Skammens Mur gjennom Berlin sto fra 1961 til 1989, også som et symbol på Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden, frem til Jernteppet og Østblokken falt; et par av landene i blokken opphørte også å eksistere: Arbeider- og bondestaten Øst-Tyskland i 1990, Sovjetunionen året etter, mens Tsjekkoslovakia ble splittet i Tsjekkia og Slovakia tre år senere. Et katastrofalt politisk eksperiment med millioner av menneskelige ofre hadde spilt fallitt. Den øst-europeiske og sovjetiske kommunismen ble kastet på historiens skraphaug.
Denne siste uken har internasjonale og norske medier rettet sine blikk mot Berlin, den spennende tyske hovedstaden, langt på vei den viktigste kontinentale byen i dagens Europa. 9. november, altså mandag, er det 20 år siden Muren revnet ved at grensebommer ble hevet og etter hvert nærmest bokstavelig slått i stykker med menneskehånd, øst- og vestberlinere sto med tårer i øynene og omfavnet hverandre, mens de tidligere fryktede østtyske grensevaktene la ned sine skarpladde våpen og etter ordre, eller mangel på klargjørende ordre, lot gjenforeningen skje. Uforglemmelige øyeblikk, som jeg observerte på avstand da det skjedde. Berlin var en by som sto meg nær, og jeg skulle gjerne ha vært der.
Jeg kom tilbake til Berlin noe senere, og byen var som en bølge som grep tak. Begeistringen var til å ta og føle på, men også irritasjonen hos enkelte østtyskere, som følte at Vesten umiddelbart tok seg til rette på den mest vulgære og uhøflige måte. Jeg husker et gatekryss i Øst-Berlin, der stillaser med svære høyttalere var montert, og fra dem ble den mest monotone, rytmiske rockemusikken pumpet ut. Østtyskere ble tilbudt gratis sigaretter fra en vestlig sigarettprodusent, mens den kvinnelige politibetjenten som skulle dirigere trafikken danset midt i gaten, røkte, drakk fra en ølflaske og ga mer eller mindre blanke i hvordan bilene kjørte og fotgjengerne gikk. Her var det mer løssluppent sirkus enn tysk orden og punktlighet.
Selvsagt var det forståelig at gledesfølelsene tok overhånd hos dem som hadde utholdt et sterkt undertrykkende regime, men jeg husker også raseriet hos den unge kvinnen i en pannekakekiosk som trodde at det var jeg som hadde krevd mer cointreau i pannekaken og ikke den brautende vest-tyskeren ved siden av meg, og derfor ga meg huden full. Følelser på alle måter, i et Øst-Berlin der store bydeler fortsatt så ut som de gjorde rett etter andre verdenskrig, med fasader fulle av kulehull.
Men, det sterkeste minnet fra dette besøket var likevel følgende: Jeg hadde tilbragt hele dagen i Øst-Berlin, og hadde på ettermiddagen tatt meg tilbake til vestsiden av Muren. Jeg sto ved Brandenburger Tor, befant meg i en stor menneskemengde som så på en beltebil med en stor påmontert meiselarm som bukserte seg på plass på den andre siden av Muren foran oss. Den skulle åpenbart gå til verks på den del av byggverket som sto her. Endelig var beltebilen på plass, den løftet armen og dundret meiselen ned i Muren. Betongbiter fløy, og menneskemengden jublet. Armen løftet seg på nytt, slo ned i betongen igjen. Ny jubel.
Plutselig ble jeg oppmerksom på firmanavnet skrevet med sorte bokstaver på gul bunn på meiselarmen: KRUPP. Navnet fikk tankene til å fly. Det store Krupp-konsernet var en av de viktige støttespillerne for Hitler og nazistenes terrorregime. Kruppkonsernets fabrikker brukte fanger som slavearbeidere. I Nürnbergoppgjøret etter krigen ble Alfried Krupp dømt som krigsforbryter og til 12 års fengsel, men allerede i 1953 kunne han igjen overta kontrollen over familiekonsernet.
Muren i Berlin var et resultat av Den andre verdenskrig og en konsekvens av Den kalde krigen som fulgte. Derfor var det som om en ring ble sluttet foran meg, da jeg så meiselarmen heve seg på nytt, med KRUPP-navnet skrevet i sort. Selvsagt var dette også en urettferdig betraktning, for det Krupp-konsernet som manifesterte seg i den kraftfulle meiselarmen var på ingen måte det samme Krupp-konsernet som integrerte sin virksomhet i Hitlers krigsmaskin.
Men en konkret påminnelse om forbindelseslinjer i historien ble episoden, uansett.
