Da Taliban skygget banen på en lørdag

Kildekritikk er en nødvendig og vanskelig øvelse; i journalistikken et alfa og omega. Det kildekritiske arbeidet, både utvelgelsen av relevante kilder og inngående analyse og etterprøving av kildematerialet, er lakkmustesten på god eller dårlig journalistikk.

Fredag ble den lille amerikanske byen Binghampton, nord for New York City, med 45 000 innbyggere, rammet av en tragedie. En mann gikk amok på et hjelpesenter for immigranter, American Civic Association, drepte 13 mennesker og til slutt seg selv. Massakren og selvmordet var over før politiet ankom åstedet.
De naturlige spørsmål etter en slik tragedie er hvem gjerningsmannen var, hvordan massakren utviklet seg og hva motivet kunne ha vært. Disse spørsmålene stiller både politi og journalister, og selvsagt den jevne mann og kvinne. Alle vil forstå! Men la oss nå konsentrere oss om yrkesutøverne, de som skal etterforske strafferettslig og de som har til oppgave å rapportere. De jakter på de samme oppklarende svarene.

I et slikt perspektiv var det en selsom opplevelse å lese de sentrale norske nettavisene på lørdag. VG, Dagbladet og Aftenposten hadde alle toppoppslag med referanse til angivelige uttalelser fra en blodig talibansk krigsherre, som påsto at hans menn sto bak angrepet. Selvsagt ingen umulighet, også i lys av ferske trusler fra terroristreirene i Afghanistan/Pakistan om at nye angrep mot USA står for døren. Den talibanske krigsherren har tidligere vist at han er i stand til å gjennomføre angrep på tvers av landegrenser.

Men, et parallellt søk hos internasjonale kvalitetsnyhetsformidlere viste ingen oppslag med referanse til Taliban og den blodige krigsherren. Der referete man i stedet lokale politimyndigheter som mente at gjerningsmannen trolig var en vietnamesisk immigrant som følte seg desillusjonert fordi han hadde falt gjennom i forsøkene på å lære seg engelsk og fordi han hadde mistet en jobb. Nå har politiet bekreftet sin antagelse offentlig, og navngitt den 41 år gamle vietnameseren. Han har bodd i USA i mange år. Hans nærmeste skal visstnok ikke være overrasket over at mannnen begikk en slik ugjerning.

Hvor ble så den talibanske krigsherren av i norske medier? Han forsvant plutselig i løpet av lørdag, etter å ha tronet på topp i noen timer. Han skygget selvsagt ikke banen frivillig, ble rett og slett lempet ut av desker som forsto at de hadde trampet i baret, kollektivt. Har den talibanske krigsherren fått høre om de norske medienes aksept av hans propagandautspill, ler han nok høylytt innenfra skjegget. Han oppnådde sitt mål: Medieoppmerksomhet, og det er viktig i enhver krig. Og når vietnameseren er død, kan jo ingen være helt sikre på at han ikke var på oppdrag fra Taliban. Ingen røyk uten ild, heter et gammelt ord, og slik greier mange løgner å holde seg i live.

Et interessant spørsmål er selvsagt: Hvorfor fant sentrale norske medier dette verbale utsagnet fra en talibansk krigsherre, om nå uttalelsen overhodet har falt, da, så overbevisende at det ble toppoppslaget kollektivt? Ja, påstander er i seg selv blitt nyheter; påstandsnyheter er en billig journalistisk genre, gjerne med lav kvalitet på innholdet, men høy temperatur. Påstandsnyheter forutsetter, inntil videre, fravær av undersøkende journalistikk. Politikken er full av dem, nasjonalt og internasjonalt, ja, USA og dets allierte gikk til krig mot Irak primært på nøye formulerte påstander som ikke korresponderte med fakta. Og den amerikanske kommunistjegeren, senator Joseph McCarthy, bedrev sin paranoide politiske kampanje basert på påstander, og ødela på den måten livene til mange mennesker og familier, inntil han ble avslørt av en journalist som ikke lenger ville kolportere påstander, men ønsket å undersøke sannferdigheten i dem.

Journalistikk er også anvendt dramaturgi, for å få publikums oppmerksomhet. Terror er et av de sterkeste begrepene i omløp, med evne til å skape frykt og forskrekkelse. Ikke minst terroristene er seg denne effekten bevisst til fingerspissene, derfor søker de mediene som kanal for sin voldelige proganda. Denne propagandaen er vanskelig å etterprøve, blir derfor ofte til uverifiserte påstander, og samtidig nyheter, her i landet altså verd toppoppslag i mediene. Journalister springer gjerne i flokk, vurderingene er ofte skremmende like, og når et konkurrerende medieorgan har et dramatisk oppslag, må de andre ha det samme – i hvert fall når hendelsen er så langt unna at man ikke har mulighet til å undersøke sannhetsinnholdet i historien. Dessuten er jo lørdager ofte nyhetsfattig tid, mens kravet til nyheter er konstant.

Heldigvis tok noen i redaksjonene til fornuft, og fikk Taliban skygget av banen i løpet av lørdag ettermiddag. Men skaden var allerede skjedd, og den eneste vinneren var Taliban-lederen som søkte oppmerksomhet.

En sørgelig affære.