Kreftkrigeren Hans Petter Mittet in memoriam

Beskjeden var ventet, og nå er bekreftelsen kommet: Kreftkrigeren Hans Petter Mittet er død, 66 år gammel. En usedvanlig sterk og energisk mann måtte til slutt gi tapt, han visste selv at kreften som spredte seg i kroppen ville avslutte livet innen overskuelig tid. Han hadde stanset aktiv behandling av kreftsykdommen, den medisinske innsatsen var fokusert på å lindre smerte.

Som forlegger ble jeg kjent med Hans Petter Mittet, og samarbeidet resulterte i den mest hudløse boken som utkom på norsk høsten 2008. Tittelen var hentet fra visittkortet hans, i bestemt form: Kreftkrigeren, med undertittel: Kampen for et lengre liv. Boken vakte opppsikt, og høstet mange godord. Jeg hitsetter formuleringer fra en av Norges fremste kreftspesialister, overlege og professor Stein Kaasa ved St. Olavs universitetssykehus i Trondheim: “Denne boka er skrevet med hodet og hjertet. For helsepersonell er den et helt nødvendig korrektiv. Jeg er helt sikker på at denne boka er viktig. Tusen takk for bidraget ditt, Hans Petter! Du skal også ha takk for at du forteller så åpent om sykdom som fortsatt er omgitt av mange myter og fordommer. Vi lever i en tid med åpne kanaler og masse informasjon, men åpenheten gjelder ikke det mest alvorlige: Livet og døden. Her har du vært utrolig ærlig”. Norsk sykepleierforbunds etiske rådgiver, Marie Aakre, beskrev boken på denne måten: “…en fortelling like intens og engasjerende som personen selv. (…) Jeg tar meg selv i stadig å undres over hvor forfatteren tar viljestyrke og livsmot fra”.

Å skrive en bok er et hardt og oppofrende arbeid, i tillegg var smertene tidvis store, men Hans Petter Mittet fullførte manuskriptet, slik at boken kunne komme ut rett før jul. Ideen om en bok var ikke hans egen, den ble initiert av informasjonsavdelingen i Helsbygg Midt-Norge, som Hans Petter Mittet hadde bistått med velformulerte epistler i magasinet “Pulsen” om det å leve med kreft. Mitt inntrykk var at han betraktet det som svært viktig å få fortalt sin historie, ikke bare fordi den kanskje kunne få særlig menn til å oppsøke lege i tide når de har mistanke om at noe alvorlig galt er på ferde i kroppen, noe han selv ikke hadde gjort, med de konsekvenser det medførte, men også fordi han, med den mentale styrke han hadde, ville vise andre viktigheten av ikke å gi opp, men kjempe videre.

Hans Petter Mittet var gammel næringslivsmann, med mange tunge lederoppgaver bak seg. Han var prosjektorientert og rasjonell, med den utålmodighet etter å bli ferdig som gjerne preger prosjektmakere, og han betraktet både kampen mot kreft og det å skrive en bok som to prosjekter. Evnen til å kombinere prosjekter kom tydelig frem da vi skulle lansere “Kreftkrigeren” i det store auditoriet i den gamle sentralblokken ved St. Olavs hospital i begynnelsen av desember ifjor. Hvilken dag ville passe? Jo, det måtte bli den dagen han likevel skulle til sykehuset for en operasjon, for å lindre smertene i magen. Vi lanserte boken, med stor suksess, klokken 1100, to timer senere la han seg på operasjonsbordet. Operasjonen ble ikke like vellykket.

Hans Petter Mittets pågangsmot og humør var slående. Han så både livet og døden i hvitøyet, uten å blunke, men gjerne med en latter. Et par ganger han besøkte meg på kontoret i forlaget overmannet smertene ham, ved det ene tilfellet slik at tårene sto i øynene hans, men etter å ha krøket seg sammen i en stol og etter at smerterien hadde sluppet taket noenlunde, dukket det markante smilet og glimtet i øyet frem igjen. Han var klar til å kjempe videre, og visste hva han ville. Han fremsto tydelig, og boken dokumenterer hvordan han også gikk i nærkamp med et offentlig helsevesen når han oppdaget kritikkverdige forhold. Han var en stor ressurs, som også helse-Norge skulle få trekke betydelige veksler på.

Samtidig var han en frodig, modig og humørfylt forteller, som reiste seg en minnestein også i form av en bok.

Gaven til Article 19

Gaver blir gjerne takket for med gode ord, av og til i overkant store, for høflighets skyld. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Norge fikk derfor sterk ros for sin innsats for ytringsfrihetens kår, da Støre bekjentgjorde at han ga en million kroner av sine bokinntekter ifjor til ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19, basert i London. Seansen fant sted i Den norske Opera i Oslo idag, og direktør Agnes Callamard i Article 19 forsikret at pengene vil komme vel med i organisasjonens arbeid. Hun roste utenriksministeren og Norge for konsekvent innsats for ytringsfrihet rundt om i verden.
Paradoksalt nok ble gaven gitt og takket for samtidig som kinesiske myndigheter legger en jernring rundt Den himmelske freds plass i Bejing, dagen før tyveårsmarkeringen av myndighetenes massakre av opprørske studenter på den samme plassen, en begivenhet som opprørte hele den demokratiske verden. Jernringen hindrer nå journalister fra å komme dit. Kinesiske myndigheter har samtidig igjen strammet til den internasjonale nyhetsstrømmen via internett, åpenbart av frykt for hvilke reaksjoner som kan fremprovoseres i det kinesiske folkedypet hvis detaljer og sammenhenger fra den tyveårige skampletten blir kjent via utenlandske medier.

Kina er en interessant prøvestein på den norske regjerings prinsipielle forhold til ytringsfriheten og øvrige menneskerettigheter. Norge arbeider også med å få i stand en frihandelsavtale med Midtens rike. Jeg har flere ganger på denne bloggen skrevet om henrettelsen av den kinesiske forskeren Wo Weihan i november 2008, tiltalt og dømt for spionasje for Taiwan i en lukket rettssak. Tiltalen var internasjonalt omstridt, den påfølgende dommen fordømt. Den norske regjering ved Utenriksdepartementet nektet å undertegne EUs fordømmelse av henrettelsen. Også USA og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner verden over fordømte henrettelsen. Den norske regjeringen holdt stille, sluttet seg ikke til den internasjonale protesten fordi den fant ut at henrettelsen ikke var i strid med folkeretten, ifølge daværende statssekretær i UD, Raymond Johansen (Ap). Et merkelig standpunkt for en regjering og en nasjon som forlengst har proklamert å være prinsipiell motstander av dødsstraff. Blant andre Amnesty Norges generalsekretær, John Peder Egenæs, var kraftig opprørt over den manglende fordømmelsen. – Norske myndigheter burde skamme seg. Dette er en gigasynd, understreket han. Regjeringens manglende handlekraft til forsvar for menneskerettighetene og protest mot henrettelsen av Wo Weihan havnet også i Stortinget; da endret regjeringen sin forklaring på manglende tilslutning til EUs initiativ, den hadde nemlig fått for dårlig tid til å vurdere saksforholdet. Merkelig, når andre europeiske land åpenbart hadde hatt tid nok.
Regjeringen skryter av den årlige, nærmest rituelle menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina, og der skal visstnok regjeringens representanter slå seg på brystet og snakke også om norsk motstand mot dødsstraff. Men når det kommer til konkret alvor, synes åpenbart andre hensyn å veie tyngre. Handelsforbindeler og andre økonomiske samarbeidsprosjekter synes å få regjeringen til å bøye av fra å kritisere Kina konkret og nærgående. Hvis så er tilfelle, kan ikke Norges holdning til menneskerettigheter og ytringsfrihet være prinsipiell, men situasjonsbetinget og pragmatisk.

Et annet stikkord: Karikaturstriden. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre i en TV-debatt nærmest måtte tvinges til å uttrykke sin støtte til ytringsfriheten, hadde forbeholdene først vært mange og pinlige. Jeg husker fortsatt min umiddelbare tanke: Har Statoil, Telenor og andre tunge næringslivsaktører med Staten som viktig eier, troppet opp på regjeringskontorer og krevd at gjengivelsen av de danske karikaturene i det kristne Magazinet ikke måtte få følger for forretningsvirksomheten i muslimske land? Mange ble nok overrasket i møte med utenriksministerens mangel på en klar, offensiv og utvetydig støtte til den frie ytring da det virkelig gjaldt, i kampens hete, så å si, uavhengig av synet på karikaturene som sådan.

At Jonas Gahr Støre gir sine royaltyinntekter for 2008 til Article 19, er muligens som seg hør og bør. Et par sentrale spørsmål: Ble boken “Å gjøre en forskjell” til med betydelig innsats også fra Utenriksdepartementets stab? Ble en del av opplaget kjøpt inn av departementet for nyttig bruk i ulike sammenhenger? Hvis svaret på de to spørsmålene er ja, blir kanskje gaven til ytringsfrihetsorganisasjonen like mye en gave fra den norske stat som fra duksen i regjeringen?

Pengegaven gir både utenriksministeren og regjeringen en velkommen anledning til å komme på offensiven i ytringsfrihetssammenheng. Det rød-grønne regimet har fått mange kritiske spørsmål om sitt generelle forhold til ytringsfrihet, og svarene har ikke alltid vært overbevisende og betryggende.
Men alle skal ha muligheten til å forbedre seg, og vi lever i et demokrati. Norge fortjener en regjering som står prinsipielt og sterkt på retten til den frie ytring. Ikke bare gjennom symbolhandlinger og høystemte ord i utvalgte anledninger, men også i konkrete møter med autoritære makthavere når norske økonomiske eller andre interesser kan stå på spill.
Vi trenger en handlekraftig regjering med mot, kontinuerlig. Ikke bare i et valgår, som 2009 er; forøvrig første gang Jonas Gahr Støre søker velgernes gunst for å sikre seg en taburett på Stortinget.