Fra Babels tårn – en situasjonsrapport

Tsjetsjeneren Musa Mutaev debuterte som forfatter i Norge med “Kuntas skygge” i 2007, en samling fortellinger fra Tsjetsjenia, og mottok enestående positive kritikker. Aftenposten kalte boken for “utvilsomt et mesterverk i moderne europeisk litteratur”. Fribyforfatteren i Trondheim, hentet ut av en flyktningeleir i Ingushetia i 2004, der han hadde oppholdt seg i tre år etter at det begynte å brenne under føttene hans i hjemlandet, og bragt til sikkerhet i Norge sammen med sin kone, ble varmt omfavnet av det litterære etablissementet, og omfattet med litterær interesse fra utlandet.
Musa Mutaev kjente seg akseptert. Han hadde reist langt for å komme dit.

Babels tårn omtales i Bibelens 1. Mosebok, og er historien om at menneskene ville bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen. Gud forhindret dette, ved å gi menneskene forskjellige språk slik at de ikke forsto hverandre. Herfra stammer begrepet babelsk forvirring. Deretter spredte Gud menneskene ut over hele jorden. Å skulle forholde seg til tsjetsjensk litteratur, uten mulighet til å kunne gjennomføre en direkte oversettelse fra tsjetsjensk til norsk, er som forlegger å hensette seg til et babelsk tårn, med den forskjell at det likevel lar seg gjøre å bygge broer mellom språk og kulturer som i utgangspunktet er svært forskjellige. Alle kulturer konstitueres av mennesker, og da finnes det alltid muligheter for tilknytningspunkter som forener. Det gjelder bare å finne dem.

Musa Mutaev er et eksempel på kulturoverskridelse. Han skriver sin litteratur, med penn, på tsjetsjensk. Deretter blir fortellingene tastaturrenskrevet på tsjetsjensk, som bruker det kyrilliske alfabetet, men ellers har lite til felles med for eksempel russisk. Fortellingen, ikke den langt strengere novellen eller den mer ekspansive romanen, er preferanse i tsjetsjensk litteratur. Når så manuskriptet foreligger på tsjetsjensk, har det fortsatt en lang vei å tilbakelegge før det foreligger i sin originalutgivelse, på norsk. Ingen kan altså oversette skjønnlitteratur direkte fra tsjetsjensk til norsk; en konsekvens av å være et lite kultursamfunn, slik det tsjetsjenske også er. Derfor må Musa Mutaevs manuskript først oversettes til russisk, av en russiskkyndig tsjetsjener, for så å bli tatt den siste etappen til norsk av en nestor i det norske oversetterlauget, Alf B. Glad.
Ingen oversetter liker å arbeide med sekundæroversettelser, med den mulighet at språklige nyanser og detaljer kan forsvinne, men her er det nødvendig, faktisk den eneste muligheten. Det babelske tårn har sine irrganger, men de lar seg forsere.

Nå er vi midt i den avgjørende siste etappen, og ser frem til å kunne presentere originalutgivelsen av Musa Mutaevs andre samling fortellinger fra Tsjetsjenia på norsk, til høsten. Han er utvilsomt en berikelse til den norske samtidslitteraturen, med sine tsjetsjenske tema og et formspråk som er forskjellig fra det gjengse norske, og vestlige.

En slik oversettelsesprosess er kostnadskrevende. Med “Kuntas skygge” var vi gjennom den samme prosessen. Så godt derfor å ha ansvarsbevisste kulturinstitusjoner, private som offentlige, som kan gi økonomisk støtte, som Stiftelsen Fritt Ord og Norsk kulturråd. Uten en slik støtte vil kulturoverskridende litterært arbeid av denne karakter knapt være mulig.

SMS: “Jeg er fortsatt i live”

“Jeg skulle vært død nå, men er fortsatt i live. Takk til alle, som ved sin nærhet har hjulpet meg”. Denne sms-en fra en mann som den napoleanske mafiaen, Camorraen, har felt sin dødsdom over, har dukket opp på utvalgte mobiltelefoner rundt omkring i verden. Avsenderen vet ytterst få hvor befinner seg, men navnet er Roberto Saviano, han er 29 år gammel, journalist og forfatter av boken “Gomorra”, der han utleverer den brutale mafiaen i hjembyen Napoli. Han lever ikke bare i skjul, men er også omfattet av strenge statlige sikkerhetstiltak.
Boken ble en suksess i Italia og i utlandet, også her i Norge, og mange har sett den filmatiske skildringen av bokens innhold, der flere av skuespillerne ble hentet direkte fra gatene i Napoli. Nå er tre av skuespillerne blitt pågrepet av politiet, mistenkt for mafiavirksomhet.

“Hva har jeg gjort?” spør Roberto Saviano. “Ordene mine har frarøvet meg friheten”.

Du blir drept før jul, Roberto, var tittelen på en tekst jeg skrev på denne bloggen 18. desember ifjor. Det var nemlig den konkrete trusselen fra camorraen, men de kriminelle bødlene lyktes ikke. Trusselen står ved lag, og den kriminelle hukommelse har en tendens til å vare lenge. Roberto Saviano må regne med å leve under streng sikkerhet og avsondret fra det normale sivile samfunn i mange år, kanskje resten av livet. En sterkt belastende og begrensende tilværelse, uten mulighet til å skaffe seg en egen leilighet, ha et normalt kjærlighetsliv, eller gå inn i en bar for å ta seg en øl, som han sier.
Et liv i fengsel, for å fortelle sannheten om forbrytere som går fri!

Men i skjul har han nå skrevet en ny liten bok på godt under hundre sider, to fortellinger, den ene en tragisk kjærlighetshistorie som en ung pike, syttenåringen Maria, som mister sin brudgom Gaetano som er italiensk soldat i Afghanistan. Selvsagt kommer det unge paret fra det fattige sør, fra det napoleanske området, der flesteparten av de italienske soldatene på farlige skarpe oppdrag i utlandet kommer fra. Bedre å våge livet for landet langt borte enn å utholde fattigdommen og det kriminelle sumplandskapet der lukten av død dirrer over det stillestående giftige vannet.

Maria holder fast ved minnet om Gaetano, selv etter at døden har skilt dem fysisk for alltid, langt unna. I skildringen av Maria reflekterer Roberto Saviano over hva kjærlighet er, og kommer til at den er det motsatte av død. Den lille bokens tittel er da også “Dødens motsetning”.

Ordet kjærlighet kan lett bli en klisjé, men her skreller Saviano bort alt det utvendige, pinlige, tomme. Konfrontert med Maria står han ved kjernen til det som gjør livet levelig, og som han nok selv også holder fast på som et håp for fremtiden: Den menneskelige godhets forpliktelser i en urettferdig verden der den bevisste ondskap har fruktbare levevilkår.

Hvor mange koner hadde Henrik 4.?

Vi kjenner alle øvelsen fra matematikktimene i skolen:
Tre kilo epler koster 15 kroner. Hvor mye koster ett kilo?
To kilo sukker koster 10 kroner. Hvor mye koster syv kilo?
Mange av elevene kommer, etter hvert, med de riktige svarene, men ikke alle.
Og for sikkerhets skyld, tilleggsspørsmålet for å finne ut om elevene forstår hva de svarer:
Henrik 8. hadde seks koner. Hvor mange hadde Henrik 4.?
Elevene vil garantert svare tre, hevder matematikklærer og lektor Per Ødegaard, som om en ukes tid lanserer boken “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” (Communicatio forlag, www. communicatio.no) Med 40 års erfaring som matematikklærer i grunnskolen, streng øvingslærer og fagdidaktikklærer ved Universitetet i Bergen, med oppgave å utdanne lærere til den norske skolen, er han blant nestorene og en sentral autoritet i skolematematikkfaget.
Boken byr på et sviende oppgjør med det samme faget. Det kan bli opphetet skoledebatt av slikt.

Tullespørsmålet om de to kongene Henrik illustrerer et av Ødegaards viktigste poenger: Det er ingen relevans mellom det elevene lærer i skolestuen og tilværelsen utenfor. Norske skoleelever automatiseres til å manipulere tallstørrelser uten å forstå hva tallene forteller, tallenes språk, rett og slett. Hvem kan forklare hvorfor to negative tall, for eksempel -5 x -3 = 15, altså plutselig blir et positivt tall? Elevene løser oppgaven, får en positiv anmerkning av læreren, men forståelsen? Tja…
Ødegaards bok er ikke bare en ramsalt kritikk av et skolefag som etter hans mening ikke fungerer og som har store mangler, nestoren argumenterer også konstruktivt for et kvalitativt annet innhold og en annen struktur på faget, som skal understøtte de faglig svake som de sterke elevene, altså ikke dytte alle ned i den middelmådighetens kvelende sump som norsk skole er blitt, utsatt som den kontinuerlig er for reformkåte politikere som ønsker å sette sitt navn på nok en gjennomgripende reform.

Hvorfor må vi med korte mellomrom reformere hele skoleverket? spør Ødegaard. I finsk skole, som i mange sammenhenger blir trukket frem som et kvalitativt forbilde å strekke seg etter, holder det med justeringer i gjeldende planverk. Hvorfor kan vi ikke bare justere også i den norske skolen? under lærerveteranen seg.

”Jeg ble skjelven av algebra, og svett i håndflatene bare jeg så en brøk”, har Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg uttalt. Han ble etter hvert statsminister. I boken stiller Ødegaard spørsmål om hvorfor så mange dyktige mennesker mislykkes i skolens matematikkundervisning. Han understreker som viktig for en demokratisk utvikling av samfunnet, at alminnelige mennesker er i stand til å omgås matematikk aktivt og analyserende. Han mener at alle bør være i stand til å forstå, ta stilling til og handle i og med matematikken slik den manifesterer seg, synlig og usynlig, i kultur og samfunn.

Skoledebatt står sentralt i enhver valgkamp, og vil gjøre det også foran høstens Stortingsvalg. Det skulle ikke forundre meg om boken “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” vil legge sentrale premisser for en slik debatt. Og jeg tror at den politiske ledelse i Kunnskapsdepartementet, med en langt fra overbevisende statsråd Bård Vegard Solhjell i spissen, vil få nok av problemstillinger å bryne seg på.

Per Ødegaard har tung ammunisjon i bagasjen, konkrete eksempler og erfaringer å vise til, dyp kunnskap om materien og en god porsjon bitende humor, det kanskje farligste våpenet av alle for regjeringsmakten, ungdommelig og uerfaren som den gjerne fremstår også på dette viktige samfunnsfeltet.

At forfatteren på toppen av alt er bergenser, borger for verbal slagkraft og eleganse i debattene som kommer.

Den som kjenner målet…

Ulla Unseld-Berkewicz er en omstridt skikkelse innenfor tysk forleggeri. Hun er enken etter Siegfried Unseld, den legendariske forleggeren og lederen av Suhrkamp Verlag i Frankfurt som døde i 2002. Da hadde han stått ved kapteinsroret i forlaget siden 1959, og sørget for at det, i manges øyne, var blitt Tysklands ledende forlagskonsern, med flere andre forlag i porteføljen. Om bedømmelsen av største viktighet er riktig kan få stå ubesvart her; Tyskland er misunnelsesverdig rikt på geografisk spredte, spennende og viktige forlag.
Nå skal Ulla Unseld-Berkewicz lede arbeidet med å flytte forlaget tilbake til Berlin, der det en gang ble grunnlagt. Også det skaper sterke følelser og meninger. Hun hevder at den tyske hovedstaden er det mest spennende stedet å drive et forlag i dag; Berlin, det kulturelle knutepunktet mellom øst og vest, nord og sør, i Europa.

Nå skal jeg ikke her gå inn på hva som gjør denne kvinnelige forleggeren så omstridt; det er også uinteressant i denne sammenhengen. På mine to kontorer, og jeg tilbringer like mye tid på hvert sted, har jeg foran meg på veggen hengt et sitat fra Ulla Unseld-Berkewicz, som jeg finner mye klokskap i.

Wer das ziel kennt, kann entscheiden.
Wer entscheidet, findet ruhe.
Wer ruhe findet, ist sicher.
Wer sicher ist, kann überlegen.
Wer überlegt, kann verbessern.

En slags variant av kvalitetssirkelen, javel, men adskillig mer elegant formulert. Og er det ikke slik at når man har definert målet, så faller beslutningene lettere, sikkerheten kommer, nye refleksjoner melder seg og evnen til fleksible forbedringer øker?

En god rettesnor for noen og enhver, spør du meg.

Vaklende statsråder på ferie

Justisminister Knut Storberget er en mann som springer raskere enn de fleste andre politikere til fjernsynskameraer, radiomikrofoner og avisfotograflinser når han har bestemt seg for å bibringe noe positivt til sin velgerskare og resten av det norske folk. Dette er nærmest hans paradegren. Her er gutten som står på! Kort fortalt: Han er en utspillspolitiker, som synes å leve sitt politiske liv i mediene. Når han råker ut i politisk trøbbel, er han langt vanskeligere å få tak i; da drar han åpenbart på ferie til fjells. Det samme gjør forøvrig en annen av statsrådene når stormværet bygger seg opp; Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ferierer mens NAV-skuten skvulper rundt på ville havet, med for svak motor- og styringskraft.

Nå skal visstnok begge være tilbake i Oslo idag, fredag, for å forsøke å rydde opp på hver sin kant. Vi vet alle hva det dreier seg om. Oppvasken blir sikkert ikke hyggelig i Storbergets departement; de lange knivers natt er et historisk begrep. Hos NAV er nok problemstillingene vanskeligere og mer strukturelle, og dermed også politisk farligere for regjeringen hvis den ikke får skuten på rett kjøl. Et økende antall arbeidsledige som ikke får den ledighetstrygden de har krav på, er politisk sprengstoff i et valgkampår.

På en slående måte blir Storberget og Andersen eksponenter for den hjelpeløshet som preger den rød-grønne regjeringen når tilværelsen ikke lenger er slik kollegiet har planlagt den til å være. Statsminister Jens Stoltenberg takler åpenbart heller ikke slike situasjoner; det har vi sett flere eksempler på i det siste. Regjeringen har fått skryt for sine hjelpepakker for å avhjelpe finanskrisen, men la oss nå først se hvordan virkemidlene slår ut før ros utdeles. Av og til tenker jeg: Takk for at staten har eventyrlige inntekter fra olje- og gassproduksjonen; hadde vi ikke hatt det sorte gullet og gassen som kilde for økonomiske tiltak, er jeg stygt redd for at denne regjeringen ikke ville maktet å holde skuten Norge flytende.
Vi har en godværsregjering, befolket stort sett med politikere som er formet i godvær. Nå er været røffere, og stiller andre krav.

Jeg har skrevet det før: Den rød-grønne regjeringen har noe pubertalt bedrevitersk over seg, og som alle har erfart: I ungdommen vet man hva som er best og riktigst, inntil det virkelig gjelder. Da blir man plutselig rådløs, og legger gjerne skylden på alle andre.

Jeg har et ganske ferskt minne om Knut Storberget, på distanse, og fra TV. Jeg husker ikke i hvilken sammenheng, utover at Dagsrevyen eller TV2 var blitt invitert slik at statsråden kunne fortelle om et nytt tiltak han hadde satt i gang. Fjernsynskameraet fulgte ham tett; han var ulastelig antrukket i dress, hvit skjorte og slips på vei inn på et kontor, som kanskje var hans i departementet, med noen papirer i hånden. Minen var lett selvhøytidelig, og han satte seg ved skrivebordet. Det som slo meg var følgende: Resten av kontoret var blåst rent, heller ikke det papirtomme skrivebordet syntes å bære preg av kontinuerlig arbeid. Et merkelig bilde, som fikk meg til å tenke på et velkjent munnhell: Ved et ryddig skrivebord, tenkes ingen original tanke. Dette skrivebordet var usedvanlig ryddig!
Kanskje var det ikke statsrådens, likevel?

Erfaringene med den rød-grønne regjeringen, med betryggende flertall i Stortinget, har gjort meg mer og mer til tilhenger av mindretallsregjeringer, som må søke kompromisser og favne videre og omfatte flere interesser med sin politikk. Flertallsarroganse er et lite elegant syn. Den statlige pengesekken gjør arrogansen enda tydeligere, og gir muligheter til å kjøpe seg oppslutning i et valgår. Men den rød-grønne regjeringen må samtidig kjenne ansvar for at dens vaklende politiske arbeid kan drive en ytterligere del av velgerskaren over til det populistiske ytre høyre, som står med åpne armer og tar imot alle som vil dit. Det er det dobbelt tragiske i dagens situasjon.

Og de tradisjonelt samarbeidende partiene i sentrum, inkludert Høyre. Ja, hva blir det til der?

Ventet beskjed fra Moskva

Noen meldinger er skremmende forutsigbare. En av dem var at de tre som har stått tiltalt i Moskva for å ha hjulpet den mannen som henrettet journalisten Anna Politkovskaja utenfor hennes leilighet i oktober 2006, ville bli frifunnet av domstolen.
Idag kom bekreftelsen. De to brødrene Dzhabrail og Ibragim Makhmudov og den tidligere politimannen Sergei Khadzhikurbanov kunne forlate rettssalen i Moskva som frie menn. En tredje Makhmudov-bror, Rustam, som er mistenkt for selve drapet, er aldri blitt pågrepet, men altså navngitt. Han er påstått å befinne seg et eller annet sted i det vestlige Europa.
De som beordret drapet utført lever i det store mørket; nær sagt, som vanlig.
Drapet på Anna Politkovskaja har mange likhetstrekk med drapene på andre modige russiske journalister, som har vært kritiske til makthaverne i Kreml, og det er blitt mange av dem; de blir aldri oppklart, morderne går fri.

Det er ventet at domstolens kjennelse idag vil bli anket av Anna Politikovskajas støttespillere. Formannen i den russiske journalistføderasjonen, Vsevolod Bogdanov, uttaler at han idag føler dyp skam over domstolens kjennelse.

I tillegg til brødrene og den tidligere politimannen, ble også en tidligere FSB-agent, Pavel Ryaguzov, frifunnet, i hans tilfelle for utpressing i forbindelse med mordet. FSB, tidligere KGB, er organisasjonen som den sentrale russiske makthaveren, nåværende statsminister Vladimir Putin, klatret til topps i.

Det kan jo få oss til å fundere….

Bødler og de intellektuelle

En av opplysningstidens bærende tanker var troen på menneskets evne og mulighet til ytterligere foredling gjennom kunnskap og økende viten. I kampen mot ondskap skulle kunnskap om ondskapens konsekvenser være et viktig våpen. Visste mennesket, ville det heller gjøre det gode enn det onde, kjempe mot urettferdighet og undertrykkende maktinstitusjoner, verdslige som religiøse, også fordi det selv ville kunne leve et bedre og tryggere liv på denne måten.
Ikke minst andre verdenskrigs uhyrligheter, med nazistenes industrielle masseutryddelse av seks millioner europeiske jøder, eliminerte hos mange troen på at kunnskap og intelligens var nok til å bekjempe ondskap. Riktignok var nazistyret et pøbelregime, men det var mange kunnskapsrike og intelligente representanter i fremtredende posisjoner. Det samme var tilfelle i andre morderregimer som Stalins Sovjet og Maos Kina. Idag står en representant for ytterligere et slikt regime for det internasjonale tribunalet som er opprettet for å dømme gjenlevende ledere for Røde Khmer-regimet i Kambodsja. Toppfiguren Pol Pot er allerede død, men fem representanter for regimet som falt for 30 år siden, skal stå til rette for folkemordet på halvannen til to millioner mennesker; mange regelrett henrettet, andre drevet i døden ved sult og slavearbeid.

Kaing Guek Eav (66), bedre kjent under kallenavnet Duch, var matematikklæreren som ga ordrene om tortur av rundt 17.000 fanger i fengselet Tuol Sleng. Alle fangene, bortsett fra noen få, ble senere sendt til dødsmarkene utenfor hovedstaden Phnom Penh for å bli drept. Idag fremsto han som en eldre, alvorlig mann, litt lut i ryggen, uten synlige følelser. Over hele verden blir det internasjonale tribunalets forhandlinger fulgt med interesse.

Duch var lærer, også mange av Pol Pots nærmeste medarbeidere hadde høy utdannelse, flere av dem fra prestisjeuniversiteter i Europa, men det hindret dem ikke fra å sende ragnarokk over sitt eget folk. De visste selvsagt hva de gjorde, og de fant begrunnelsen i sin utopiske, kommunistiske ideologi. Og det manglet heller ikke på verbal støtte fra kommunistiske, intellektuelle meningsfeller i den vestlige verden, ikke minst her i Norge, der venstreradikale AKP (m-l) var en sterk eksponent for Pol Pot-støtte. Disse velfødde norske revolusjonære inngikk i en tradisjon av å la seg bli forført, med både åpne og lukkede øyne. De aksepterte tyrannens glansbilder av seg selv, også der de med letthet kunne funnet den grufulle sannhet, hvis de hadde villet. De var ideologisk forblindet og forrået, for alle utopiske ideologier knuser evnen til medfølelse og humanitet i kampen for det totalitære målet.
Kommunistiske utopister fra Vesten hadde tidligere latt seg forføre av både Stalin og Mao. Potemkin-kulisser er et internasjonalt fenomen.

Intellektuelles svakhet for totalitære, despotiske regimer er både et tankekors og et paradoks. Men den viktigste erkjennelsen blir likevel at det er ingen grunn til å la seg blende av intellektuelles politiske innsikt og forståelse, basert på teori, som den gjerne er. Den såkalte jevne mann og kvinne i gaten kan ofte ha mer verdifull innsikt og forståelse å by på, basert på erfart liv.

Vi kan jo håpe at gamle norske Pol Pot-tilhengere føler en smerte over hva de understøttet mens anklagene og vitnemålene blir kjent i det internasjonale tribunalet. Men jeg er ikke sikker på at det skjer. De har forlengst skiftet ideologisk skjorte, og skuer seg ikke tilbake. Totalitært innstilte mennesker mangler gjerne evnen til tilbakeskuende selvrefleksjon, selv om de nå skulle tilkjennegi en demokratisk innstilling.
Også det er verdt å huske.

En healer her og en healer der

En amerikansk forsker har nylig hevdet at Skandinavia er i ferd med å vende tilbake til middelalderen, etter den oppmerksomhet og suksess som Snåsamannen Joralf Gjerstad har blitt omfattet av i forbindelse med Ingar Sletten Kolloens bok om ham. Jeg tror amerikaneren kunne vært mer presis i sin analyse; dette er et norsk fenomen, jeg har liten tro på at det samme kunne skjedd i Danmark og Sverige, heller ikke i Finland. Disse landenes historie og kulturelle dannelse er av langt mer solid karakter enn tilfellet er i Norge.
Idag kaller VG Snåsamannen for et nasjonalikon. Utviklingen mot det mystiske, overnaturlige, kanskje metafysiske, har kommet langt i et ellers sekulært samfunn.

Snåsamannen blir beundret, tilbedt, kritisert; vi kjenner alle argumentene, pro et contra, både de som er basert på følelser og de rasjonelle. Jeg definerer min rolle som forlegger som primært å være en rasjonell, kritisk aktivitet, selv om man møter påstander om alt som skal finnes mellom himmel og jord. Selvsagt er det svært mye vi ikke vet, som vi bare har antagelser eller teorier om; slik er fortsatt menneskets vilkår konfrontert med selve tilværelsen, livet, skapelsen. Men den intellektuelle stemningen virker likevel annerledes etter at Snåsamannen ble en kommersiell suksess sist høst. Det irrasjonelle er blitt stuerent på en forsterket måte.

Forleden hadde jeg besøk på kontoret av en middelaldrende mann som driver en mellomstor bedrift; han ville fortelle sin livshistorie, som skulle være både dramatisk og traumatisk. Jeg lyttet, og historien var hva jeg ble lovt. Mannen hadde gjennomlevd et helvete på mange måter. Men han hadde klart å få kontroll over livet sitt, selvmordstankene var drevet på defensiven, og han så fremover med et lysere og mer avklart sinn, godt støttet av sin familie. Spørsmålet var om jeg så noen mulighet for at livshistorien hans kunne bli en bok.
Spørsmålet har fortsatt ikke fått et avklart svar.
Men så, da samtalen gikk mot sin slutt, tok gjesten min sats og utbrøt: Jeg er healer! Jeg har varme hender. Jeg har gjort mange friske!
Jeg hadde ikke noen fornuftig respons, bare høflig småsnakk; kanskje opplevde han meg som fraværende, arrogant, likegyldig. Jeg vet ikke, men vi skiltes i all vennlighet.

Samme ettermiddag sto jeg ved grønnsakdisken i en matvarebutikk, og en mann stanset ved siden av meg. En høy, gråstenkt, spenstig kar, som jeg plutselig kjente igjen. En av byens drosjesjåfører, som også bor i nabolaget mitt, og som har kjørt meg mange ganger. En verbal mann med mye på hjertet, ikke minst historier fra sine mange år som sjømann. Nå lo han høylydt, sa at han fortsatt tenkte å skrive ned sine erfaringer fra bøljan blå, og så kom det: Jeg er healer. Jeg har varme hender. Min karma er sterk. Jeg besitter sterkere krefter enn Snåsamannen. Jeg har helbredet alle migreneplagete sjåfører på drosjesentralen. Og kona mi, hun har fått hjelp for sine plager; jeg kjenner på meg når hun har smerter, uten at hun trenger å si noe eller på annen måte la smertene komme til syne.

Javel, tenkte jeg, og avsluttet samtalen på en vennlig måte. Drosjesjåfører skal man stelle godt med! Jeg skyndte meg hjem, satte meg i godstolen og følte plutselig et ubehag.

En fatwa som fortsatt gjelder

Idag er en merkedag av det dystre slaget: For 20 år siden felte den iranske ayathollah Khomeini sin fatwa, dødsdom, over den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie for romanen “Sataniske vers”. Urolige tider ventet, og forfatteren måtte leve flere år i hemmelighet, med sikkerhetsvakter rundt seg. Idag bor han i New York, rimelig avslappet i forhold til fatwaen, men et element av usikkerhet sitter nok i ryggmargen hans til enhver tid.
Fatwaen er nemlig ikke opphevet, den gjelder fortsatt.

Det lar seg gjøre å trekke forbindelseslinjer mellom den internasjonale uroen som fulgte etter Khomeinis fatwa og de voldelige demonstrasjonene som islamistiske grupper sto bak under karikaturstriden for ikke lenge siden. Religion og politikk i en uhyggelig sammenblanding, som virker å ha kommet uforberedt på sekulære vestlige land, for eksempel den norske regjering, som virker spesielt usikker på hvordan den skal forholde seg til slike problemstillinger. Den siste tidens oppmerksomhet rundt den rød-grønne regjeringens pragmatiske og vaklende forhold til ytringsfriheten er et eksempel på denne usikkerheten, kanskje også manglende evne til å se problemstillinger i et større og riktigere perspektiv enn hva den løpende beslutningsprosess av administrativ-politisk karakter krever. For oss alle er det viktig å forsvare vår rett til å bruke den frie ytring, i dens ulike former. Den verdien må være sentral for enhver demokratisk sinnet borger. Ytringsfrihet er et middel til forsvar mot overgrep, og et middel til å videreutvikle et samfunn i en god retning.
Vi får håpe at regjeringen har lært noe etter sin retrett i striden om et nytt blasfemitillegg til den nåværende “hatparagrafen” i straffeloven. Men alle demokratisk innstilte borgere bør følge regjeringens agenda på dette feltet med argusøyne.

Den iranske ayathollaens fatwa gjaldt ikke bare forfatteren Rushdie, også hans oversettere, internasjonale forleggere og andre nærstående i arbeidet med boken ble omfattet av dødsdommen. En japansk oversetter ble drept, og her hjemme overlevde såvidt Aschehougs forlagssjef William Nygaard et attentat 11. oktober 1993, for over femten år siden. Saken er fortsatt uløst. Ikke bare er det en pinlighet for norsk politi og øvrige myndigheter, skandale er nok et mer treffende begrep. Se forøvrig Terror i Dagaliveien på denne bloggen 13.10.2008.

La oss kalle drapsforsøket på Nygaard ved dets rette navn: En terrorhandling. TV2 har i en dokumentar tatt for seg terrorhandlingen i Dagaliveien. Oslos daværende politimester, nylig avdøde Willy Haugli, karakteriserte drapsforsøket som den mest alvorlige saken i hele hans yrkesaktive liv, og syntes mer enn bare å antyde at norske politiske myndigheter ikke ønsket en oppklaring av attentatet. Kunne norsk frykt for å legge seg ut med fremmede makter ha medvirket til at saken etter hvert ble henlagt? Var norsk fredsdiplomati i Midt-Østen overordnet etterforskningen av det alvorlige terrorattentatet, mot en forlegger, det norske demokrati og verdigrunnlag, deriblant retten til frie ytringer? TV2-dokumentaren etterlot oss med en klam følelse av at noen i det norske politiske etablissementet ikke ville at sannheten bak terroranslaget i Dagaliveien skulle komme frem.

Var det nok en gang skjønnsmessige, pragmatiske politiske overlegninger som ble avgjørende, den gang av en ren Arbeiderpartiregjering under ledelse av en av de markante forretningsmessige administratorer i norsk politikk, Gro Harlem Brundtland, som eksplisitt holdt mer enn en armlengdes avstand til Rushdie-saken og forfatteren. Hun ville rett og slett ikke møte ham, og dermed uttrykke sin sympati med en forfulgt samtidsdikter.

Det har fremstått som en gåte hvorfor politiet tonet ned Rushdie-saken og Iran-sporet som mer aktuelle teorier enn andre i etterforskningen. Vi kan ikke leve med en slik usikkerhet. Om knapt ti år vil saken være foreldet, hvis foreldelsesfristen på 25 år blir gjort gjeldende. Tiden går raskt.
Derfor er det gledelig at riksadvokat Tor-Aksel Busch nå tar et initiativ til nytt engasjement i saken. I et brev til førstestatsadvokat Lasse Qvigstad ved Oslo statsadvokatembeter ber han om en tilråding for den videre fremdrift: «Drapsforsøket på William Nygaard har dimensjoner ut over en alvorlig kriminalsak. I tillegg til den personlige krenkelsen, fremstår forbrytelsen også som et angrep på grunnleggende samfunnsverdier. Derfor er det viktig at nye opplysninger og informasjon vurderes nøye også når de fremkommer i form av spørsmål eller kritiske merknader», skriver riksadvokaten. Han ber Oslo statsadvokatembeter om å vurdere hvilke foreldelsesfrister som skal gjelde i denne saken, og peker på at påtalemyndigheten ikke har noen praksis å vise til når det skal tas stilling til en foreldelsesfrist på 25 år eller 15 år.
Riksadvokaten ber videre om at Oslo statsadvokatembeter vurderer om det er sider ved etterforskningen av drapsanslaget mot William Nygaard «eller andre omstendigheter i saken som bør undersøkes nærmere, med eventuelt forslag om utforming av oppdrag til politiet».

Som allerede påpekt, et gledelig initiativ fra Riksadvokatens side. Men er tidspunktet tilfeldig? Regjeringen har gått på noen vonde nesestyvere i det siste, når det gjelder sitt forhold til ytringsfrihet og menneskerettigheter. Kanskje dukker justisminister Knut Storberget snart opp foran et TV-kamera eller pressefotograflinse og proklamerer ny giv i Nygaard-saken, med seg selv som sentral, drivende kraft? Den øvelsen virker å være hans paradegren.

Vi er jo ved starten på valgkampen, og Storberget trenger nok akutt hjelp til å komme på offensiven overfor velgerskaren.

Å stjele en annens identitet

Å stjele et annet menneskes identitet, fortjener ikke annet enn forakt. Er vi ikke alle engstelige for at uvedkommende skal bryte seg elektronisk inn i datamaskinen vår, stjele bank- og kredittkort og så tømme kontoer, utnytte svake sperrer i mobiltelefonen vår og belaste den med egne samtaler, få tak i personnummerne våre og fremstille seg som oss overfor andre med bestemte hensikter, også kriminelle. I et moderne samfunn, der vi nærmest hele tiden legger igjen elektroniske spor, er mulighetene for at andre kan utnytte ens identitet legio. Og tenk bare hvor ubehagelig det fortsatt er å miste noe så gammeldags som et pass. Omsetning av stjålne pass er god forretning i lugubre kretser verden over.

På denne bakgrunn er det ikke bare oppsiktsvekkende, men også dypt urovekkende at en professor, Runar Døving, ved Markedshøyskolen i Oslo skriver et leserinnlegg i Dagbladet, og signerer innlegget med reklamemannen Kjetil Trys navn. Også rektor ved samme høyskole, Trond Blindheim, skal ha bidratt med tekst til leserinnlegget, visstnok fordi han hadde en høne å plukke med Try. Begge identitetstyvene er kjente ytrere i det offentlige rom, og synes ikke å legge skjul på at identitetstyveriet var en overlagt handling. “Kjetil Try”, som i sin autentiske form har nære forbindelser til både statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet, retter i leserinnlegget kraftig kritikk av regjeringens økonomiske krisepakke.

Å være professor er ingen garanti for noe annet enn at personen har levert, forsvart og fått godkjent sin doktorgradsavhandling og deretter nådd frem til et professorat. Det sier ingen ting om hverken moralsk habitus, menneskelig modenhet eller evne til selvkritisk refleksjon. Nå innrømmer den ene av identitetstyvene, professor Døving, riktignok at han har utført en beklagelig handling, og at han også har oppdaget at et menneskes identitet er hellig. Bedre sent enn aldri, sier et munnhell, men her er det altfor sent, uansett. Tilsvarende eksempler på å diskvalifisere seg som seriøs aktør i samfunnsdebatten, skal man lete lenge etter.

Det offentlige ordskiftet er på mange måter et spill, der kortene blir turnert som best innehaverne kan. Ikke få av aktørene er skjulte taktikere, som gjerne snakker gjennom andre, agerer i skjul av godt betalte informasjonsrådgivere, markedsførere, omdømmebyggere. I slike spill kan det være vanskelig å fastslå identiteten til de ulike stemmene, og disse retoriske rammevilkårene er blitt tydeligere i et stadig mer krevende mediesamfunn.
Betenkelig? Ja, for den reelle makten vil holde seg i skjul.

Men å stjele et annet menneskes identitet er noe helt annet. Det er en handling uten moralsk kjerne!