Venstres Odd Einar Dørum stilte ikke til gjenvalg på Stortinget i 2009; kanskje var dét en sterkt medvirkende årsak til partiets katastrofevalg. Etter 50 år i aktiv politikk får han nå sitt festskrift, “Det politiske mennesket”, skrevet av elleve ulike forfattere som alle har et personlig forhold til en av de mest markante skikkelser på den norske politiske scenen. Sjelden er en politiker blitt portrettert på en slik inngående og fascinerende måte i et festskrift. “Denne underlige fyren i et etter hvert så strømlinjeformet landskap,” kaller bokens redaktør, Torgeir Anda, politikeren og mennesket Odd Einar Dørum, som han har vært valgkampleder for to ganger. Professor Bernt Hagtvet beskriver Dørum som et politisk dyr.
Den nylig avgåtte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Jørn Holme, nå riksantikvar og tidligere statssekretær for Odd Einar Dørum som justisminister (2001-2005), tegner et inngående bilde av liberaleren som ble konfrontert med behovet for styrket terrorberedskap etter 11. september 2001, balansert mot enkeltindividers personvern, integritet og frihet – en balansegang som skulle bli svært vanskelig. Dilemmaene sto i kø for en ekte liberaler. Holme bringer frem hittil ukjente opplysninger om maktkampen mellom ulike samfunnsaktører i arbeidet med sikkerhetstiltak mot internasjonal terror. Flere av disse opplysningene vil vekke oppsikt.
Holme skriver også om problemet mullah Krekar. “Som julenisse ville han vært et funn, med sjarm og godt smil. I slike offentlige sammenhenger sa han alltid det ufarlige,” påpeker den tidligere PST-sjefen. Så glir han over i alvoret igjen, med en epiode fra mullahens forklaring for Borgarting lagmannsrett: “Her uttalte han at det var en fordel å bruke barn i selvmordsangrep, fordi de ikke stilte spørsmål.” I det hele tatt gir Jørn Holme et meget interessant innblikk også i Krekar-problematikken, og han avslutter slik: “Han har vært, og kommer til å bli, en sann utfordring for enhver sittende regjering så lenge utvisningen ikke kan bli effektuert.”
Holme fremholder arbeidskapasiteten til sin tidligere statsråd. Han understreker Odd Einar Dørums trang til selv å skaffe seg konkret innsikt i problemstillinger, og tar utgangspunkt i en av Venstres sommerfester mens terrorangrepene både i Madrid og London aktualiserte terrorberedskapen ved T-banenettet i Oslo. Justisministeren forlot festen tidligere enn de andre, uten å oppgi noen spesiell grunn. Dagen etter kunne Aftenpostens aftenutgave melde at en ukjent mann var blitt observert gående alene nede i T-banenettet om natten, etter at togene hadde stanset. Ingen har hittil fått vite hvem denne mannen var og hva han gjorde der. I festskriftet “Det politiske mennesket” blir mysteriet avslørt.
Tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Aage Müller-Nilsen, forteller om bymisjonæren Odd Einar Dørum, levende engasjert blant annet med å samle inn tusener av Black Jack-kondomer, som skulle sendes til Warzawa i kampen mot ytterligere spredning av HIV-smitte i og fra risikogruppene i den polske hovedstaden.
Andreas Hompland karakteriserer Dørum som “kløyvd ved”, med sevje og marg, den veden som brenner, i motsetning til hel ved. Ottar Grepstad griper fatt i retorikeren Dørum, og setter ham inn i en politisk sammenheng. Han minner også om Dørums avskjedsord fra Stortingets talerstol sommeren 2009: “Forsvar dette huset!” En betimelig anmodning til politikerne, som etter innlegget brøt forbudet mot applaus i Stortingssalen.
Øvrige bidragsytere til festskriftet: Olav Garvik, Terje P. Hagen, Lars Hellberg, Jørn Rattsø og Rita Sletner.
