Journalistisk voksenopplæring for Skavlan

Nordmenn kan misunne svenskene mye, selv om vi for øyeblikket ønsker å spankulere hanekry og hevde at vi er blitt storebror i Norden, takket være olje- og gassinntektene og en sterkere kronekurs. Men Sverige er et gammelt og internasjonalt orientert kulturland, med en dannelse som setter høyere kvalitetsstandarder på ulike samfunnsfelt. Den offentlige debatt i vårt naboland, enten den dreier seg om kultur eller politikk, kan være å skue inn i et intellektuelt alpelandskap sammenlignet med den norske, som altfor ofte fremstår som enten uendelig lett, personrettet og perspektivløs, eller som argumentfattig gjørmebryting, lavpannet og vulgær.

Slik er forholdet også i den såkalte seriøse journalistikken. Den holder et jevnt høyere intellektuelt kvalitetsnivå i vårt naboland enn her i steinrøysa. For eksempel er intervjuerne vel forberedt til oppgaven, og besitter samtidig grunnleggende kunnskap om emnet. Det er slett ikke gitt i norsk journalistikk. Jeg ble sittende og reflektere langs disse linjene sist helg, etter at jeg to uker på rad hadde sett Fredrik Skavlans svenske versjon av Først og Sist, som er blitt en publikumssuksess på den andre siden av Kjølen. Programkonseptet er likt det NRK sendte gjennom flere år, med en overvekt av kjendiser som skal promovere en bok, en film, et teaterstykke, en plate.
Men noe er annerledes. For meg virker det som om Fredrik Skavlan har gjennomgått en journalistisk voksenopplæring. Han har lært seg til å stille skarpe spørsmål, også tilleggsspørsmål der det er nødvendig. Sist helg var det suksessforfatter Liza Marklund som fikk unngjelde, i en samtale om historieautentisiteten i en av hennes bøker.

Jeg var ingen tilhenger av Fredrik Skavlans Først og Sist. Som gammel journalist fikk jeg ofte vondt av å se hvor dårlig intervjuene ble utført når de beveget seg ut på dypt vann. En ting var småsludringen med kjendisene som var trukket til studio, ukomplisert og lattermild. Verre var det når sentrale samfunnsaktører som hadde råket ut i trøbbel, ville komme til Skavlans infotainmentprogram på fredagskvelden for å få fortelle sin versjon. Jeg tror de foretrakk Skavlans program fremfor nyhetsavdelingen, rett og slett fordi de regnet med at der kunne de få snakke nærmest uimotsagt, uten plagsomme spørsmål og vanskelige oppfølginger på mangelfulle svar. Det virket som om redaksjonen først og fremst var opptatt av å ha de kontroversielle som gjester, ikke av hva disse gjestene skulle konfronteres med på en kritisk måte.
Infotainment-programmer er en vanskelig genre, og her i landet et yndet sted for maktpersoner som vil legge frem sitt anliggende mer eller mindre uforstyrret.

Derfor er det gledelig å se Fredrik Skavlan i skarpere form i sin svenske utgave av programmet. Intervjuet med Liza Marklund var en sann svir. Jeg kan lett tenke meg årsaken: Svensk journalistikk er skarpere og SVT stiller strengere krav til sine medarbeidere. Det holder ikke med norsk omtrentlighet i Stockholm.

Jeg leser i avisen at muligheten er til stede for at Fredrik Skavlan vender tilbake til NRK, eventuelt i et samarbeid med SVT. En slags dobbeltmonark Fredrik i fjernsynsruten, ser jeg enkelte tabloide leke seg med. Om så skjer, får vi håpe at den skjerpete journalistiske profilen blir beholdt.
Også norske seere fortjener det.