Hvor mange koner hadde Henrik 4.?

Vi kjenner alle øvelsen fra matematikktimene i skolen:
Tre kilo epler koster 15 kroner. Hvor mye koster ett kilo?
To kilo sukker koster 10 kroner. Hvor mye koster syv kilo?
Mange av elevene kommer, etter hvert, med de riktige svarene, men ikke alle.
Og for sikkerhets skyld, tilleggsspørsmålet for å finne ut om elevene forstår hva de svarer:
Henrik 8. hadde seks koner. Hvor mange hadde Henrik 4.?
Elevene vil garantert svare tre, hevder matematikklærer og lektor Per Ødegaard, som om en ukes tid lanserer boken “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” (Communicatio forlag, www. communicatio.no) Med 40 års erfaring som matematikklærer i grunnskolen, streng øvingslærer og fagdidaktikklærer ved Universitetet i Bergen, med oppgave å utdanne lærere til den norske skolen, er han blant nestorene og en sentral autoritet i skolematematikkfaget.
Boken byr på et sviende oppgjør med det samme faget. Det kan bli opphetet skoledebatt av slikt.

Tullespørsmålet om de to kongene Henrik illustrerer et av Ødegaards viktigste poenger: Det er ingen relevans mellom det elevene lærer i skolestuen og tilværelsen utenfor. Norske skoleelever automatiseres til å manipulere tallstørrelser uten å forstå hva tallene forteller, tallenes språk, rett og slett. Hvem kan forklare hvorfor to negative tall, for eksempel -5 x -3 = 15, altså plutselig blir et positivt tall? Elevene løser oppgaven, får en positiv anmerkning av læreren, men forståelsen? Tja…
Ødegaards bok er ikke bare en ramsalt kritikk av et skolefag som etter hans mening ikke fungerer og som har store mangler, nestoren argumenterer også konstruktivt for et kvalitativt annet innhold og en annen struktur på faget, som skal understøtte de faglig svake som de sterke elevene, altså ikke dytte alle ned i den middelmådighetens kvelende sump som norsk skole er blitt, utsatt som den kontinuerlig er for reformkåte politikere som ønsker å sette sitt navn på nok en gjennomgripende reform.

Hvorfor må vi med korte mellomrom reformere hele skoleverket? spør Ødegaard. I finsk skole, som i mange sammenhenger blir trukket frem som et kvalitativt forbilde å strekke seg etter, holder det med justeringer i gjeldende planverk. Hvorfor kan vi ikke bare justere også i den norske skolen? under lærerveteranen seg.

”Jeg ble skjelven av algebra, og svett i håndflatene bare jeg så en brøk”, har Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg uttalt. Han ble etter hvert statsminister. I boken stiller Ødegaard spørsmål om hvorfor så mange dyktige mennesker mislykkes i skolens matematikkundervisning. Han understreker som viktig for en demokratisk utvikling av samfunnet, at alminnelige mennesker er i stand til å omgås matematikk aktivt og analyserende. Han mener at alle bør være i stand til å forstå, ta stilling til og handle i og med matematikken slik den manifesterer seg, synlig og usynlig, i kultur og samfunn.

Skoledebatt står sentralt i enhver valgkamp, og vil gjøre det også foran høstens Stortingsvalg. Det skulle ikke forundre meg om boken “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” vil legge sentrale premisser for en slik debatt. Og jeg tror at den politiske ledelse i Kunnskapsdepartementet, med en langt fra overbevisende statsråd Bård Vegard Solhjell i spissen, vil få nok av problemstillinger å bryne seg på.

Per Ødegaard har tung ammunisjon i bagasjen, konkrete eksempler og erfaringer å vise til, dyp kunnskap om materien og en god porsjon bitende humor, det kanskje farligste våpenet av alle for regjeringsmakten, ungdommelig og uerfaren som den gjerne fremstår også på dette viktige samfunnsfeltet.

At forfatteren på toppen av alt er bergenser, borger for verbal slagkraft og eleganse i debattene som kommer.