“Å hoppe etter Wirkola” er et kjent begrep fra sportsverdenen, visstnok unnfanget av den øst-tyske hopperen Dieter Neuendorf i forbindelse med verdensmesterskapet i Oslo i 1966. Bjørn Wirkola var utilnærmelig i bakken, og Neuendorf måtte innrømme at han ikke greide å hamle opp med altaværingen. Dermed falt ordene om at det ikke var lett å hoppe etter Wirkola. Senere skal den legendariske radioreporteren Bjørge Lillelien ha fanget opp utsagnet, og så, via sportsjournalistikken, ført det inn som et stående begrep i norsk. Selv om det er blitt en klisjé, er utsagnet fremdeles ikke tømt for alt innhold.
Derfor kom jeg til å tenke på Neuendorfs ord mens jeg i ettermiddag satt og lyttet til “Hallo i uken” i NRK P2, definitivt et av de radioprogrammene jeg har gledet meg mest over gjennom mange år. Etter at Else Michelet, Are Kalvø, Espen Beranek Holm & kompani, tekstforfattere, komikere og skuespillere med usedvanlig talent, satire og ironi hadde behandlet samtidens dårskap i politikken, mediene og ellers med klokskap, glimt i øyet og tro mot tommelfingerregelen om ikke å sparke nedover, men oppover – mot makten, ga seg i sommer, var jeg spent på hvordan den nye redaksjonen ville føre programmet videre.
Nå har den nye redaksjonen hatt ansvaret i noen uker, og jeg har lyttet og håpet at lørdag ettermiddag fortsatt kunne forbli et mediemessig høydepunkt i uken. Den første sendingen var vanskelig å holde ut, kantete, ufiks, stotrende og uten gode poenger, etter mitt syn. Programmet manglet også en tydelig autoritet, en ankermann som kunne bære sendingen i mellomstikk, være et solid nav som det øvrige dreide rundt. Stemme og tonefall er viktig, likeså roen som gir trygghet hos lytteren og bygger troverdighet i ankermannen, og jeg savnet alt dette.
Men, tenkte jeg, nå er du urettferdig, for du måler den nye mannen mot den gamle, Are Kalvø, og det er urimelig. Selvsagt var det urimelig, for alle synger med sitt nebb, og det må lytteren respektere. Dessuten vil en ny redaksjon skape sitt, noe nytt, og ikke bare bli et ekko av det som har vært. Selvsagt, det også, og umulig å argumentere imot. Kanskje er du også for gammel (50+), tenkte jeg videre, for her blir tidligere P3-ressurser tatt i bruk, kanskje pålagt det evige NRK-oppdrag om å sikre unge lyttere som NRK-trofaste også videre. Vær tålmodig, sa jeg til meg selv.
Jeg lyttet også neste lørdag, hørte visse forbedringer i flyt og regi, og tenkte at her har redaksjonen fått nødvendig hjelp fra det ressurssterke NRK-miljøet for å få skuten på rett kjøl så raskt som mulig. Etter at sendingen var ferdig, kunne jeg ikke huske noe av innholdet, merket bare en viss irritasjon over å ha kastet bort en god halvtime. Men jeg har fortsatt å lytte, med en lørdags unntak, frem til idag. Fra nå av vil jeg ikke reservere flere lørdag ettermiddager til programmet. Hvorfor? Fordi jeg kjeder meg. Fordi jeg irriterer meg over fortsatt manglende kunstnerisk kraft og uttrykk, svake retoriske poeng, fraværet av farlighet og en utfordrende holdning overfor det politiske miljø og medieverdenen, et snev av pubertalitet og manglende autoritet til å binde sendingen sammen. For meg er “Hallo i uken” blitt redusert til en ungdommelig og ufarlig lek med enkle virkemidler, manglende retorisk kraft, billigproduserte og flatt fremførte sketsjer med kryssklippete faktiske politikerutsagn, som vi også kan finne i de kommersielle underholdningskanalene som først og fremst tilbyr en evinnelighet av motstandsløs musikk, trafikk- og værmeldinger.
Å ville harselere med medieverdenen er et yndet grep hos aktører i satire- og ironifaget, og selvsagt er det viktig, kanskje stadig viktigere, også, å gripe fatt i tendenser og konkrete eksempler fra mediestrømmen. Ingenting er mer effektivt enn å vende latteren mot makten; da vil selv den mektigste kunne tape. Men da må man evne å vekke latteren. Først da blir ironikeren farlig.
Jeg har ikke ledd en eneste gang etter at den nye “Hallo i uken”-redaksjonen tok over. Kanskje er det først og fremst mitt problem, og det lar seg lett løse ved ikke å koble inn P2 lørdag ettermidag. Tid er en knapp ressurs, og det er mye annet å bruke dyrebare minutter på.
Men jeg vil savne motet, pågåenheten, den rause humoren og den kreative intelligensen til det Hallo i uken som var. Ikke rart at politikere og mediefolk kunne frykte det programmet, samtidig som de syntes det var stas å bli nevnt.
Det nåværende “Hallo i uken” tror jeg hverken skaper engstelse eller stolthet hos dem som blir trukket frem i programmet. Heller en følelse av likegyldighet.
Dessverre.
