I spiseforstyrrelsens helvete

Et privilegium som forlegger er å motta ukjente leseres respons på utgitte bøker, tilbakemeldinger som tyder på at litteratur man står ansvarlig for utgivelsen av, har berørt, fått en betydning, kanskje innebært en forandring i noens liv.
For få dager siden skrev en ukjent ung mann til meg, og spurte om jeg kunne gjøre ham en tjeneste. Han forklarte bakgrunnen: Hans samboer har i mange år slitt med spiseforstyrrelser, og er nå inne i en tung periode. To bøker som har betydd mye for den unge kvinnen er Hege Arstads “Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret” (2002) og “Fra asken til ilden” (2004). Nå ber han om Hege kan signere et eksemplar av hver bok til samboeren, med en personlig hilsen som kan hjelpe henne til å komme på offensiven i kampen mot sykdommen. En kjærlighetshandling fra en ung mann til en ung kvinne, hans kjæreste, som trenger oppmuntring og støtte.

Selvsagt vil Hege skrive en hilsen og signere et par nye bøker, i et forsøk på å hjelpe.

Hege Arstad satte en helt ny kvalitetsstandard i spiseforstyrrelseslitteraturen her i landet. Før “Gal…jeg?” utkom, hadde spiseforstyrrelser gjerne blitt skildret med et visst rosa, halvt romantisk skjær over seg. Farlig, ja, men også noe spennende, kanskje tiltrekkende. I Heges bok var alt det rosa skjæret borte; her sto lidelse, kropp og sykdommens helvete i sentrum, fortalt på en naken, ærlig måte i et godt og ekspressivt språk. I tillegg var boken full Heges avanserte humor, gjerne av den galgenhumoristiske sorten. Alt dette gjorde dypdykket ned i spiseforstyrrelsens helvete også til en litterær opplevelse. Boken fikk stor medieoppmerksomhet og flotte kritikker. En av de begeistrete kritikerne var professor i sosialantrolpologi, nå avdøde Jan Brøgger, som ikke minst trakk frem humoren og understreket: Vi ler ikke av Hege, vi ler med henne!

Hege Arstad var 31 år da boken utkom, og hun veide 29 kilo. Kroppen hennes var i elendig forfatning, og hodet, der spiseforstyrrelsen sitter, erkjente at hun vaklet på dødens rand. Hun ga blanke i om hun skulle dø eller leve videre! Utviklingen skulle heldigvis vise at hun selv eller livet valgte det siste alternativet. At hun hadde skrevet en bok, og derigjennom forsøkt å forstå hvorfor en ung, intelligent og sporty jente nesten skulle gå helt til grunne med inntak av mat som det synlige problemet, ga henne også ny livskraft.

“Gal…jeg?” handler om å balansere på kanten av stupet, være dødssyk. To år senere kom Heges andre bok, like direkte og litterært god som den første, der hun fortalte om vanskeligheten med å bli frisk. Paradoksalt nok var det slik at midt i dødens forgård følte hun seg trygg; hverdagene repeterte seg på samme passive måte, hun visste hva som skulle skje, intet uforutsett fikk inntreffe, hun skar opp sitt eple i fireogtyve biter, og brukte en uendelighet av tid på å få dem ned. I “Fra asken til ilden” viser hun utryggheten hun opplevde da hun ville bli frisk, plutselig befant seg i ukjent landskap, og ikke lenger kunne finne trygghet i sitt daglige eple. Hun var blitt omfattet av Rikstrygdeverkets pasientbro for spiseforstyrrete til Mora-klinikken i Sverige, der hun for første gang møtte en terapeut hun ikke greide å snurre rundt lillefingeren. Nå var det hun som måtte innrette seg etter hans beskjeder, og til sin egen overraskelse aksepterte hun det. Resultatene lot ikke vente på seg: Heges liv tok en positiv vending, selv om kursendringen var smertefull.

Så opphevet Rikstrygdeverket plutselig pasientbroen til Mora, og resultatet ble katastrofalt for Hege. Hun falt tilbake i spiseforstyrrelsens helvete, men klarte å holde seg flytende og gjør det fortsatt. En modig og sterk kvinne, i all sin skrøpelighet.

Hege er vant til spørsmål fra andre syke, helsepersonell, skoleelever og studenter, pårørende. Bøkene hennes er anbefalt litteratur blant helsearbeidere og leger. “Gal…jeg?” er nå utsolgt, men “Fra asken til ilden” er fortsatt tilgjengelig. Denne boken er trolig den aller sterkeste skildring av spiseforstyrrelse som finnes på norsk.
Samtidig er den en bok som kan gi håp til dem som trenger akkurat det.

Et selvmordsgitter

Like ved der jeg bor, sør i Trondheim, går en tungt trafikkert vei over en bro, med en dyp dal under seg. Flere fortvilte mennesker, ofte unge, har kastet seg ut fra denne broen, og møtt sitt ugjenkallelige sluttpunkt i asfalten nedenfor.

Også i dag, på vei til kontoret i sentrum, passerte jeg over broen, og konstaterte at nå monteres et høyt gittergjerde fast til det ordinære rekkverket som alltid har stått der, også som springbrett inn i døden. Et selvmordsgitter har nemlig vært etterlyst lenge.

Statistisk Sentralbyrås selvmordsstatistikk for 2007 (den siste offisielle) viser totalt 485 tilfeller, fordelt på 336 menn og 149 kvinner. Her er det selvsagt også store mørketall, død for egen hånd som faller kamuflert inn under andre statistiske kategorier, for eksempel ulykker. Antallet mannlige selvmord var i 2007 lavere enn noengang siden denne dystre statistikken ble påbegynt i 1976, i perioden 1986 – 1990, altså under den forrige store økonomiske krisen her i landet (jappetidens høydepunkt og bakrus), ble det gjennomsnittlig begått 477 selvmord årlig blant menn, mens det tilsvarende tallet blant kvinner var 174, også det høyeste antallet for statistikkperioden, med 2005 som nest verste året; da ble det registrert 173 selvmord blant kvinner.

Statistisk Sentralbyrås dystre statistikk gjengir også dødsmåte; her er det noen tydelige forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er langt hyppigere registrert i dødsmåter med større ytre dramatikk, som bruk av skytevåpen og kvelning/henging. En kategori med mindre kjønnsforskjell, dog med en mannlig overvekt også her, er “Sprang fra høyt sted”, for eksempel den broen jeg passerer daglig på vei til og fra kontoret. For 2007 viser statistikken at 13 menn og seks kvinner valgte å gå ut av tiden på denne måten.

Selvmord er et konfliktfylt og følelsestungt tema. Alle som, på en aller annen måte, har vært i nærheten av slike ulykkelige situasjoner, skjønner mer enn hva man kan lese ut av kald statistikk, ikke minst om de etterlattes sinne, skuffelse, fortvilelse, skyldfølelse, ønske om å forstå, utsikten til å leve med manglende svar i lang tid fremover. Noen kaller selvmord for en modig handling, andre for en feig. Uansett; de aller fleste selvmord er et ultimat uttrykk for fortvilelse i livet, og da blir begrep som mot og feighet mindre relevante.

På kontoret idag, etter å ha passert selvmordsgitteret under montering, la jeg siste hånd på en diktsamling som vil utkomme medio mai. “Nedstigning” heter den, skrevet av den kritikerroste poeten Fartein Horgar, som også burde få glede av å møte et større publikum. Hva “Nedstigning” handler om? Jo, det nøye og detaljert planlagte selvmordet, som, av ulike årsaker, ikke skal fremstå som en død for egen hånd for dem som lever videre.
Et selvmord fra mørketallenes dystre virkelighet, altså. “Nedstigning” blir en diktsamling vel verd å lese, også for dem som vil forstå bedre. En poetisk død er et floskelbegrep, men å skildre en selvmordsprosess i vakker, poetisk språkdrakt er “Nedstigning” et utmerket eksempel på.

Uten en moralistisk pekefinger i været.

Da Taliban skygget banen på en lørdag

Kildekritikk er en nødvendig og vanskelig øvelse; i journalistikken et alfa og omega. Det kildekritiske arbeidet, både utvelgelsen av relevante kilder og inngående analyse og etterprøving av kildematerialet, er lakkmustesten på god eller dårlig journalistikk.

Fredag ble den lille amerikanske byen Binghampton, nord for New York City, med 45 000 innbyggere, rammet av en tragedie. En mann gikk amok på et hjelpesenter for immigranter, American Civic Association, drepte 13 mennesker og til slutt seg selv. Massakren og selvmordet var over før politiet ankom åstedet.
De naturlige spørsmål etter en slik tragedie er hvem gjerningsmannen var, hvordan massakren utviklet seg og hva motivet kunne ha vært. Disse spørsmålene stiller både politi og journalister, og selvsagt den jevne mann og kvinne. Alle vil forstå! Men la oss nå konsentrere oss om yrkesutøverne, de som skal etterforske strafferettslig og de som har til oppgave å rapportere. De jakter på de samme oppklarende svarene.

I et slikt perspektiv var det en selsom opplevelse å lese de sentrale norske nettavisene på lørdag. VG, Dagbladet og Aftenposten hadde alle toppoppslag med referanse til angivelige uttalelser fra en blodig talibansk krigsherre, som påsto at hans menn sto bak angrepet. Selvsagt ingen umulighet, også i lys av ferske trusler fra terroristreirene i Afghanistan/Pakistan om at nye angrep mot USA står for døren. Den talibanske krigsherren har tidligere vist at han er i stand til å gjennomføre angrep på tvers av landegrenser.

Men, et parallellt søk hos internasjonale kvalitetsnyhetsformidlere viste ingen oppslag med referanse til Taliban og den blodige krigsherren. Der referete man i stedet lokale politimyndigheter som mente at gjerningsmannen trolig var en vietnamesisk immigrant som følte seg desillusjonert fordi han hadde falt gjennom i forsøkene på å lære seg engelsk og fordi han hadde mistet en jobb. Nå har politiet bekreftet sin antagelse offentlig, og navngitt den 41 år gamle vietnameseren. Han har bodd i USA i mange år. Hans nærmeste skal visstnok ikke være overrasket over at mannnen begikk en slik ugjerning.

Hvor ble så den talibanske krigsherren av i norske medier? Han forsvant plutselig i løpet av lørdag, etter å ha tronet på topp i noen timer. Han skygget selvsagt ikke banen frivillig, ble rett og slett lempet ut av desker som forsto at de hadde trampet i baret, kollektivt. Har den talibanske krigsherren fått høre om de norske medienes aksept av hans propagandautspill, ler han nok høylytt innenfra skjegget. Han oppnådde sitt mål: Medieoppmerksomhet, og det er viktig i enhver krig. Og når vietnameseren er død, kan jo ingen være helt sikre på at han ikke var på oppdrag fra Taliban. Ingen røyk uten ild, heter et gammelt ord, og slik greier mange løgner å holde seg i live.

Et interessant spørsmål er selvsagt: Hvorfor fant sentrale norske medier dette verbale utsagnet fra en talibansk krigsherre, om nå uttalelsen overhodet har falt, da, så overbevisende at det ble toppoppslaget kollektivt? Ja, påstander er i seg selv blitt nyheter; påstandsnyheter er en billig journalistisk genre, gjerne med lav kvalitet på innholdet, men høy temperatur. Påstandsnyheter forutsetter, inntil videre, fravær av undersøkende journalistikk. Politikken er full av dem, nasjonalt og internasjonalt, ja, USA og dets allierte gikk til krig mot Irak primært på nøye formulerte påstander som ikke korresponderte med fakta. Og den amerikanske kommunistjegeren, senator Joseph McCarthy, bedrev sin paranoide politiske kampanje basert på påstander, og ødela på den måten livene til mange mennesker og familier, inntil han ble avslørt av en journalist som ikke lenger ville kolportere påstander, men ønsket å undersøke sannferdigheten i dem.

Journalistikk er også anvendt dramaturgi, for å få publikums oppmerksomhet. Terror er et av de sterkeste begrepene i omløp, med evne til å skape frykt og forskrekkelse. Ikke minst terroristene er seg denne effekten bevisst til fingerspissene, derfor søker de mediene som kanal for sin voldelige proganda. Denne propagandaen er vanskelig å etterprøve, blir derfor ofte til uverifiserte påstander, og samtidig nyheter, her i landet altså verd toppoppslag i mediene. Journalister springer gjerne i flokk, vurderingene er ofte skremmende like, og når et konkurrerende medieorgan har et dramatisk oppslag, må de andre ha det samme – i hvert fall når hendelsen er så langt unna at man ikke har mulighet til å undersøke sannhetsinnholdet i historien. Dessuten er jo lørdager ofte nyhetsfattig tid, mens kravet til nyheter er konstant.

Heldigvis tok noen i redaksjonene til fornuft, og fikk Taliban skygget av banen i løpet av lørdag ettermiddag. Men skaden var allerede skjedd, og den eneste vinneren var Taliban-lederen som søkte oppmerksomhet.

En sørgelig affære.