Gaver blir gjerne takket for med gode ord, av og til i overkant store, for høflighets skyld. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Norge fikk derfor sterk ros for sin innsats for ytringsfrihetens kår, da Støre bekjentgjorde at han ga en million kroner av sine bokinntekter ifjor til ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19, basert i London. Seansen fant sted i Den norske Opera i Oslo idag, og direktør Agnes Callamard i Article 19 forsikret at pengene vil komme vel med i organisasjonens arbeid. Hun roste utenriksministeren og Norge for konsekvent innsats for ytringsfrihet rundt om i verden.
Paradoksalt nok ble gaven gitt og takket for samtidig som kinesiske myndigheter legger en jernring rundt Den himmelske freds plass i Bejing, dagen før tyveårsmarkeringen av myndighetenes massakre av opprørske studenter på den samme plassen, en begivenhet som opprørte hele den demokratiske verden. Jernringen hindrer nå journalister fra å komme dit. Kinesiske myndigheter har samtidig igjen strammet til den internasjonale nyhetsstrømmen via internett, åpenbart av frykt for hvilke reaksjoner som kan fremprovoseres i det kinesiske folkedypet hvis detaljer og sammenhenger fra den tyveårige skampletten blir kjent via utenlandske medier.
Kina er en interessant prøvestein på den norske regjerings prinsipielle forhold til ytringsfriheten og øvrige menneskerettigheter. Norge arbeider også med å få i stand en frihandelsavtale med Midtens rike. Jeg har flere ganger på denne bloggen skrevet om henrettelsen av den kinesiske forskeren Wo Weihan i november 2008, tiltalt og dømt for spionasje for Taiwan i en lukket rettssak. Tiltalen var internasjonalt omstridt, den påfølgende dommen fordømt. Den norske regjering ved Utenriksdepartementet nektet å undertegne EUs fordømmelse av henrettelsen. Også USA og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner verden over fordømte henrettelsen. Den norske regjeringen holdt stille, sluttet seg ikke til den internasjonale protesten fordi den fant ut at henrettelsen ikke var i strid med folkeretten, ifølge daværende statssekretær i UD, Raymond Johansen (Ap). Et merkelig standpunkt for en regjering og en nasjon som forlengst har proklamert å være prinsipiell motstander av dødsstraff. Blant andre Amnesty Norges generalsekretær, John Peder Egenæs, var kraftig opprørt over den manglende fordømmelsen. – Norske myndigheter burde skamme seg. Dette er en gigasynd, understreket han. Regjeringens manglende handlekraft til forsvar for menneskerettighetene og protest mot henrettelsen av Wo Weihan havnet også i Stortinget; da endret regjeringen sin forklaring på manglende tilslutning til EUs initiativ, den hadde nemlig fått for dårlig tid til å vurdere saksforholdet. Merkelig, når andre europeiske land åpenbart hadde hatt tid nok.
Regjeringen skryter av den årlige, nærmest rituelle menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina, og der skal visstnok regjeringens representanter slå seg på brystet og snakke også om norsk motstand mot dødsstraff. Men når det kommer til konkret alvor, synes åpenbart andre hensyn å veie tyngre. Handelsforbindeler og andre økonomiske samarbeidsprosjekter synes å få regjeringen til å bøye av fra å kritisere Kina konkret og nærgående. Hvis så er tilfelle, kan ikke Norges holdning til menneskerettigheter og ytringsfrihet være prinsipiell, men situasjonsbetinget og pragmatisk.
Et annet stikkord: Karikaturstriden. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre i en TV-debatt nærmest måtte tvinges til å uttrykke sin støtte til ytringsfriheten, hadde forbeholdene først vært mange og pinlige. Jeg husker fortsatt min umiddelbare tanke: Har Statoil, Telenor og andre tunge næringslivsaktører med Staten som viktig eier, troppet opp på regjeringskontorer og krevd at gjengivelsen av de danske karikaturene i det kristne Magazinet ikke måtte få følger for forretningsvirksomheten i muslimske land? Mange ble nok overrasket i møte med utenriksministerens mangel på en klar, offensiv og utvetydig støtte til den frie ytring da det virkelig gjaldt, i kampens hete, så å si, uavhengig av synet på karikaturene som sådan.
At Jonas Gahr Støre gir sine royaltyinntekter for 2008 til Article 19, er muligens som seg hør og bør. Et par sentrale spørsmål: Ble boken “Å gjøre en forskjell” til med betydelig innsats også fra Utenriksdepartementets stab? Ble en del av opplaget kjøpt inn av departementet for nyttig bruk i ulike sammenhenger? Hvis svaret på de to spørsmålene er ja, blir kanskje gaven til ytringsfrihetsorganisasjonen like mye en gave fra den norske stat som fra duksen i regjeringen?
Pengegaven gir både utenriksministeren og regjeringen en velkommen anledning til å komme på offensiven i ytringsfrihetssammenheng. Det rød-grønne regimet har fått mange kritiske spørsmål om sitt generelle forhold til ytringsfrihet, og svarene har ikke alltid vært overbevisende og betryggende.
Men alle skal ha muligheten til å forbedre seg, og vi lever i et demokrati. Norge fortjener en regjering som står prinsipielt og sterkt på retten til den frie ytring. Ikke bare gjennom symbolhandlinger og høystemte ord i utvalgte anledninger, men også i konkrete møter med autoritære makthavere når norske økonomiske eller andre interesser kan stå på spill.
Vi trenger en handlekraftig regjering med mot, kontinuerlig. Ikke bare i et valgår, som 2009 er; forøvrig første gang Jonas Gahr Støre søker velgernes gunst for å sikre seg en taburett på Stortinget.
