Like ved der jeg bor, sør i Trondheim, går en tungt trafikkert vei over en bro, med en dyp dal under seg. Flere fortvilte mennesker, ofte unge, har kastet seg ut fra denne broen, og møtt sitt ugjenkallelige sluttpunkt i asfalten nedenfor.
Også i dag, på vei til kontoret i sentrum, passerte jeg over broen, og konstaterte at nå monteres et høyt gittergjerde fast til det ordinære rekkverket som alltid har stått der, også som springbrett inn i døden. Et selvmordsgitter har nemlig vært etterlyst lenge.
Statistisk Sentralbyrås selvmordsstatistikk for 2007 (den siste offisielle) viser totalt 485 tilfeller, fordelt på 336 menn og 149 kvinner. Her er det selvsagt også store mørketall, død for egen hånd som faller kamuflert inn under andre statistiske kategorier, for eksempel ulykker. Antallet mannlige selvmord var i 2007 lavere enn noengang siden denne dystre statistikken ble påbegynt i 1976, i perioden 1986 – 1990, altså under den forrige store økonomiske krisen her i landet (jappetidens høydepunkt og bakrus), ble det gjennomsnittlig begått 477 selvmord årlig blant menn, mens det tilsvarende tallet blant kvinner var 174, også det høyeste antallet for statistikkperioden, med 2005 som nest verste året; da ble det registrert 173 selvmord blant kvinner.
Statistisk Sentralbyrås dystre statistikk gjengir også dødsmåte; her er det noen tydelige forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er langt hyppigere registrert i dødsmåter med større ytre dramatikk, som bruk av skytevåpen og kvelning/henging. En kategori med mindre kjønnsforskjell, dog med en mannlig overvekt også her, er “Sprang fra høyt sted”, for eksempel den broen jeg passerer daglig på vei til og fra kontoret. For 2007 viser statistikken at 13 menn og seks kvinner valgte å gå ut av tiden på denne måten.
Selvmord er et konfliktfylt og følelsestungt tema. Alle som, på en aller annen måte, har vært i nærheten av slike ulykkelige situasjoner, skjønner mer enn hva man kan lese ut av kald statistikk, ikke minst om de etterlattes sinne, skuffelse, fortvilelse, skyldfølelse, ønske om å forstå, utsikten til å leve med manglende svar i lang tid fremover. Noen kaller selvmord for en modig handling, andre for en feig. Uansett; de aller fleste selvmord er et ultimat uttrykk for fortvilelse i livet, og da blir begrep som mot og feighet mindre relevante.
På kontoret idag, etter å ha passert selvmordsgitteret under montering, la jeg siste hånd på en diktsamling som vil utkomme medio mai. “Nedstigning” heter den, skrevet av den kritikerroste poeten Fartein Horgar, som også burde få glede av å møte et større publikum. Hva “Nedstigning” handler om? Jo, det nøye og detaljert planlagte selvmordet, som, av ulike årsaker, ikke skal fremstå som en død for egen hånd for dem som lever videre.
Et selvmord fra mørketallenes dystre virkelighet, altså. “Nedstigning” blir en diktsamling vel verd å lese, også for dem som vil forstå bedre. En poetisk død er et floskelbegrep, men å skildre en selvmordsprosess i vakker, poetisk språkdrakt er “Nedstigning” et utmerket eksempel på.
Uten en moralistisk pekefinger i været.
