Aldri mer!

På denne internasjonale Holocaustdagen vil jeg minnes et menneske som jeg lærte å kjenne gjennom mange år, og som jeg også ble forleggeren til: Julius Paltiel (1924 – 2008).

Aldri mer! var den trondhjemske jøde Julius Paltiels budskap til skoleelever og andre når han snakket om sine erfaringer fra nazistenes industrielle masseutryddelsesmaskineri. For snart et år siden ble Julius akutt syk på vei til synagogen i Trondheim for å snakke til en ny gruppe skolelever om Holocaust, og dagen etter døde han.
Til begravelsen kom kong Harald, og Julius ble fulgt til graven på den mosaiske gravlund også av et stort antall bysbarn og tilreisende. Han ble gravlagt på statens bekostning, en sjelden æresbevisning.
En verdig begravelse for et verdig og humant medmenneske, som hadde sett ufattelig dypt inn i menneskelig ondskap, og nærmest ved et under overlevd. Sammen med Leo Eitinger, Pelle og Assor Hirsch og Sammy Steinmann overlevde Julius ikke bare Auschwitz, men også dødsmarsjen til Buchenwald og deretter denne konsentrasjonsleiren inntil de frigjørende amerikanske styrkene kom og gjorde slutt på fangenes lidelser.
Idag er bare Sammy Steinmann igjen av de norske jødene som overlevde nazistenes utryddelsesleire.

I Auschwitz mistet Julius sin bror og mor i gasskammeret, faren døde allerede før krigen. Den siste del av livet, og her snakker vi om mange år, dedikerte Julius og hans enke, Vera Komissar, sine liv til å bære frem vitnemål om det forferdelige som skjedde med Europas jøder under andre verdenskrig. Julius glemte heller ikke andre grupper som fikk unngjelde under nazistenes terrorvelde, som sigøynere, homofile et cetera. Julius var vidsynt, og tolerant. Han bar ikke på hat. En spesiell historie bevitner det: På 1960-tallet mottok Trondheim det første tyske flåtebesøk etter krigen, fra vår NATO-allierte Vest-Tyskland. Julius satt den gang i direksjonen i Trondhjems Handelsstands Forening, og foreningen ble invitert til et besøk ombord i de tyske marinefartøyene. På det besluttende direksjonsmøtet ble det spurt om hvilke av medlemmene som ville representere foreningen, og Julius lot seg ikke be to ganger.
De som opplevde møtet mellom den den tyske forsvarsmakts representanter og den jødiske overlevende fra nazistenes utryddelsesleire, bærer med seg en uforglemmelig erfaring. Med rolig og vennlig stemme fortalte Julius om sine krigserfaringer, intet hat, intet sinne kom til uttrykk, mens de unge, tyske marinesoldatene og offiserene ble beordret i stram giv akt for å hedre ham. Tyskerne hadde ikke fått noen forhåndsbeskjed om hvem som ville komme ombord, men de tok imot ham med stor respekt. Etterpå fortalte den tyske marinekapteinen at møtet hadde gjort et sterkt inntrykk, at det var viktig og nødvendig. Underforstått: Vi trenger å bli minnet om det som skjedde!

Det var også Julius’ oppfatning: Menneskene, og særlig de unge, trenger å få vite hva som skjedde da jødehatet i Europa slapp løs uten grenser, uten stengsler, mens nazistene også kunne regne med både sivil passivitet fra store deler av sivilbefolkningen og aktivt medløperi og angiveri fra opportunister og kolloboratører. Selv anstendige borgere snudde ryggen til, og her til lands skal vi ikke glemme hvor sentral politiet sto i de store arrestasjonsbølgene av jøder i oktober 1942.
Aldri mer! var altså budskapet Julius forkynte. Han trodde på opplysningsprosjektets grunnleggende tanke om at kunnskap foredler mennesket, i hvert fall kan bidra til å forhindre forråelse.

Vi opplever igjen antisemittiske utfall rundt oss, også her i Norge. Ord blir sagt, som ikke skulle vært sagt. Hatefulle ytringer blir slynget ut på gaten. Sikkerhetsberedskapen ved de to synagogene, i Oslo og Trondheim, blir forsterket. Over Europa skjer voldelige angrep på jøder og jødiske institusjoner. Det er all grunn til å være på vakt. Synagogen i Trondheim mottok en avlysning av et skoleklassebesøk, fordi sjetteklassingene, ifølge skolens rektor, kjente en sterk aggresjon mot jødene som en følge av krigen mellom Israel og Hamas. Snakk om unnfallenhet hos lærere og rektor! Jeg har skrevet om episoden tidligere på denne bloggen, Antijødisk elevaggresjon og læreres unnfallenhet, 9. januar 2009.

Hva ville Julius ha sagt, om han hadde levd i dag? Svaret må bli en antagelse: Han ville tatt opp kampen mot hatet, volden og diskrimineringen med det våpenet han hadde: Ordet, og den erfarte historien. Aldri mer! ville han ha gjentatt. Og gjentatt!

Julius Paltiel trodde på godheten i mennesket. Han hadde optimismen i behold. I seg selv en beundringsverdig kraftanstrengelse, hans livserfaringer tatt i betraktning.

Vår oppgave er å huske budskapet hans, og føre det videre som best vi kan. Aldri mer!

Bloggen som døråpner for samfunnsdebatten

“Fritt fram på nett?” er tittelen på møtet som Norsk PEN og Norsk Journalistlag i fellesskap arrangerer mandag 2. februar i Litteraturhuset (Amalie Skram) i Oslo. Professor i statsvitenskap ved UiO, Bernt Hagtvet, anmeldte ifjor Hegnar Online for å spre rasisme, men politiet henla saken med begrunnelse i manglende lovhjemmel. Fagbladet “Journalisten”s redaktør nekter å redigere innlegg på nettet, men forlanger at forfatterne signerer med fullt navn, og bryter dermed et viktig ytringsfrihetsprinsipp: Å kunne offentliggjøre anonymt, forutsatt at redaksjonen vet om den reelle identiteten.
Møtearrangørene stiller følgende retoriske spørsmål som opptakt til møtet: Har enkelte publikasjoner nå helt frasagt seg sitt etiske og redaksjonelle ansvar? I tillegg til de allerede nevnte partsrepresentanter vil bloggeren Vampus (Heidi Nordby Lunde) og førstelektor i journalistikk ved HiO, Audgunn Oltedal delta. Forhåpentligvis kan det bli et spennende ordskifte, og ikke bare repeterende argumentasjonsrekker uten intellektuell bevegelse.

Jeg skal ikke komme debatten i forkjøpet, men oppholde meg i randsonen av den: Nettet som arena for ordskifter og belysning av problematikk som senere dukker opp i de tradisjonsbærende mediene, aviser, radio og TV. Vi har sett flere eksempler den siste tiden, som understreker hvilket stort potensial det seriøse og samfunnsengasjerte blogguniverset har, og ikke minst hvilken praktisk utvidelse av ytringsfrihetsarenaen det innebærer. Bare de ignorante, intellektuelt late eller kunnskapsløse kan idag hevde at blogguniverset ikke byr på seriøse aktører.
La meg eksemplifisere:
I desember besøkte tidligere statsminister og nå intellektuell frifant Kåre Willoch Dagsnytt 18-studio og kom med sin uttalelse om president Obamas nye stabssjef som “jøde”. Ikke den klokeste og mest nyanserte kommentar fra Willochs munn, men det er ikke mitt poeng her. Uttalelsen ble ikke oppdaget i de tradisjonsbærende mediene, etter hva jeg kunne registrere, mens debatten raste nærmest fra første stund i blogguniverset. Og den fikk fortsette å rase, uten at de journalistiske tradisjonsbærerne brydde seg. Hvorfor ikke? Jeg tror tradisjonsbærerne blir svar skyldig.
Bloggmeningene var delte, synspunktene ble båret frem med argumenter av ulik karakter og kvalitet, og ordskifet var forhåpentligvis interessant uavhengig av hvilket standpunkt man inntok. Så, etter at TV2 kanskje hadde oppdaget debatten i blogguniverset og inviterte Mona Levin til studio, der hun gikk til frontalangrep på Willoch, ble debatten om bruk av ordet “jøde”, aktuell antisemittisme og kritikk av Israel, løftet inn i nær sagt alle tradisjonsbærende redaksjoner. Jeg kan ikke se at belysningen i disse mediene har ført kvalitativt nye argumenter til debatten fra blogguniverset, men selvsagt ble ordskiftet nå i større grad et offentlig anliggende for langt flere mennesker. Det er utvilsomt en kvalitet i seg selv.
Men faktum er: Debatten oppsto på nettet, og foregikk der i lang tid før det journalistiske etablissementet oppdaget hva som foregikk. Som gammel journalist og redaktør, i avis, radio og TV, tenkte jeg første gang jeg så henvisningen til en debatt i Dagsnytt 18 i desember som nyhet i en avis som utkom et godt stykke ut i januar, at nyhetshundene blant redaktører ikke kunne ha en god dag.

Det andre eksemplet er debatten om regjeringens forslag til å fjerne blasfemiparagrafen i straffeloven, men samtidig innføre en paragraf for å utvide forbudet mot “hatefulle ytringer” til å omfatte ytringer også om religion, “slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Også denne debatten hadde pågått i lang tid i blogguniverset, men nesten vært fraværende i de tradisjonsbærende mediene. Først da en underskriftskampanje mot lovforslaget, med signaturen til mange kjente navn fra samfunnsdebatten, ble en realitet, igjen her i blogguniverset, begynte de journalistiske tradisjonsbærerne å åpne sine spalter og studioer for denne livsviktige debatten om rammene for ytringsfrihet i landet.
Nok en gang: Debatten oppsto på nettet, så kom tradisjonsbærerne etter.

En viktig årsak til president Barack Omabas valgsuksess var hans kommunikasjonsstrategi som innebar utstrakt bruk av nettet. Den som nå besøker www.whitehouse.gov vil se at den nye administrasjonen allerede har etablert en bloggservice. Norske politikere er trege med å ta den nye kommunikasjonskanalen i bruk, selv om det finnes eksempler. Den tydeligste i posisjon i dag er nok fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap). Men før eller senere vil mer betydningsfulle politikere enn ham følge i fotsporene til Sveriges utenriksminister Carl Bildt, den mest systematiske politiske blogger i Norden, og benytte nettet som kommunikasjonskanal med velgerskaren. Da vil mye av samfunnsdebatten skifte arena. De journalistisk tradisjonsbærende formatene vil få sin nåværende rolle redusert, på lengre sikt marginalisert, mens selve debatten vil ha alle muligheter til å bli forfriskende aktuell, fleksibel, rask og med et vell av ulike stemmer.

En spennende fremtidsutsikt, spør du meg. Men den stiller krav til innsikt, anstendighet og redelighet. Alminnelig høflighet og folkeskikk, rett og slett!

To unge myrdet i Moskva

Idag ble det holdt minnehøytideligheter for to unge, modige menneskerettighetsforkjempere, den ene advokat, den andre journalist, i Moskva. Advokat Stanislaw Markelov og journalist Anastasia Baburova arbeidet begge for den uavhengige og regimekritiske avisen Novoja Gazeta, den samme avisen som også Anna Politkovskaja, henrettet utenfor sin egen leilighet i Moskva i oktober 2006, arbeidet for. Ingen er blitt dømt for mordet på henne. Markelov og Barburova ble skutt ned på åpen gate, bare noen hundre meter fra Kreml, klokken to på ettermiddagen 19. januar. Markelov døde på stedet, Barburova på sykehus like etter. Markelov ble begravet i den russiske hovedstaden idag, etter minnehøytideligheten over Barburova i en annen av Moskvas kirker, ble hun tatt med av sine foreldre for å bli begravd på hjemstedet. Under minnehøytideligheten sa faren at datteren hadde hatt et stort ønske: Å bli en god og ærlig journalist. Faren uttrykte håp om at drapet på datteren måtte bli en vekker om ytringsfrihetens kritiske kår i dagens Russland, selvsagt med det håp at journalister i fremtiden skal kunne arbeide uten fare for sitt eget liv.
Spørsmålet er om det vil la seg gjøre under dagens stadig mer autoritære styre.

Novoja Gazeta har nære forbindelser til tidligere president Mikhail Gorbatsjov, mannen som i praksis oppløste den gamle Sovjetunionen. Tidligere KGB-agent, oligark og dumarepresentant Alexander Lebedev er en tung eier av avisen, sammen med medarbeiderne. Lebedev er for øvrig i ferd med å overta avisen Evening Standard i London. På en pressekonferanse i Moskva idag opplyste Lebedev at han som avisens ansvarlige eier har søkt myndighetene om tillatelse for avisens journalister til å bære våpen, slik at de kan forsvare seg. En slik søknad sier noe om trusselen mot det frie ord i et stadig mer autoritært Russland. Antallet drepte journalister er skremmende høyt, og felles for dem er at de drepte har vært kritiske til makten i Kreml.
En annen fellesnevner er at mordene synes å forbli uoppklarte.

Stanislaw Markelov hadde blant annet vært advokat for den tsjetsjenske Kungaeva-familen, hvis datter Elza ble kidnappet, voldtatt og drept av en russisk oberst Budanov. Obersten ble dømt til ti års fengsel i 2003, men slapp ut 5. januar i år, etter en domsavgjørelse. Advokat Markelov hadde på vegne av pikens familie forsøkt å anke avgjørelsen, men 11. januar ble anken avslått av domstolen.
Den drapsdømte obersten er altså fri.

Advokat Stanislaw Markelov og journalist Anastasia Baburova ble skutt da de sammen kom ut på gaten etter en pressekonferanse om “den ulovlige løslatelsen av Budanov”. Baburova hadde dekket saken mot den dømte og nå løslatte oberst Budanov. Markelov hadde informert andre om at han den siste tiden hadde mottatt diverse dødsstrusler, både per telefon og sms.

EUs tsjekkiske presidentskap har allerede uttrykt sin bekymring over mordene i Moskva, og krever at russiske myndigheter gjennomfører en grundig etterforskning med sikte på å få arrestert og dømt de skyldige. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner krever det samme.

Med oppklaringsprosenten fra tidligere drap på menneskerettighetsforkjempere og modige journalister som taler mot makthaverne i Kreml in mente, er det ingen grunn til optimisme.

En kald vind blåser fra øst, og vindkastene blir sterkere.

Regjeringens manglende ydmykhet

Ydmykhet er ikke den rød-grønne regjeringens fremste kjennetegn, heller ikke evnen til å innrømme feil. Den preges av en slags pubertal vi alene vite-arroganse, som er anstrengende å forholde seg til. Idag kom nok et eksempel, i Stortingets spørretime. I denne bloggens “Skandale på skandale” 13. januar omtalte jeg den norske regjeringens skandaløse mangel på engasjement for den kinesiske forskeren Wo Weihan, som ble henrettet 28. november ifjor, dømt for spionasje for Taiwan. Aftenposten hadde avslørt skandalen samme dag. Tiltalen mot Wo Weihan var internasjonalt omstridt, dommen internasjonalt fordømt av regjeringer og menneskerettighetsorganisasjoner. EU forespurte Norge om å signere på et protestskriv, men Utenriksdepartementet avslo, med følgende begrunnelse fra statssekretær Raymond Johansen: Den norske regjering fant ikke denne henrettelsen i strid med folkeretten. At John Peder Egenæs, generalsekretær i Norsk Amnesty, kalte regjeringens ynkelige holdning for en “gigasynd”, var helt på sin plass. Det har vært norsk praksis, nesten uten unntak, å slutte seg til EUs linje i denne typen menneskerettighetssaker. Regjeringen pynter seg med å være en prinsipiell motstander av dødsstraff.

Høyres nestleder Jan Tore Sanner skal ha ros for å ha tatt opp denne menneskerettslige skandalen i Stortingets spørretime idag. På grunn av utenriksminister Jonas Gahr Støres sykdom møtte forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen for å forsvare regjeringens beslutning, men regjeringen snakker uansett med én stemme, og den stemmen signaliserer selvsagt at regjeringen heller ikke i denne saken har gjort noen feil. Men ut ifra referatet fra meningsutvekslingen i Stortinget kommer nå regjeringen med en ny forklaring, nemlig at den ikke hadde nok tid til å vurdere henvendelsen fra EU. Andre forespurte land, som Island, fant åpenbart tiden tilstrekkelig, så NEI-landet Norge havnet i samme avvisende gruppe som Tyrkia, Ukraina, Georgia og Moldova.

Igjen trekker regjeringen frem sin såkalte menneskerettighetsdialog med Kina, der den prinsipielle holdning mot dødsstraff skal ha vært fremført en rekke ganger. Videre anføres at regjeringen har protestert mot konkrete tilfeller av dødsstraff i fjerne land. Så kom ikke her å påstå at regjeringen ikke er en modig bærer av humanismens fane i verdenspolitikken! Men en ting er å gjøre seg til staselig kar i slike sammenhenger, noe annet er å vise det som finnes av muskler når norske interesser står på spill. Liten risiko hefter ved å flagge motstand mot dødstraff i land som ikke har særlig betydning for norske politiske og næringsmessige interesser. Med Kina er situasjonen en annen. Her synes regjeringen å svikte, og Sanner har et viktig poeng når han spør om det er kommersielle hensyn som ligger til grunn for at den prinsipielle motstanden mot dødsstraff plutselig var borte i Wo Weihans tilfelle. Norge har nemlig siden september forhandlet om en frihandelsavtale med Kina, en prosess som helt sikkert kan komme til å ta uendelighet av tid hvis kineserne plutselig skulle føle seg støtt på mansjetten. Det vil nok ikke være i Norges interesse, sett med denne regjeringens øyne.

For å spørre enkelt: Hvor lang tid skal det ta for en regjering å svare på et spørsmål den påberoper seg å ha et prinsipielt avklart standpunkt til? Svaret gir seg selv.
Men er holdningen når det kommer til stykket ikke prinsipiell, men situasjonsbestemt og pragmatisk, er det ikke vanskelig å forstå at regjeringen mener at et svar krever grundige og omfattende utredninger og vurderinger, med det resultat at en tilslutning til en EU-initiert protest ble umulig.

Jan Tore Sanner kaller regjeringens holdning for skammelig. Han kunne brukt enda sterkere ord. Det er derfor fortjenestefullt at han vil forfølge saken videre politisk, ved å stille skriftlige spørsmål til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Vil en tredje forklaring komme til syne i de svarene? Denne regjeringen synes å ha doble moralske standarder når de blankpussete prinsipper møter verdens realiteter og norske interesser står på spill.

Tillitsvekkende? Ikke i mine øyne.

Den store fortelleren på plass

“Å drive valgkamp er poesi, å regjere er prosa”.

Ingen kan frata amerikanerne ferdigheten til å skape gode formuleringer, slående punchlines. Den siterte kommer fra Rudy Giuliani, tidligere borgermester i New York og mislykket kandidat i kampen om å bli den republikanske motkandidaten til Barack Obama, som i dag avla sin ed som USAs 44. president.

Ingen tvil om at den store fortelleren har inntatt Det hvite hus i Washington, som verdens mektigste politiker. Han har ikke så langt bygget sin suksess på politisk handling, for to år siden var han en ganske ukjent senator fra Chicago, men på å fortelle historien om sin livsreise og bakgrunn, eller som det heter her i det sosialdemokratiske Norden: Sin klassereise. Obamas livshistorie har stor symbolkraft. Han har trollbundet med sine superbe kvaliteter som folketaler, sin formuleringskunst; nå begynner alvoret, og retorikken vil nødvendigvis bli en annen. Vi hørte det allerede i tiltredelsestalen i dag.

Nå skal han vise handling. Det er sannhet i et gammelt ordtak: En ting er å si det, noe annet å gjøre det.

Vi får krysse fingrene.

Regjeringens merkverdige ytringsfrihet – nok en gang

Som redaksjonssjef i NRK Fjernsynet (1993-1999) engasjerte jeg i 1997 et sør-afrikansk team til å komme til Norge for å lage et portrett av 1000-årsjubilanten Trondheim, og indirekte også av landet her mot nord. Teamet besto av en kvinnelig producer, kameramann og lydmann fra Soweto, ANC-aktivister og herdet etter mangeårig kamp mot det voldelige og rasistiske apartheid-regimet, og en hvit professor i sosialantropologi fra universitetet i Durban. Professoren var en liberaler og klar motstander av det avviklete hvite apartheid-styret, og de tre fra Soweto og han kom godt overens, selv om det ikke var vanskelig å merke spenninger mellom sort og hvit, enten de gjorde sine faglige vurderinger eller spøkte med hverandre.
Det sør-afrikanske produksjonsselskapet ble ledet av hoff-fotografen til daværende president Nelson Mandela.

Med sin røffe livserfaring var fjernsynsteamet naturlig nok opptatt av diskriminering i det norske velferdssamfunnet, og påpekte blant annet at innvandrerungdom falt utenfor, med de konsekvenser det medfører. De presenterte også norske rasistiske uttalelser, gjennom intervjuer med mannen i gaten. Samtidig med oppholdet deres i Norge, falt Høyesteretts dom mot partiet Hvit Valgallianses leder for å ha fremmet rasistiske uttalelser ved å foreslå tvangssterilisering av adoptivbarn og tvangsaborter i “blandede forhold”. Landets øverste domstol i plenum var riktignok splittet i synet på hvilke av de to grunnleggende rettsprinsippene som i denne saken veide tyngst, ytringsfriheten eller retten til ikke å bli utsatt for rasistiske ytringer. 12 dommere utgjorde flertallet som forkastet anken fra partilederen, etter tidligere rettsavgørelser som hadde gått ham imot i lavere instanser. Fem høyesterettsdommere stemte for frifinnelse. Oslo byretts tidligere dom mot partilederen for brudd på rasismeparagrafen i straffeloven ble ikke bare stående: Høyesteretts flertall gikk lenger enn byretten, og ga riksadvokat Tor-Aksel Busch medhold i at samtlige av partilederens utsagn som tiltalen omfattet, ble rammet av straffelovens rasismeparagraf, 135 A.

Da det sørafrikanske fjernsynsteamet fikk studert dommen, fnyste den kvinnelige produceren: “Selv om jeg kjenner bare forakt overfor synspunktene til denne partilederen, kan man ikke frata mannen retten til å fremføre sine meninger offentlig. Dette må da være et klart brudd på ytringsfriheten, som vel gjelder i dette landet”. Den siste merknaden kom nærmest som et spørsmål, og under sitt opphold i Norge vendte hun flere ganger tilbake til dommen og mente av den måtte være gal. Selv rasister hadde rett til å gjøre sitt syn kjent offentlig, mente hun.

Jeg kommer på denne historien når jeg leser om den rød-grønne regjeringens forslag til å fjerne den sovende blasfemiparagrafen fra straffeloven, og samtidig utvide forbudet mot “hatefulle ytringer” i paragraf 185 til å omfatte ytringer også om religion, “slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette synet blir fremmet i Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008-2009). Slik reflekterer Justisdepartementet: “Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være ‘hellige’. Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det ‘klimaet’ vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet.
Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.
Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”.

Bare politiske og religiøse ekstremister ønsker et samfunn der hatet kan få flyte uhemmet, og oppildne til vold og overgrep. Men det er ikke disse outrerte gruppene regjeringen primært kommer til å ramme med den foreslåtte lovendringen; nei, det vil være ulike meningsbærere som finner demokratisk grunn til å kritisere religioner og religiøse utlegninger som en del av en vital samfunnsdebatt. Regjeringen åpner altså for en innskrenkning i den allmenne, demokratiske ytringsfriheten, en verdi vi anser som en av de viktigste i vårt samfunn. Regjeringens forslag føyer seg også inn i internasjonale strømninger, for eksempel i FN-systemet der islamske land arbeider målbevisst for at religiøs kritikk skal betraktes som krenkelser og derfor må forbys. Dette standpunktet er selvsagt betinget av et behov hos autoritære regimer, som legitimerer sin makt via religion, om å sikre sin egen posisjon også i fremtiden. Å omdefinere kritikk av religion og religiøse ytringer til krenkelse av troende blir et kamuflerende argument.

Det er i en slik kontekst vi må se den rød-grønne regjeringens merkverdige krumspring for å begrense den allmenne ytringsfrihet. Redselen for såkalte krenkelser blir det overskyggende perspektivet, og redselen for de såkalte krenkelsenes konsekvenser må, etter opptøyene som følge av de danske karikaturtegningene, ha sneket seg inn i ryggmargen på det nåværende regimet. Regjeringen tenker og handler ikke befriende prinsipielt, slik den gjerne vil fremstå på glansbildene den sprer av seg selv, men pragmatisk og ullent situasjonsbestemt for å sikre norske interesser.

Historien har vist oss at såkalte krenkelser, tidligere karakterisert som kritikk og retoriske angrep på makten, har bragt samfunn videre til høyere kvalitative demokratiske nivå. Makten vil alltid kunne fremstille kritikk og angrep som utilbørlige krenkelser, som er henfallen til straff, såfremt et lovverk åpner for sanksjoner. Den mekanismen gjelder både for religiøse og politiske makthavere.

Lever vi ikke i en tid der vi ser sterkere autoritære strømninger rundt oss? I en slik situasjon blir det galt å ville innskrenke ytringsfriheten for å unngå protester. I et lengre perspektiv er det de svake og maktesløse som vil tjene på en bred og kraftfull ytringsfrihet. Men den rød-grønne regjeringen synes paradoksalt nok å være mer lydhøre for synspunkter fra maktens korridorer, enten de befinner seg i politikkens, religionenes eller næringslivets verden.

Slett ingen overraskelse, dessverre!

Et mord i Wien

Igår ble den tidligere tsjetsjenske opprørssoldaten Umar S. Israilov (27) skutt og drept på gaten i den østerrikske hovedstaden Wien. Fire menn satt og ventet på ham i to biler da han kom ut av en dagligvarebutikk, Israilov oppdaget dem, prøvde å stikke av, men ble innhentet og henrettet. Israilov forlot opprørsstyrkene som kjempet mot de russiske soldatene i Tsjetsjenia og det russiskestøttete nåværende regimet med president Ramzan A. Kadyrov, en brutal potentat med gode forbindelser til Kreml og tidligere president og nåværende statsminister Vladimir Putin. Israilov var i en periode livvakt for den tsjetsjenske presidenten. I eksil har den tidligere livvakten anklaget Kadyrov for alvorlige menneskerettighetsbrudd, blant annet å gi ordre om og selv delta i kidnappinger og tortur.

En mann er pågrepet av østerriksk politi, mistenkt for å ha deltatt i drapet. Mannen er tsjetsjener, med innvilget asyl i Østerrike.

Den drepte visste åpenbart at han levde med en dødstrussel hengende over seg, og hadde opplyst til østerrikske myndigheter at han var blitt utsatt for press om å tilbakekalle anklagene mot president Kadyrov, fremmet både overfor russiske anklagemyndigheter og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Østerriksk politi skal også ha fått opplysninger fra tsjetsjenske kilder om at det visstnok eksisterer en drapsliste på 300 tsjetsjenere i eksil, motstandere av det nåværende regimet. 50 av disse lever i Østerrike. Israilov var en av dem.

Fra et norsk synspunkt er det grunn til å være spesielt oppmerksom på den fatale hendelsen i Wien og informasjonen derfra. Her i landet bor nemlig også en stor gruppe tsjetsjenere, drevet i eksil av krig og forfølgelse. Som forlegger for den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev, som er blitt en slags lederskikkelse i det tsjetsjenske eksilmiljøet i Norge, kjenner jeg problemstillingen ytterligere nær. Hans samling fortellinger, “Kuntas skygge” (2007), tegner et grimt bilde av krig, tortur og undertrykkelse i Tsjetsjenia.
Statlig terror og forfølgelse av regimemotstandere er i dag grenseoverskridende.

I 2003 utga Communicatio Forlag boken “Tsjetsjenia. Der enkene blir selvmordsbombere”, skrevet av Høyres tidligere forsvarspolitiske talsmann på Stortinget og OSSE-observatør, Ingvald Godal. Boken fikk en meget god mottakelse blant kompetente kritikere, men russerne følte seg støtt på mansjetten. Godal ble utsatt for russisk raseri på et møte med en ambassaderepresentant i Bibliotekbaren på Hotel Bristol. På mitt kontor i forlaget begynte plutselig merkelige e-poster å dukke opp. De var tomme, men adressen i avsenderfeltet var interessant: adm@duma.ru
E-postene kom altså fra en server i den russiske dumaen. Jeg hadde aldri tidligere mottatt e-post derfra, og jeg kjente ingen der. E-postene hadde altså intet eksplisitt innhold, men implisitt lå likevel et budskap der, kanskje også litt truende: Vi vet om deg! Men hvem disse “vi” var, vet jeg ikke. Etter en stund tok de tomme e-postene slutt.

Men jeg husker dem.

Skandale på skandale

To ulike forhold, som begge har med manglende respekt for menneskerettigheter og norske myndigheters aktuelle agering å gjøre, er egnet til både bekymring og refleksjon.

En gruppe Israel-venner i Bergen ville holde en utendørs demonstrasjon førstkommende lørdag for å presentere sitt syn på krigen mellom Israel og Hamas, men blir nå frarådet å gjøre det av politiet, som frykter voldelige angrep fra pøbel, under dekke av å være motdemonstranter. Den skandaløse volden som har fått utspille seg i Oslo kan lett smitte over til Hordaland. Resultatet er at de fredelige demonstrantene som ville gå i fakkeltog nå søker om å få holde sin markering innendørs.
Denne saken dreier seg ikke om å være enig eller uenig med demonstrantenes paroler, men om å forsvare vår alles demokratiske rett til å gi vårt syn i en kontroversiell sammenheng verbalt til kjenne i et offentlig rom. Politiets oppgave er å forsvare denne grunnleggende rettigheten, men her må enten motet svikte etaten i Bergen eller så er truslene mot en eventuell demonstrasjon så alvorlige at politiet mener at det ikke kan forsvare godt nok deltakernes sikkerhet. Med hendelsene i Oslo friskt i minne kan man forstå politiets betenkeligheter, men ikke akseptere dem som avgjørende for en beslutning når kampen står om retten til å ytre seg fritt. Her står nemlig et prinsipp og en fundamental demokratisk verdi på spill.

Situasjonen er skandaløs, og et utålelig angrep på en grunnleggende menneskerettighet. Den totalitære mentalitet som her får råde og deretter får politiet til å kaste inn håndkledet, kan vi som ansvarlige demokratiske samfunnsborgere ikke akseptere. Her står kampen om langt mer enn en enkel demonstrasjon, men om den allmenne rett til ytringsfrihet, både for dem vi er enige med og dem vi er rykende uenige med. De som ikke tåler å høre andre argumenter enn sine egne ytret fritt, er per definisjon fordomsfulle og despotiske i sitt tankesett. De må aldri få vinne kampen om ytringer i det offentlige rom. Det er vår demokratiske plikt å bekjempe slike totalitære tendenser, og midlene vi har til rådighet er argumenter og vilje og evne til å sikre muligheten for å kunne fremføre den frie ytring.

Så til den andre siden av kloden, og til Utenriksdepartementets forunderlige forhold til menneskerettighetene. Aftenposten forteller idag om henrettelsen av den kinesiske forskeren Wo Weihan, tiltalt og dømt for spionasje for Taiwan i en lukket rettssak. Tiltalen var internasjonalt omstridt, den påfølgende dommen fordømt. Henrettelsen fant sted 28. november, Wo Weihan ble skutt. Nå avslører Aftenposten at den norske regjering ved Utenriksdepartementet nektet å undertegne EUs fordømmelse av henrettelsen av den kinesiske forskeren. Også USA og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner verden over fordømte henrettelsen. Men den norske regjeringen holdt stille, og sluttet seg ikke til den internasjonale protesten fordi den fant ut at henrettelsen ikke var i strid med folkeretten, ifølge statssekretær i UD, Raymond Johansen (Ap). Blant andre Amnesty Norges generalsekretær, John Peder Egenæs, er kraftig opprørt over den manglende fordømmelsen. – Norske myndigheter burde skamme seg. Dette er en gigasynd, understreker han.

Regjeringen skryter av den årlige, nærmest rituelle menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina, og der skal visstnok regjeringens representanter, gjerne statssekretær Johansen i UD, slå seg på brystet og snakke også om norsk motstand mot dødsstraff. Men når det kommer til konkret alvor, synes åpenbart andre hensyn å veie tyngre. Kanskje er det handelsforbindeler eller andre økonomiske samarbeidsprosjekter som får regjeringen til å bøye av fra å kritisere Kina konkret og nærgående? Hvis så er tilfelle, synes ikke Norges holdning til menneskerettigheter å være prinsipiell, men situasjonsbetinget og pragmatisk.

Situasjonen minner om den samme regjeringens pinlige fremtreden under karikaturstriden for en stund tilbake. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre i en TV-debatt nærmest måtte tvinges til å uttrykke sin støtte til ytringsfriheten, hadde forbeholdene først vært mange. Jeg husker fortsatt min umiddelbare tanke: Har Statoil, Telenor og andre tunge næringslivsaktører med Staten som viktig eier, troppet opp på regjeringskontorer og krevd at gjengivelsen av de danske karikaturene i det kristne Magazinet ikke måtte få følger for forretningsvirksomheten i muslimske land? Flere enn meg ble nok overrasket i møte med utenriksministerens mangel på en klar, offensiv og utvetydig støtte til den frie ytring, uavhengig av synet på karikaturene som sådan.

Regjeringen synes igjen å bekrefte sitt uavklarte forhold til fundamentale menneskerettigheter, når det kommer til stykket og norske interesser er involvert. Betryggende er det slett ikke!

Snåsamannen og hans hemmelighet

Å utgi bøker er en kontinuerlig sjanseseilas; kommer noen til å kjøpe boken, se den litterære kvaliteten, finne historien interessant, og så videre? Ingen svar er gitt i utgangspunktet. Ikke alltid er det litterær kvalitet som selger i en stadig mer kommersiell virksomhet, men i det store bildet er likevel kvaliteten fortsatt avgjørende.

For ti år siden var jeg selv med på et litterært eventyr, sammen med Rosenborgs legendariske trener Nils Arne Eggen. I 1999 var boken “Godfoten. Samhandling – veien til suksess” årets mest solgte bok, med et opplag på 70 000 eksemplarer gjennom noen korte høstmåneder, flesteparten av dem ble også solgt til boklesere. Senere kom en billigutgave. Boken var en hyggelig erfaring både for Nils Arne og meg, på alle måter. Jeg husker fortsatt Aschehougs ansvarlige redaktør for “Godfoten”, før den utkom. – Den blir nok ingen kioskvelter, sa han, – til det er boken for sammensatt og sprikende. – Neivel, sa jeg, – men la oss i hvert fall håpe på et opplag på 15 000 eksemplarer. – Det absolutte maksimum, svarte redaktøren.
Så feil kan selv den mest erfarne forlagsredaktør ta.

Disse tankene kom tilbake idag, mens jeg leste Aftenpostens oppslag om den eventyrlige suksessen Ingar Sletten Kolloens bok om Snåsamannen Joralf Gjerstad er blitt, med et opplag på hele 90 000 eksemplarer, så langt. Suksessen er både forfatter og Snåsamannen vel undt. Avisen spør om størrelsen på forlag og dets markedsavdeling, forfatterkvalitet og medieoppmerksomhet er hemmeligheten bak suksessen? En tidligere biografi om Gjerstad og hans egne to bøker har ikke på langt nær oppnådd samme salgstall, så ble de også utgitt på små nordtrønderske forlag. Joda, et forlags markedskraft kan nok fremme salg, det er tross alt markedsavdelingens primære oppgave, men den kan ikke selge tomgods i bøtter og spann. Massiv medieomtale er heller ikke alfa og omega for å kunne selge bøker, selv om det virker sterkt salgsfremmende hvis boken rører ved mennesker. Altså; suksessens kjerne er den gamle sannhet at boken må nå frem til og krype inn under huden på menneskene, gjennom en historie som berører fortalt med litterær kvalitet. Kort og godt: Boken om Snåsamannen er altså basert på kvalitet, menneskelig som litterær.

Likevel; det er noe merkelig at en bok om en mann med såkalte overnaturlige evner og healerkraft oppnår en slik eventyrlig suksess i et rasjonelt, sekulært samfunn som det norske, badet som det er i fornuftsbasert velferd og offentlige støtteordninger. Selv superrasjonelle intellektuelle skal visstnok nå fatte genuin interesse for Snåsamannen. Er det den usikre tiden vi lever i, som gjør at healerhånden er trygg å holde i, selv om den strekkes ut i bokform? I en kommentarartikkel antyder Aftenposten at et menneskelig behov for trygghet kan være hemmeligheten bak suksessen. Snåsamannen kan gå inn i rollen som veiviser gjennom uføret. Kanskje var det derfor de tidligere bøkene om og med Gjerstad ikke slo gjennom på samme måte, for de utkom i mer trygge og optimistiske tider.

Kan vi forestille oss en tilsvarende litterær knockout i andre land enn det norske? I Sverige? Danmark? Tyskland? Frankrike? Nei, det tror jeg ikke. At en slik bok kunne fått fin mottakelse også der, er selvsagt mulig, men ikke at den ville blitt den dominerende utgivelsen. Der ville nok kulturell rasjonell dannelse og tradisjon vært langt mer utslagsgivende, og en Snåsamann ville blitt et tilbud for mer spesielt interesserte. Norge derimot, er et lite og usikkert kultursamfunn, og nordmenn har en trang til å gå i flokk.

Joda, sett utenfra vil følgende påstand nok en gang bli bekreftet: Norge er et land for spesielt interesserte.

Antijødisk elevaggresjon og læreres unnfallenhet

Sjette trinn ved Åsveien skole i Trondheim har avlyst sitt avtalte besøk i byens synagoge til uken, fordi krigen mellom Israel og Hamas skal ha skapt aggresjon blant elevene, mot jøder og Israel. Lærerne har derfor frarådet besøket, med en pedagogisk begrunnelse i tillegg. Skolens rektor uttaler til Adresseavisen at besøket derfor er utsatt inntil videre, og karakteriserer aggresjonen blant elevene som voldsom.

At trondhjemske skoleelever besøker synagogen for å se det jødiske museet og høre historien om Julius Paltiel, som overlevde Auschwitz, og som brukte mange år av sitt liv på å fortelle om Holocaust, slik at nazistenes industrielle massemord ikke skal bli glemt, er en mangeårig tradisjon i byen. Julius døde for knapt et år siden, etter å ha blitt akutt syk på vei til synagogen for å møte skoleelever. Aldri mer, var Julius’ budskap, og nå viderefører hans enke, Vera Komissar, dette livsviktige informasjonsarbeidet i synagogen.

Ingen andre skoler har avlyst sine planlagte synagogebesøk som en følge av den aktuelle krigssituasjonen i Midt-Østen. Styrelederen i Det mosaiske Trossamfund i Trondheim ber innstendig elever, lærere, oss alle sammen, om ikke å blande kortene ved å sette likhetstegn mellom den jødiske befolkning spredt rundt omkring i verden og staten Israel. En trondhjemsk jøde kan ikke bli stilt til ansvar for hva en stat foretar seg.

Dette poenget er helt essensielt, og burde vært sett av lærere og rektor ved Åsveien skole. Å avlyse besøket, med en begrunnelse som er både lummer og farlig i lys av antisemittismens, jødehatets, historie, er sterkt kritikkverdig. Jøden som årsak til død og elendighet, er et markant innslag i antisemittisk propaganda gjennom historien. Det har resultert i grufulle overgrep. Skolefolk skal vite slikt, som et minstemål av innsikt. Vet de det ikke, får de gå til litteraturen, blant annet til Judith Vogts trebinds verk om antisemittismen gjennom århundrene.
I denne konkrete situasjonen har skolens lærere og rektor, ved å gi etter for det de beskriver som elevenes voldsomme aggresjon, plassert seg selv i en menneskelig, moralsk og intellektuelt skandaløs posisjon. Hadde de heller ydet motstand mot den beskrevne aggresjonen, ville de også kunne gitt elevene en nyttig og viktig innføring i antisemittismens dynamikk. For pedagoger må det være en drømmeposisjon å kunne formidle historisk kunnskap knyttet opp til dagens aktualiteter.
Men slikt krever mot, og det synes ikke å eksistere i tilstrekkelig grad blant det pedagogiske personalet ved Åsveien skole.

Synagogebesøket skulle selvfølgelig gått etter planen, for å gi elevene viktig historisk innsikt. I stedet velger skolen feighetens vei. Storsamfunnets feighet overfor jøders skjebne er også en antisemittisk klassiker. Innser lærerne og rektor dette enkle faktum? Det er ikke for sent å snu, for å lytte til en fjellregel. Det ville være et klokt trekk, og en anstendig handling. Men har lærere og rektor det nødvendige mot, for en snuoperasjon vil også innebære en unnskyldning?

En tilleggserfaring elevene vil få ved å besøke synagogen nå, er å observere det forsterkete vaktholdet på grunn av den potensielle trusselen om antisemittiske angrep, i lys av krigen i Midt-Østen. På kontinentet skjer nå angrep på synagoger og jøder jevnlig, bare for noen dager siden ble en bil med sprengstoff forsøkt kjørt inn i en synagoge i franske Toulouse.
Spørsmålet som en elev på sjettetrinn lett vil forstå innholdet av, er følgende: Er en trondhjemsk jøde ansvarlig for lidelsene på Gaza-stripen? Svaret vil forhåpentligvis være nei. Da vil kanskje også aggresjonen forsvinne, og kunnskapen øke. Det vi nå risikerer er derimot at unge mennesker får fasttømret et negativt bilde av jøder, bare fordi de er jøder.

Antisemittismens dynamikk er enkel og effektiv. Det må være en skoles oppgave å kjempe imot den. Men det krever lærere og skoleledelse som tør å stå oppreist, og som har integritet og kunnskap nok!