor det ikke finnes flere eksemplarer av boken et cetera? For NB: Denne boken er blant de viktigste i år, om enn ikke den viktigste. Og selvsagt er det riktig, for forfatteren.

For et par dager siden sto jeg i Tanum bokhandel på Gardermoen; hadde en knapp time å slå ihjel før flyet skulle gå. Jeg plukket ut engelskspråklige bøker, bladde, leste, fikk en fruktbar tanke eller to. Så hørte jeg to stemmer bak meg, fikk øye på karene, gjenkjente den ene, en yngre forfatter, i høst med sin andre bok på samvittigheten, den andre sikkert en kompis. Forfatteren hadde funnet tre, fire eksemplarer av sin bok i høst på det ene utstillingsbordet, noen få andre i en hylle; med ryggen ut! Heldig forfatter, tenkte jeg, at bokhandelen i disse knipne tider har kjøpt inn flere enn ett eksemplar til butikken, skal du være glad for. Men, noen fordeler er det å komme ut på et forlag som også eier bokhandelkjeden. Forfatteren var likevel misfornøyd: Bøker med ryggen ut i hyllen, andre eksemplarer på utstillingsbordet, en mindre stabel klemt inn i midten blant større stabler med andre titler.

Nei, slik kunne det ikke være, bokhandleren måtte da i det minste klare å presentere boken hans skikkelig.

Så begynte en rydde- og ommøbleringsprosess rundt meg. Andre forfatteres bøker ble skubbet unna, snudd med ryggen ut mot verden i hyllen for å kunne gi plass til fronten på forfatterens egen bok. På utstillingsbordet ble det også gjennomført betydelige topografiske endringer, med en ny bok fremst på bordet, både i stabel og med et oppstilt eksemplar på toppen. Plutselig lå andre titler inneklemt på midten av bordet, noen var også blitt forvist til en hylle nederst mot gulvet, nå nærmest usynlige. Ja, tenkte jeg, også for bøker er veien kort fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

Endelig var forfatteren førnøyd, og tenkte kanskje at nå blir det salg. Rai, rai!

Jeg måtte smile for meg selv over forfatterens ryddemani. Hos ham hersket ingen solidarisk tanke med andre forfattere, heller ikke med bokhandelens egen prioritering. Nå hersket plutselig jungelens lov, selv for en forfatter med et kjent politisk engasjement i kretser der solidaritet og fellesskap er sentrale retoriske begrep.

Jeg tror mange forfattere kjenner seg igjen i denne situasjonen, selv om de fleste av dem ville agert litt mindre åpenlyst.
Som forlegger må man selvsagt være glad for forfatteres egeninnsats i markedsføringsøyemed, selv om aktiviteten av og til kan kalle på smilet og latteren.
Forhåpentligvis hjelper det på salget, i disse ulvetider, med forfattere som ryddegutter og -jenter i bokhandelen.

Aftenposten:”Musa Mutaevs nye samling fortellinger: Sjelden og fornem lesning.”

Den tsjetsjenske dikteren Musa Mutaev, bosatt i Trondheim siden 2004 og president i Tsjetsjensk PEN, presenterer originalutgavene av sine bøker på norsk, etter oversettelse fra tsjetsjensk til russisk og deretter til norsk ved en av nestorene blant norske oversettere, Alf B. Glad.
Jeg har tidligere skrevet en blogg om hans nye samling tsjetsjenske fortellinger, “Inntil morgendagen kommer”, som ble lansert for få uker siden. Nå begynner anmeldelsene av boken å komme, og idag slår Aftenposten opp sin vurdering over seks spalter: “Sjelden og fornem lesning.” Anmelderen Terje Stemland påpeker at boken byr på “stor og desperat fortellerkunst fra et historisk prøvet land.”

Da Musa Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, “Kuntas skygge”, kom i 2007, skrev en annen av Aftenpostens anmeldere, Kjell Olaf Jensen: “Utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur.”
Dagens anmeldelse peker i samme retning: “Nå har han fulgt opp med en ny samling, og inntrykket av hans skrivekunst, stor og ikke så lite desperat, har ikke fortatt seg fra forrige bok,” skriver Terje Stemland.

De siste årene har flere journalistisk baserte bøker om Tsjetsjenia blitt skrevet av norske forfattere, som har reist til det krigsherjete kaukasiske landet for å hente inntrykk og kunnskap. Det norske litterære miljøet har en tendens til å fokusere på sine egne. Men midt i blant oss lever og arbeider også en tsjetsjensk dikter, som har opplevd krig og tortur på kroppen og som ble reddet til Norge som fribyforfatter fra en flyktningeleir i Ingushetia i 2004.
Jeg håper derfor at samlingen “Inntil morgendagen kommer” fører til at også en autentisk tsjetsjensk dikterstemme når frem til et større litterært publikum her hjemme. I viktige litterære miljø i utlandet har de allerede oppdaget Musa Mutaev.

“Hallo i uken”? Nei, takk!

“Å hoppe etter Wirkola” er et kjent begrep fra sportsverdenen, visstnok unnfanget av den øst-tyske hopperen Dieter Neuendorf i forbindelse med verdensmesterskapet i Oslo i 1966. Bjørn Wirkola var utilnærmelig i bakken, og Neuendorf måtte innrømme at han ikke greide å hamle opp med altaværingen. Dermed falt ordene om at det ikke var lett å hoppe etter Wirkola. Senere skal den legendariske radioreporteren Bjørge Lillelien ha fanget opp utsagnet, og så, via sportsjournalistikken, ført det inn som et stående begrep i norsk. Selv om det er blitt en klisjé, er utsagnet fremdeles ikke tømt for alt innhold.

Derfor kom jeg til å tenke på Neuendorfs ord mens jeg i ettermiddag satt og lyttet til “Hallo i uken” i NRK P2, definitivt et av de radioprogrammene jeg har gledet meg mest over gjennom mange år. Etter at Else Michelet, Are Kalvø, Espen Beranek Holm & kompani, tekstforfattere, komikere og skuespillere med usedvanlig talent, satire og ironi hadde behandlet samtidens dårskap i politikken, mediene og ellers med klokskap, glimt i øyet og tro mot tommelfingerregelen om ikke å sparke nedover, men oppover – mot makten, ga seg i sommer, var jeg spent på hvordan den nye redaksjonen ville føre programmet videre.

Nå har den nye redaksjonen hatt ansvaret i noen uker, og jeg har lyttet og håpet at lørdag ettermiddag fortsatt kunne forbli et mediemessig høydepunkt i uken. Den første sendingen var vanskelig å holde ut, kantete, ufiks, stotrende og uten gode poenger, etter mitt syn. Programmet manglet også en tydelig autoritet, en ankermann som kunne bære sendingen i mellomstikk, være et solid nav som det øvrige dreide rundt. Stemme og tonefall er viktig, likeså roen som gir trygghet hos lytteren og bygger troverdighet i ankermannen, og jeg savnet alt dette.

Men, tenkte jeg, nå er du urettferdig, for du måler den nye mannen mot den gamle, Are Kalvø, og det er urimelig. Selvsagt var det urimelig, for alle synger med sitt nebb, og det må lytteren respektere. Dessuten vil en ny redaksjon skape sitt, noe nytt, og ikke bare bli et ekko av det som har vært. Selvsagt, det også, og umulig å argumentere imot. Kanskje er du også for gammel (50+), tenkte jeg videre, for her blir tidligere P3-ressurser tatt i bruk, kanskje pålagt det evige NRK-oppdrag om å sikre unge lyttere som NRK-trofaste også videre. Vær tålmodig, sa jeg til meg selv.

Jeg lyttet også neste lørdag, hørte visse forbedringer i flyt og regi, og tenkte at her har redaksjonen fått nødvendig hjelp fra det ressurssterke NRK-miljøet for å få skuten på rett kjøl så raskt som mulig. Etter at sendingen var ferdig, kunne jeg ikke huske noe av innholdet, merket bare en viss irritasjon over å ha kastet bort en god halvtime. Men jeg har fortsatt å lytte, med en lørdags unntak, frem til idag. Fra nå av vil jeg ikke reservere flere lørdag ettermiddager til programmet. Hvorfor? Fordi jeg kjeder meg. Fordi jeg irriterer meg over fortsatt manglende kunstnerisk kraft og uttrykk, svake retoriske poeng, fraværet av farlighet og en utfordrende holdning overfor det politiske miljø og medieverdenen, et snev av pubertalitet og manglende autoritet til å binde sendingen sammen. For meg er “Hallo i uken” blitt redusert til en ungdommelig og ufarlig lek med enkle virkemidler, manglende retorisk kraft, billigproduserte og flatt fremførte sketsjer med kryssklippete faktiske politikerutsagn, som vi også kan finne i de kommersielle underholdningskanalene som først og fremst tilbyr en evinnelighet av motstandsløs musikk, trafikk- og værmeldinger.

Å ville harselere med medieverdenen er et yndet grep hos aktører i satire- og ironifaget, og selvsagt er det viktig, kanskje stadig viktigere, også, å gripe fatt i tendenser og konkrete eksempler fra mediestrømmen. Ingenting er mer effektivt enn å vende latteren mot makten; da vil selv den mektigste kunne tape. Men da må man evne å vekke latteren. Først da blir ironikeren farlig.
Jeg har ikke ledd en eneste gang etter at den nye “Hallo i uken”-redaksjonen tok over. Kanskje er det først og fremst mitt problem, og det lar seg lett løse ved ikke å koble inn P2 lørdag ettermidag. Tid er en knapp ressurs, og det er mye annet å bruke dyrebare minutter på.

Men jeg vil savne motet, pågåenheten, den rause humoren og den kreative intelligensen til det Hallo i uken som var. Ikke rart at politikere og mediefolk kunne frykte det programmet, samtidig som de syntes det var stas å bli nevnt.
Det nåværende “Hallo i uken” tror jeg hverken skaper engstelse eller stolthet hos dem som blir trukket frem i programmet. Heller en følelse av likegyldighet.
Dessverre.