Å bli oversett er ingen hyggelig opplevelse, i hvert fall ikke hvis man vil bli sett.
Det samme gjelder for bøker som en forfatter og et forlag sender ut i markedet; å bli sett av medienes anmeldere er ikke alfa og omega, bokleserne er langt viktigere å få i tale, men det er ofte en sammenheng mellom manglende anmelderinteresse for en bok og fraværende leseroppdagelse av den samme boken. Derfor er selv en gjennomgående kritisk anmeldelse å foretrekke fremfor tausheten.
Å ikke bli anmeldt kan være en spesielt tøff opplevelse for forfatteren; inntrykket blir lett at boken er møtt med likegydlighet, at den ikke betraktes verdig nok kritisk oppmerksomhet. Mange gode bøker havner hvert år i den kurven, mens bøker med åpenbart lavere litterær kvalitet, men et antatt større kommersielt potensial, blir ofret oppmerksomhet både i form av forfatterintervjuer og anmeldelser.
At de store forlagene drar fordel av sine velsmurte markedsføringsapparater i en slik situasjon, er hevet over tvil. De små må begrunne kvaliteten på sine utgivelser på en helt annen arbeidskrevende måte. Det burde være et tankekors for medieredaksjoner, som gjerne fremstiller seg som frie, ubundne, kritiske og i stand til å ta sine egne avgjørelser.
Jeg skal ikke klage; Communicatio Forlags bøker har fått bra oppmerksomhet gjennom årene, selv om vi også kunne tenkt oss enda mer.
Torsdag 26. mars ofret Dagens Næringsliv nærmere en hel side på vår siste utgivelse, lektor Per Ødegaards grunnleggende oppgjør med norsk skolematematikk, “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” Anmeldelsen hadde positive og kritiske merknader, og skal ikke kommenteres polemisk her, bortsett fra på ett punkt, og det er av prinsipiell karakter: “Slik er verden, Ødegaard, klarer du ikke å koke ned hva du mener til en setning eller to, faller alle fra”, skriver anmelderen Bjørn Gabrielsen. Jeg tror ikke det ligger et minste snev av ironi i formuleringen, og det gjør den paradoksal i forhold til enhver bok, og i hvert fall en med undertittelen: Kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk.
Dagens Næringsliv er sammen med VG den mest gjennomførte tabloide avis her i landet. I kritikken av Ødegaards bok mener jeg anmelderen blir i overkant tabloid, med sitt krav om eksplisitt å konkretisere en boks premiss, innhold, retning og konklusjon, i et par setninger. Slikt kan man kreve av en avisartikkel, skrevet for å egge til debatt, og kanskje overfor en forfatter i en samtale eller debatt. Men overfor en bok, som har et åpenbart potensial til å skape skolepolitisk debatt, og med en tydelig påpekning av at den inneholder refleksjoner over en tematikk, blir kravet meningsløst. Hvorfor reflektere, analysere og argumentere over knapt halvannet hundre boksider, når man heller kan skrive to setninger og være ferdig med den viktigste del av oppgaven?
Og blir det en bok til ettertanke av slikt? Blir det en bok overhodet?
Jeg håper at vi fortsatt vil ha rom for bøker som trenger tid og fordypning før de kommer til konklusjonen, som gir leserne mulighet til å slå følge gjennom teksten, gjøre seg egne refleksjoner, og dermed skape mulighet for utprøving av synspunkter og oppnå ytterligere forståelse.
Hadde ikke Dagens Næringslivs anmelder vært så opptatt av å etterlyse bokens sentrale budskap presentert i to setninger, ville han trolig funnet ut at det han savner i teksten faktisk står der, som refleksjoner med påfølgende konklusjoner.
