En forleggers liv byr ikke så sjelden på overraskelser, positive som negative. Noe av det aller hyggeligste og stimulerende er uventede møter med hittil ukjente forfatterskap.
Her er historien om et slikt møte:
I februar eller mars ringte telefonen på kontoret, en norsk filmskaper bosatt i australske Melbourne presenterte seg som Solrun Hoaas, inntil da et fremmed menneske for meg. Hun kunne fortelle om en livslang interesse for japansk kultur og litteratur, og lurte på om Communicatio Forlag kunne være interessert i novellene til en forlengst avdød japansk forfatter, Kenji Miyazawa (1896 – 1933). Hun hadde fått med seg at forlaget tidligere har utgitt tsjetsjeneren Musa Mutaevs noveller (“Kuntas skygge”, 2007), noe hun betraktet som et vågestykke. Jeg kunne fortelle at “Kuntas skygge” ble en formidabel kritikersuksess, at opplaget ble revet bort og at boken nå finnes i pocketutgave.
Samtidig måtte jeg innrømme at Kenji Miyazawa var et ukjent dikternavn for meg, men understreket at jeg svært gjerne ville lese novellene som Solrun Hoaas hadde oversatt fra originalutgavene. Tidligere har hun oversatt et av Jens Bjørneboes teaterstykker til engelsk. Noen dager gikk, så kom novellene i posten. Jeg åpnet konvolutten med spenning, leste og tenkte: Dette virker interessant, og svært annerledes enn det meste som blir utgitt i norsk språkdrakt. Et samtidig søk i ulike kilder tegnet bildet av en forfatter som står i en unik posisjon innen japansk litteratur. Over sytti år etter sin død er han mer populær enn noensinne, og har også de siste årene fått sitt posthume internasjonale gjennombrudd, med oversettelser til de store verdensspråk. For den som vil vite mer, gå til www.kenji-world.net
I hjemlandet blir Kenji Miyazawa lest av barn, unge og voksne, hans fabulerende og filosofiske litteratur inspirerer også punkrock-band, skapere av tegneserier og filmskapere innenfor den japanske animasjonstradisjonen anime. Egne livserfaringer preger hans diktning, likeså en sterk buddhistisk overbevisning. Han hadde stor kjærlighet til og respekt for naturen, og et bredt intellektuelt interessefelt, fra astronomi til botanikk og musikk. Han var utdannet agronom, men arbeidet også som lærer på den landsbygda han aldri flyttet fra. Miyazawa kretset ofte om døden i sine tekster, som for eksempel i sitt lengste og mest kjente verk, ”En natt på Melkeveien Jernbane”, som ble skrevet etter at hans kjære søster døde. Selv døde han av tuberkulose, under et besøk i Tokyo.
Hans respekt og interesse for naturen er kanskje en viktig årsak til vår tids internasjonale oppmerksomhet på Kenji Miyazawa.
Ja, svarte jeg på distanse til Australia, forlaget kan være interessert i å utgi de fem novellene som forelå i oversatt versjon, og samlingens tittel ble naturlig nok “En natt på Melkeveien Jernbane”. Med velvillig støtte fra Norsk Kulturråd, som besluttet å kjøpe inn samlingen gjennom sitt Mosaikk-program, foreligger novellesamlingen denne uken i bokhandelen.
Endelig får et norsk publikum mulighet til å møte Kenji Miyazawas fascinerende dikterunivers.
God lesning!
PS: For den som skulle vente på en ny bok av Musa Mutaev, er følgende å anmerke: Novellesamlingen “Inntil morgendagen kommer” vil foreligge i bokhandelen i slutten av september. Mutaev skildrer denne gang tsjetsjensk historie og kultur i dybde og bredde, full av dramatikk og sterke personligheter. En bok som vil vekke oppsikt, og som jeg selvfølgelig skal komme nærmere tilbake til når tiden er inne.
Sendt av forleggeren 