Velskrevet og humoristisk kritikk

Aftenpostens sakprosaanmelder, Peder Anker, en spennende og debattinitierende skribent med forskerbase ved Universitetet i Oslo, roser lektor Per Ødegaards bok “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” i dagens avis. Boken, som er et grunnleggende oppgjør med norsk skolematematikk, blir fremholdt som en velskrevet og humoristisk kritikk som henvender seg til et alment publikum.

“Boken er et fint bidrag til norsk skoledebatt som bør provosere ikke bare mattelærere, men også realister og skolepolitikere til debatt og ettertanke”, konkluderer Peder Anker.

En bok med bare to setninger?

Å bli oversett er ingen hyggelig opplevelse, i hvert fall ikke hvis man vil bli sett.
Det samme gjelder for bøker som en forfatter og et forlag sender ut i markedet; å bli sett av medienes anmeldere er ikke alfa og omega, bokleserne er langt viktigere å få i tale, men det er ofte en sammenheng mellom manglende anmelderinteresse for en bok og fraværende leseroppdagelse av den samme boken. Derfor er selv en gjennomgående kritisk anmeldelse å foretrekke fremfor tausheten.

Å ikke bli anmeldt kan være en spesielt tøff opplevelse for forfatteren; inntrykket blir lett at boken er møtt med likegydlighet, at den ikke betraktes verdig nok kritisk oppmerksomhet. Mange gode bøker havner hvert år i den kurven, mens bøker med åpenbart lavere litterær kvalitet, men et antatt større kommersielt potensial, blir ofret oppmerksomhet både i form av forfatterintervjuer og anmeldelser.
At de store forlagene drar fordel av sine velsmurte markedsføringsapparater i en slik situasjon, er hevet over tvil. De små må begrunne kvaliteten på sine utgivelser på en helt annen arbeidskrevende måte. Det burde være et tankekors for medieredaksjoner, som gjerne fremstiller seg som frie, ubundne, kritiske og i stand til å ta sine egne avgjørelser.

Jeg skal ikke klage; Communicatio Forlags bøker har fått bra oppmerksomhet gjennom årene, selv om vi også kunne tenkt oss enda mer.
Torsdag 26. mars ofret Dagens Næringsliv nærmere en hel side på vår siste utgivelse, lektor Per Ødegaards grunnleggende oppgjør med norsk skolematematikk, “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” Anmeldelsen hadde positive og kritiske merknader, og skal ikke kommenteres polemisk her, bortsett fra på ett punkt, og det er av prinsipiell karakter: “Slik er verden, Ødegaard, klarer du ikke å koke ned hva du mener til en setning eller to, faller alle fra”, skriver anmelderen Bjørn Gabrielsen. Jeg tror ikke det ligger et minste snev av ironi i formuleringen, og det gjør den paradoksal i forhold til enhver bok, og i hvert fall en med undertittelen: Kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk.

Dagens Næringsliv er sammen med VG den mest gjennomførte tabloide avis her i landet. I kritikken av Ødegaards bok mener jeg anmelderen blir i overkant tabloid, med sitt krav om eksplisitt å konkretisere en boks premiss, innhold, retning og konklusjon, i et par setninger. Slikt kan man kreve av en avisartikkel, skrevet for å egge til debatt, og kanskje overfor en forfatter i en samtale eller debatt. Men overfor en bok, som har et åpenbart potensial til å skape skolepolitisk debatt, og med en tydelig påpekning av at den inneholder refleksjoner over en tematikk, blir kravet meningsløst. Hvorfor reflektere, analysere og argumentere over knapt halvannet hundre boksider, når man heller kan skrive to setninger og være ferdig med den viktigste del av oppgaven?
Og blir det en bok til ettertanke av slikt? Blir det en bok overhodet?

Jeg håper at vi fortsatt vil ha rom for bøker som trenger tid og fordypning før de kommer til konklusjonen, som gir leserne mulighet til å slå følge gjennom teksten, gjøre seg egne refleksjoner, og dermed skape mulighet for utprøving av synspunkter og oppnå ytterligere forståelse.
Hadde ikke Dagens Næringslivs anmelder vært så opptatt av å etterlyse bokens sentrale budskap presentert i to setninger, ville han trolig funnet ut at det han savner i teksten faktisk står der, som refleksjoner med påfølgende konklusjoner.

Blind tro på den offentlige fornuft

For ti år siden bisto jeg Rosenborgs legendariske trener Nils Arne Eggen med å skrive boken “Godfoten”, der han presenterte sin samhandlingsteori som veien til suksess, innen idrett, arbeid og livet som sådan. Boken ble den definitive bestselger høsten 1999, med et opplag på 70 000 eksemplarer, og nesten alle bøkene var solgt da julen innfant seg. En på alle måter hyggelig opplevelse, for oss begge to.

Nils Arne Eggen er sosialdemokrat, nær sagt fra fødselen av. I hans barndoms hjem var det forbudt å snakke stygt eller negativt om Arbeiderpartiet. Men han er en velsignet tolerant og romslig sosialdemokrat, og et sentralt punkt i Godfot-teorien er hans utlegning av at likhet, at alle mennesker skal behandles likt, er det mest urettferdige av alt. Mennesker skal behandles likeverdig, som er noe annet og langt mindre dogmatisk enn begrepet likt, innenfor en ramme som likevel setter fellesskapsløsninger høyt. Midt i sitt eruptive, situasjonsbestemte temperament, er Nils Arne Eggen i stand til å reflektere både i lengde, bredde og dybde, og kan være vel verd å lytte til. Han har også levd en stund, med de erfaringer livet gir på godt og vondt.

Jeg kom til å tenke på våre samtaler i forbindelse med bokprosjektet, og spesielt hans meninger om begrepene likhet og likeverd, etter å ha lest referatene fra SVs landsmøte i Bergen, og spesielt vedtakene innenfor skolesektoren. Her er gammeldags sosialistisk likhetsdogmatikk stolpe opp og stolpe ned, og private skoletilbud skal på sikt inn i den offentlige favn, enten det dreier seg om antroposofiske, montessoriske eller religiøse tilbud av ulik valør.
Troen på den offentlige fornuft er blind i dette regjeringspartiet; enda bra at de to andre koalisjonspartnerne på dette punktet umiddelbart sier fra om at det er uaktuell politikk. Men uansett; vedtaket er fattet av det høyeste organ i et parti som sitter i regjering. Nå kan vi selvsagt riste litt på hodet og hevde at dørvokterne i SV måtte også få noen papirseirer på dette landsmøtet, for gjennomført politikk vil det aldri bli. Vi kan lytte til kunnskapsminister Vegard Solhjell, og la oss trøste med eller fortvile over hans lett hjelpeløse forsøk på å berolige om at dette vedtaket først kan bli realitet langt inn i fremtiden.
Men det er ikke det viktigste: Essensen er mentaliteten som kommer til uttrykk i dette landsmøtevedtaket. Den er forstemmende og skremmende.

De fleste som har eller har hatt barn i norsk offentlig skole, eller selv har vært elever der for ikke lenge siden, vet at den norske skolehverdagen er basert på et misforstått likhetsprinsipp som resulterer i den kvelende middelmådighet. Hverken de svake eller sterke elevene blir tatt på alvor og respektert i et slikt system; et gjennomsnittsmål er idealet, med det resultat at de svake elevene går på sine nederlag gang etter gang, mens de sterke elevene forvitrer av mangel på tilstrekkelig stimulans. At det faglige nivået er i svakeste laget, for å si det mildt, er erkjent på mange hold, og det nytter ikke å kompensere dette faktum med bortforklaringer om at norske elever i hvert fall er sosialt sterke, underforstått: Skolen har gjort det foreldrene sannsynligvis ikke ville klart: Å sosialisere podene. Alle med erfaring fra skolehverdagen vet at dette ikke stemmer. Uro, mobbing og dårlig læringskultur er et utbredt fenomen. Når det faglige nivået hos for mange lærerstudenter også synes å være for svakt, blir alvoret i situasjonen for norsk offentlig skole ytterligere understreket.
Den offentlige skolen synes å være i et kontinuerlig forfall, og den politiske detaljstyring må trolig ta brorparten av ansvaret for situasjonen. Knapt noe annet samfunnsfelt gripes så begjærlig av ambisiøse politikere som vil skrive sitt navn inn i historiebøkene, som skoleverket. Reformer med manglende refleksjonsdybde blir implementert, og resultatet blir også deretter, et bedrøvelig syn. I Finland, som gjerne fremheves for sin høye skolekvalitet, foretar man justeringer i eksisterende læreplaner. Man reformerer gradvis, rett og slett, for å få med alle parter i prosessen, elevene, lærerne, foreldrene. Men justeringer blir for svakt i Norge; nei, her må politikerne totalreformere hele læreplanen med jevne mellomrom, med uklarhet, frustrasjoner og svak læringskultur som resultat.

Inn i denne langt fra tiltrekkende folden vil SV altså, på sikt, tvinge de få skoletilbudene som eksisterer utenfor den offentlige rammen; den samme blinde tro på den offentlige fornuft, som også preger Arbeiderpartiets og SVs innstendige tanker om heldagsskolen, noe som vil minimalisere foreldres og foresattes mulighet til å påvirke elevenes skolearbeid på en positiv måte. Også her ligger en likhetstanke bak; med hele skole- og leksedagen på skolen, vil systemet sørge for at foreldres og foresattes positive engasjement ikke skal påvirke utviklingen av kunnskapsmessige nivåforskjeller blant elevene. De er jo like, og må forbli slik. Hvilken himmelropende urettferdighet!

Jeg er også tilhenger av en sterk offentlig skolesektor. Jeg tror ethvert høyt utviklet samfunn trenger det, vel å merke en skole som tar alle elever på alvor, som betrakter dem som likeverdige, ikke like, og som fremmer et tilbud for å gjøre alle til vinnere, på sine ulike faglige nivå og områder. Vi er langt unna den skolen i dag.
Men vi trenger samtidig alternativene, skoletilbud utenfor den offentlige rammen. Å eliminere denne muligheten, slik SV nå tar til orde for, er ikke bare destruktiv og teoretisk fundert dogmatikk og et angrep på fundamentale menneskerettigheter, men også tegn på mangelfull sivilisatorisk tenkning, dannelse og medmenneskelighet.

Vi snakker altså om en regjeringspartner!

Matematikkbok skaper politisk interesse

En sjelden gang kan en forlegger oppleve at en bok skaper dagsaktuell politisk interesse. Det er nå tilfelle med Bergenslektoren Per Ødegaards bok “Kan vi dele tall slik vi deler epler?”, som byr på kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk.
Boken er i i realiteten et generaloppgjør med norsk skolematematikk, forfattet av en nestor i faget. Les tidligere relevante tekster på denne bloggen: Det matematiske maktspråk (10. mars) og Hvor mange koner hadde Henrik 4? (23. februar).

Nå reagerer politikerne. Sist fredag hadde Kunnskapsdepartementets politiske ledelse bedt om et møte med forfatteren, og etter møtet uttalte statssekretær Lisbet Rugtvedt til Bergensavisen: “Tankene hans er veldig interessante, vi vet at mattefaget er noe veldig mange elever sliter med. (…) Umotiverte ungdomsskoleelever er et problem, og mister man tråden i matteundervisningen er det lett for at elevene møter veggen. (…) Å legge opp undervisningen slik Ødegaard skisserer vil kreve stor omlegging, men vi vil se på det”.

Etter et SV-landsmøte med skolepolitiske utspill som synes å møte massiv folkelig motstand, likeså blant regjeringens samarbeidspartnere, vil kanskje Per Ødegaards bok og forslag til forbedringer være mer håndterlig og politisk frukbart å arbeide videre med for Kunnskapsdepartementets politiske ledelse?

En oppmuntrende refusjon – forhåpentligvis

Å skrive er å kle seg naken, sier billedkunstneren og skribenten Håkon Bleken. I bildene mine kan jeg gjemme meg, i teksten finner jeg ingen skjulesteder.
Min erfaring, både som skrivende og som forlegger, er at Bleken treffer spikeren på hodet med den formuleringen. En god tekst er gjerne så utleverende at forfatteren kjenner smerte, av og til gjør også leseren det samme. Det betyr ikke at teksten er privat, men at den er hentet fra forfatterens erfaringsverden, enten det blir innrømmet eller ikke.

Enhver seriøs forlegger møter derfor et skrivende menneske med respekt, fordi man utmerket godt vet hvilket vågestykke det er å legge en tekst, intimt forbundet med forfatteren, frem for et fremmed menneskes kritiske blikk. De fleste bokmanus blir aldri til bok; teksten er rett og slett ikke god nok. Svært mange mennesker har utmerkete historier, faktiske eller fiktive, å by på, men det kreves også form, språk og dramaturgi. En vanlig feiltakelse er å sette likhtstegn mellom liv og tekst. Men det er feil å tro at et spennende eller dramatisk liv nødvendigvis blir spennende eller dramatisk litteratur, ved å rekonstruere det i tekst.

Idag satt jeg overfor en ung kvinne, som har latt meg lese om sitt dramatiske liv, med seksuelle overgrep i tidlig alder fra en nabo, en ganske dysfunksjonell familie, et videre livsløp som preget av de tidligere erfaringer til tider har vært turbulent, utagerende og vanskelig. Men den unge kvinnen er også ressurssterk, og har kjempet seg til en plattform i livet. Nå har hun skrevet sitt liv med blodskrift, for å være i det dramatiske hjørnet, slik det hadde vært, og manuskriptet var tykt og innholdsrikt. En rekonstruksjon av livet så langt, men dessverre ikke litteratur, ennå.

Så ble da oppgaven min å forklare refusjonen, skånsomt, og samtidig oppmuntrende, for den unge kvinnen har en viktig historie å fortelle, bare hun får etablert bevisstheten om blant annet skillet og samtidig sammenhengen mellom levd liv og det litterære uttrykk.
En delikat operasjon på tynn is, og forhåpentligvis med nok oppmuntring til at hun tar fatt på nytt. Hun smilte i hvert fall da hun gikk fra forlaget, og det var ikke et matt nedslått smil som signaliserte nederlag.

Men hun vet oppgaven: Å begynne forfra igjen.

Ytringsfrihet og regjeringens falske toner

Denne internasjonale dagen for ytringsfrihet på Internett, markerte Amnesty Internationals norske avdeling flere steder rundt omkring i landet, og selvsagt på sitt eget nettsted, www.amnesty.no
Menneskerettighetsorganisasjonen redegjør på samme sted også for konkrete historier om manglende ytringsfrihet og brutal straffeforfølgelse av samfunnsengasjerte og politisk bevisste bloggere som bruker nettet for å spre informasjon, kunnskap, politiske synspunkter og meninger. Slikt er vanskelig å forholde seg til for verdens despoter og andre potentater. Undertrykkelsen sier mye om hvilken makt nettet og bloggerne har fått.

Kinesiske myndigheter er blant verstingene, og samtidig er Midtens Rike en stadig voksende stormakt som andre lands politiske ledere logrer velvillig og pragmatisk for, ikke minst den norske regjering, som har lite å skryte av i kampen for menneskerettighetene utover uforpliktende honnørord. At Hillary Clinton, den nye amerikanske utenriksministeren, under sin nylige Asia-reise tonet ned betydningen av arbeidet for menneskerettighetene i sitt forhold til Kina, var ikke bare skuffende, men vil også bidra til å gi andre regjeringer, som synes det er vanskelig å diskutere menneskerettigheter med maktapparatet i Beijing, ryggdekning, og for igjen å nevne et konkret eksempel: Den rød-grønne norske regjeringen, som ikke er så tøff i ansiktet som den gjerne vil fremstå som.

Derfor passer det inn i bildet at regjeringen, i denne sammenheng frontet av fungerende justis- og inntil videre fast kultur- og kirkeminister Trond Giske, idag har funnet ut at den med prokuratorknep skal forsøke å omgå kjennelsen fra Menneskerettighetsdomstolen i Strassbourg om at Norge bryter menneskerettighetene ved ikke å tillate små politiske partier mulighet til å presentere seg på TV gjennom politisk reklame. Bakgrunnen er boten TV Vest, nå TV Aftenbladet, i Stavanger, fikk for å vise en reklamefilm for Pensjonistpartiet under lokalvalgkampen i 2003, og som deretter ble anket helt til Strassbourg for en prinsipiell avgjørelse.
Da dommen fra Menneskerettighetsdomstolen kom, mente Giske at den var prinsippløs og at regjeringen ikke ville etterkomme den. Det første argumentet har nå forsvunnet, selv om Giske panisk prøver å fastholde at domstolen kun uttaler seg om Pensjonistpartiets reklameinnslag, og regjeringen vil fortsatt ikke respektere dommen fra Strassbourg. I stedet ønsker regjeringen, i en stortingsmelding som legges frem i morgen, fredag, å pålegge NRK å presentere også små politiske partier, over en viss størrelse og med en rimelig utbredelse, i redaksjonelle sammenhenger, uten at det skal underminere sjefredaktørens, det vil her si kringkastingssjefens suverene beslutningsmyndighet.

Trond Giskes argumentasjon er lite overbevisende og fomlete, og han kjemper en kamp regjeringen vil tape. Samtidig bidrar den prinsipielt dårlig begrunnede holdningen til at populistiske grupperinger i den andre enden av den politiske partiskalaen, lett kan rekruttere ytterligere sympatisører som ser det innlysende og enkle faktum at den rød-grønne regjeringen, preget av formyndertendenser, ikke er en garantist for menneskerettighetene. Slikt er bekymringsfullt i et valgår, og i en tid preget av stort økonomisk alvor.

Og regjeringen vil ikke ha andre å takke enn seg selv.

Det matematiske maktspråk

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
-uklart spørsmål.
Spør igjen.

Skrev den avdøde poeten Rolf Jacobsen i suksess-samlingen Nattåpent fra 1985. Tallenes kalde og følelsesløse tale styrer på mange måter vårt samfunn, våre liv; matematikken er politikkens, økonomiens og byråkratiets maktspråk. For snart ti år siden ble jeg engasjert til å skrive historien om Skipsmodelltanken i Trondheim, idag en del av NTNU/SINTEF-Marintek. Denne institusjonen har gjennom tiårene utdannet mange av lederne i skipsindustrien og rederinæringen her i landet, til en viss grad også i offshoreindustrien. I arbeidet med boken intervjuet jeg blant andre rederen Gert Wilhelmsen, som av utdannelse er skipsingeniør fra Skipsmodelltanken. Hans store fascinasjon er å bygge skip, et detaljarbeid nær sagt av en annen verden. Men alt er regning, formler, matematikk, sa han, et skip under konstruksjon er bare tall.
Jeg kan fortsatt huske min smule overraskelse over utsagnet, men så er da hverken skipsbygging eller matematikk mine fag.

Men som forlegger har jeg denne uken gleden av å utgi en bok med kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk, “Kan vi dele tall slik vi deler epler?”. Boken har allerede skapt debatt, og vil forhåpentligvis fortsatt gjøre det i dette valgåret. Forfatteren Per Ødegaard, en nestor i norsk skolematematikk, både gjennom 40 års lærerpraksis i grunnskolen, ved lærerutdanning på universitetsnivå og som medlem av sentrale eksamensnemnder, taler med autoritet når han hevder at norsk skolematematikk langt på vei er blottet for relevans i spennet mellom skolestuen og verden utenfor. Elevene lærer regler for hvordan de skal løse talloppgaver, men forstår ikke hva oppgavene går ut på. Eksamener overstyrer læreplaner, som kommer jevnlig fordi sentrale skolepolitikere har behov for å sette et bumerke før de forsvinner ut av statsrådsstolen, med det resultat at frustrasjon og manglende styring oppstår samtidig med at tradisjonen består gjennom eksamensinstituttets overstyring. Slik lever den gamle realskolens regime fortsatt i norsk skolematematikk, uforstyrret av lærerplanene.

Per Ødegaard erkjenner at matematikk er et maktspråk, og har som målsetting for sitt arbeid å bibringe reell kunnskap til hele elevgruppen, både de svake og de sterke. Ikke alle kan lære alt og på et like avansert nivå; i seg selv et kontroversielt standpunkt i en skole der middelmådigheten og den dype menneskelige urettferdighet som følger av at alle blir betraktet som like, får råde. Vi er alle likeverdige, men slett ikke like faglig sterke i alle fag. Vi har våre styrker og svakheter, og Per Ødegaard påpeker at vi må erkjenne dette, både for å gi de svakere elevene mulighet til å beherske faget på sitt nivå, mens de sterke elevene får ytterligere utfordringer å strekke seg etter. Begge grupper vil på denne måten kunne få reell kunnskap om det matematiske språk, riktignok på ulike nivå, og med følelsen av tilfredshet over å beherske fagets utfordringer.

Forfatteren understreker som viktig for en demokratisk utvikling av samfunnet, at mennesker i sin alminnelighet er i stand til å omgås matematikk aktivt og analyserende. Han mener at alle bør være i stand til å forstå, ta stilling til og handle i og med matematikken slik den manifesterer seg, synlig og usynlig, i kultur og samfunn.

Per Ødegaard har skrevet en viktig og aktuell bok for å aktivere norsk skoledebatt, som definitivt bør være konsentrert om faglig kvalitet, læreres kvalifikasjoner og en mer ambisiøs læringskultur.
“Kan vi dele tall slik vi deler epler?” fortjener en stor leserskare.

Regjeringens doble bokholderi

Realpolitikkens verden er også et maskespill; makten vil unngå å bli avslørt for pinligheter og det som ikke tåler dagens lys. Den rød-grønne regjeringen synes å bedrive denne form for dobbelt bokholderi aktivt, og vi ser holdningen konkretisert jevnlig. Et gjennomgående pinlig syn, når maskene faller og hulheten trer frem.

Jeg har ved flere anledninger skrevet om den rød-grønne regjeringens situasjonsbestemte holdning til menneskerettighetene. På glansbildene den sprer av seg selv, fremstår regjeringen nærmest som humanitetens fremste forsvarer i verden. Når det kommer til stykket, og norske interesser er involvert, er situasjonen plutselig en annen. Regjeringen bøyer unna i møtet med menneskerettighetsovergripere når norske interesser kan risikere å lide hvis kritikk blir fremført. Overfor autoritære regimer som Norge har få eller ingen interesser i, er tonen derimot høylydt protesterende. Isolert sett riktig, selvfølgelig, men det er det doble bokholderiet, den doble moralske standard, som griner en observatør i øynene. Det synet er ikke pent.

Nå kan vi føye et nytt eksempel til skamlisten.
Utenriksdepartementets statssekretær, Raymond Johansen, som visstnok også er påtroppende sekretær i Arbeiderpartiet, hvis statsministeren og hans nærmeste krets får det som de vil, skjønt motstanden mot en manglende rekrutteringsprosess er åpenbar på andre hold i partiet, har igjen trampet i det menneskerettslige klaveret. Forrige gang var da han begrunnet den rød-grønne regjeringens avslag på EUs invitasjon om å signere et protestskriv til kinesiske myndigheter mot henrettelsen av en spionsiktet forsker i november 2008, med den begrunnelse at henrettelsen ikke sto i strid med folkeretten. Et merkelig standpunkt for en regjering som er prinsipiell motstander av dødsstraff, og som umulig kunne vært statssekretærens sololøp, men godkjent også av utenriksministeren, regjeringens utnevnte duks, Jonas Gahr Støre. Sannheten er nok at motstanden mot dødsstraff veide for lett i forhold til forhandlingene om en frihandelsavtale mellom Kina og Norge.
Etter hvert fremstår utenriksministeren først og fremst som en administrator, en som skal holde forretningen Norge gående internasjonalt, og mindre som en modig og handlekraftig politiker. Resultatet kan bli at den sterke posisjon han raskt bygde seg som regjeringens fremste mann, etter hvert vil bli betydelig devaluert. Han snakker om brobygging og dialog, men direkte tale er ingen motsetning til dialog. I stedet synes vi å se, når det er alvor, unnfallenhet forkledd som dialog. Enda en maske, altså.

Og nå det nye eksemplet: Norge har tatt mål av seg til å bli medlem i FNs menneskerettighetsråd, en omstridt del av FN-familien, opprettet for tre år siden, med den oppgave å fremme respekt for de fundamentale menneskerettighetene. Problemet er bare at flertallet av medlemmene er autoritære regimer eller rene despotier, med liten eller ingen respekt for menneskerettighetene. Kanskje er det norske regjeringers utrettelige trang til og ønske om å være synlig på verdenskartet ved å megle i konflikter rundt omkring på kloden som også her driver kandidaturet? Uansett har den selsamme statssekretær Raymond Johansen på nytt blamert seg selv og den rød-grønne regjeringen ved å holde en valgkamptale for Norges kandidatur til FNs menneskerettighetsråd med store og runde ord under et møte i Gènéve, høflige selvfølgeligheter uten tydelige signaler om at Norge tar menneskerettigheter på alvor. Til det kreves noe mer enn ufarlige talemåter. Talen lar seg forøvrig lese på www.odin.no, under Utenriksdepartementet.

Selvsagt må taktiske hensyn bli vektlagt i en valgkamptale på nasjonens vegne, men det vil alltid gå en grense for hvor selvutslettende pragmatisk og lite modig man kan fremstå og samtidig bli tatt på alvor. Nå kan statssekretæren hevde at han fokuserte spesielt på et viktig tema, nemlig kvinners utsatte stilling mange steder i verden. Og selvsagt er det et viktig tema. Men i forsamlingen i Gènéve satt for eksempel Kina som for ikke lenge siden hyllet Saudi-Arabia for de rettigheter kvinnene i det landet har fått, og dermed uttrykte tilfredshet med at saudi-arabiske kvinner hverken har stemmerett eller rett til å kjøre bil.

Det er synd at menneskerettslige problemstillinger virker å ha liten betydning for norske velgere. Hadde den rød-grønne regjeringens maskespill og doble bokholderi på dette området blitt vektlagt av velgerne, kunne det resultert i høyst fortjente negative konsekvenser for dagens regime.

Men menneskerettigheter dreier seg om utlandet, gjerne langt borte, også. Og nordmenn har helst nok med seg selv, når det kommer til stykket.
Er regjeringens menneskerettighetspolitikk i praksis bare et speilbilde av velgernes holdninger?

Carl Bildt med hodet i den kinesiske mur

Carl Bildt, den svenske utenriksministeren og Nordens fremste politiske blogger, reiser verden rundt, kontinuerlig. Slikt er en utenriksministers lodd. Beundringsverdig skriver han samtidig sin blogg, under møter, på hotellrom og flyplasser. Man kan være enig eller uenig i synspunktene, men han er alltid stimulerende å lese.

Nå har han vært på offisielt besøk i Kina, og stanget hodet mot den elektroniske kinesiske mur, den som regulerer kinesernes adgang til Internett. Despotiet beskytter seg mot den frie informasjonsflommen, som betraktes som farlig og potensielt undergravende for regimet. Subversivt, heter det i mer vanskelig politisk vokabular.
Carl Bildt fikk nemlig ikke adgang til sin egen blogg mens han var i Kina, den var sperret av den elektroniske muren. Derfor sto bloggen ubetjent noen dager, bare med en sekretærinnskrevet beklagelse over fraværet av nye tekster.

Nå er Bildt tilbake på mellomlanding i Stockholm, og bloggen er virksom igjen. I diplomatiske vendinger velger han å ordlegge seg forsiktig mot den kinesiske sensuren, og han påpeker sin tro på at Kina vil bli et stadig mer åpent samfunn. Da vil det være mulig å skrive blogger også fra Beijing, mener han.

Men fortsatt er Kina et despoti, som riktignok har lagt til rette for stor økonomisk frihet. De politiske og kulturelle arenaer er ikke omfattet av den samme frihet. Og selvfølgelig er de kinesiske myndighetene redde for den informasjonsfrihet som internettet byr på. De husker kanskje den gamle menneskerettighetsforkjemper og senere president i Tsjekkia, dramatikeren Vaclav Havels spissformulerte ord: Det var fax-maskinen som rev Jernteppet i stykker.
Den frie informasjonsflom, altså!

Journalistisk voksenopplæring for Skavlan

Nordmenn kan misunne svenskene mye, selv om vi for øyeblikket ønsker å spankulere hanekry og hevde at vi er blitt storebror i Norden, takket være olje- og gassinntektene og en sterkere kronekurs. Men Sverige er et gammelt og internasjonalt orientert kulturland, med en dannelse som setter høyere kvalitetsstandarder på ulike samfunnsfelt. Den offentlige debatt i vårt naboland, enten den dreier seg om kultur eller politikk, kan være å skue inn i et intellektuelt alpelandskap sammenlignet med den norske, som altfor ofte fremstår som enten uendelig lett, personrettet og perspektivløs, eller som argumentfattig gjørmebryting, lavpannet og vulgær.

Slik er forholdet også i den såkalte seriøse journalistikken. Den holder et jevnt høyere intellektuelt kvalitetsnivå i vårt naboland enn her i steinrøysa. For eksempel er intervjuerne vel forberedt til oppgaven, og besitter samtidig grunnleggende kunnskap om emnet. Det er slett ikke gitt i norsk journalistikk. Jeg ble sittende og reflektere langs disse linjene sist helg, etter at jeg to uker på rad hadde sett Fredrik Skavlans svenske versjon av Først og Sist, som er blitt en publikumssuksess på den andre siden av Kjølen. Programkonseptet er likt det NRK sendte gjennom flere år, med en overvekt av kjendiser som skal promovere en bok, en film, et teaterstykke, en plate.
Men noe er annerledes. For meg virker det som om Fredrik Skavlan har gjennomgått en journalistisk voksenopplæring. Han har lært seg til å stille skarpe spørsmål, også tilleggsspørsmål der det er nødvendig. Sist helg var det suksessforfatter Liza Marklund som fikk unngjelde, i en samtale om historieautentisiteten i en av hennes bøker.

Jeg var ingen tilhenger av Fredrik Skavlans Først og Sist. Som gammel journalist fikk jeg ofte vondt av å se hvor dårlig intervjuene ble utført når de beveget seg ut på dypt vann. En ting var småsludringen med kjendisene som var trukket til studio, ukomplisert og lattermild. Verre var det når sentrale samfunnsaktører som hadde råket ut i trøbbel, ville komme til Skavlans infotainmentprogram på fredagskvelden for å få fortelle sin versjon. Jeg tror de foretrakk Skavlans program fremfor nyhetsavdelingen, rett og slett fordi de regnet med at der kunne de få snakke nærmest uimotsagt, uten plagsomme spørsmål og vanskelige oppfølginger på mangelfulle svar. Det virket som om redaksjonen først og fremst var opptatt av å ha de kontroversielle som gjester, ikke av hva disse gjestene skulle konfronteres med på en kritisk måte.
Infotainment-programmer er en vanskelig genre, og her i landet et yndet sted for maktpersoner som vil legge frem sitt anliggende mer eller mindre uforstyrret.

Derfor er det gledelig å se Fredrik Skavlan i skarpere form i sin svenske utgave av programmet. Intervjuet med Liza Marklund var en sann svir. Jeg kan lett tenke meg årsaken: Svensk journalistikk er skarpere og SVT stiller strengere krav til sine medarbeidere. Det holder ikke med norsk omtrentlighet i Stockholm.

Jeg leser i avisen at muligheten er til stede for at Fredrik Skavlan vender tilbake til NRK, eventuelt i et samarbeid med SVT. En slags dobbeltmonark Fredrik i fjernsynsruten, ser jeg enkelte tabloide leke seg med. Om så skjer, får vi håpe at den skjerpete journalistiske profilen blir beholdt.
Også norske seere fortjener det.