Når forfattere besøker bokhandlere er noen bøker viktigere enn andre: Forfatterens egne. Det verserer mange historier om bokhandlere som blir lut lei av forfattere som kommer i butikken og maser om hvor hans eller hennes bok står plassert, hvorfor den har ryggen mot verden og ikke fronten, hvorfor det ikke finnes flere eksemplarer av boken et cetera? For NB: Denne boken er blant de viktigste i år, om enn ikke den viktigste. Og selvsagt er det riktig, for forfatteren.
For et par dager siden sto jeg i Tanum bokhandel på Gardermoen; hadde en knapp time å slå ihjel før flyet skulle gå. Jeg plukket ut engelskspråklige bøker, bladde, leste, fikk en fruktbar tanke eller to. Så hørte jeg to stemmer bak meg, fikk øye på karene, gjenkjente den ene, en yngre forfatter, i høst med sin andre bok på samvittigheten, den andre sikkert en kompis. Forfatteren hadde funnet tre, fire eksemplarer av sin bok i høst på det ene utstillingsbordet, noen få andre i en hylle; med ryggen ut! Heldig forfatter, tenkte jeg, at bokhandelen i disse knipne tider har kjøpt inn flere enn ett eksemplar til butikken, skal du være glad for. Men, noen fordeler er det å komme ut på et forlag som også eier bokhandelkjeden. Forfatteren var likevel misfornøyd: Bøker med ryggen ut i hyllen, andre eksemplarer på utstillingsbordet, en mindre stabel klemt inn i midten blant større stabler med andre titler.
Nei, slik kunne det ikke være, bokhandleren måtte da i det minste klare å presentere boken hans skikkelig.
Så begynte en rydde- og ommøbleringsprosess rundt meg. Andre forfatteres bøker ble skubbet unna, snudd med ryggen ut mot verden i hyllen for å kunne gi plass til fronten på forfatterens egen bok. På utstillingsbordet ble det også gjennomført betydelige topografiske endringer, med en ny bok fremst på bordet, både i stabel og med et oppstilt eksemplar på toppen. Plutselig lå andre titler inneklemt på midten av bordet, noen var også blitt forvist til en hylle nederst mot gulvet, nå nærmest usynlige. Ja, tenkte jeg, også for bøker er veien kort fra Capitol til Den tarpeiske klippe.
Endelig var forfatteren førnøyd, og tenkte kanskje at nå blir det salg. Rai, rai!
Jeg måtte smile for meg selv over forfatterens ryddemani. Hos ham hersket ingen solidarisk tanke med andre forfattere, heller ikke med bokhandelens egen prioritering. Nå hersket plutselig jungelens lov, selv for en forfatter med et kjent politisk engasjement i kretser der solidaritet og fellesskap er sentrale retoriske begrep.
Jeg tror mange forfattere kjenner seg igjen i denne situasjonen, selv om de fleste av dem ville agert litt mindre åpenlyst.
Som forlegger må man selvsagt være glad for forfatteres egeninnsats i markedsføringsøyemed, selv om aktiviteten av og til kan kalle på smilet og latteren.
Forhåpentligvis hjelper det på salget, i disse ulvetider, med forfattere som ryddegutter og -jenter i bokhandelen.
