Det store auditorium ved St. Olavs Hospital i Trondheim i formiddag: Kreftkrigeren Hans Petter Mittet møtte den hvite hær, leger, sykepleiere og ambulansepersonell, mens radio- og TV-folk kretset rundt med mikrofoner og kamera. Boken “Kreftkrigeren” vekker oppsikt, med sin nakne åpenhet i skildringen av sykdom og kommende død, men også med sine kritiske kommentarer til behandling og feilbehandling i det offentlige norske helsevesen.
Les mer om boken på www.communicatio.no, eller oppsøk den i bokhandelen. Dette er en av de mest hudløse bøker i den norske bokhøsten, ærlig, usentimal, konkret, og midt i det store alvor, full av humor.
Hans Petter Mittet er en rasjonell mann; det som er gjort er gjort, og kan ikke gjøres om. Det gjelder også behandlingen han er blitt utsatt for. Han jager ikke etter pasientskadeerstatning, men vil at helsepersonell skal lære av det han har vært utsatt for, likeledes at pasienter skal lære seg å stille krav og ikke bare akseptere helseautoritetens svar. Derfor stilte han i det store auditoriet i dag, for å snakke om hvorfor han har skrevet boken. Blant annet ga han følgende episode til kjenne: Under sykdomsforløpet, som nå har vært i syv år, fikk han også på et tidspunkt diagnosen hudkreft. En lege var sikker i sin sak, etter å ha undersøkt en voksende føflekk med ruglete kanter. En operasjon ville ikke bare fjerne føflekken, men også deler av nesen. Dette forekom Hans Petter Mittet å være en fryktelig fremtidssituasjon, og, fordi han hadde lært seg det offentlige helsevesenets irrganger, oppsøkte han en annen lege, der han ble enda grundigere undersøkt. Konklusjonen ble at føflekken slett ikke var infisert av kreft!
I boken forteller Hans Petter Mittet en annen historie, i høyeste grad aktualisert i disse dager med debatten om hvilke begrensninger det offentlige helsevesenet legger på behandling av ulike pasientgrupper. Ikke alle får den optimale behandling, hvis de for eksempel er for gamle. Mittet kom selv i en slik situasjon, da han skulle begynne med cellgift. Han ble presentert for cellegiften, men spurte så kreftlegen om ikke cellegiften Avastin var et bedre alternativ. Han hadde nemlig lest seg opp før møtet. Denne cellegiften ble kreftpasienter behandlet med ved andre norske sykehus. Nei, svarte kreftlegen, Avastin er en meget dyr cellegift, som ved St. Olavs Hospital blir forbeholdt pasienter under seksti år. Mittet var såvidt over, og nå kom kreftkrigeren i ham virkelig frem. Han forlangte Avastin, som legen innrømmet var en bedre cellegift, men som han likevel ikke kunne få. De stanget mot hverandre, legen appellerte til Mittets evne til solidarisk tenkning med andre pasienter, mens han svarte at han var mest glad i sitt eget liv og gjerne ville forlenge det lengst mulig. Først da han truet med å gå offentlig med opplysningene om at pasienter over seksti år ikke fikk cellegiften Avastin ved dette sykehuset, det vil si at mediene trolig ville blåse saken opp, ble han innvilget Avastin nærmest på flekken!
For meg fremstår dette som en prinsipielt viktig problemstilling, selv om jeg innser at alder kan være en avgjørende faktor i forbindelse med avansert behandling. Men da tenker i hvert fall jeg på adskillig høyere aldersnivå, og kanskje i tillegg et komplisert sykdomsbilde. Men såvidt seksti år, og fortsatt med full appetitt på livet? Hva blir neste nedre aldersgrense for å motta en eller annen form for livsforlengende behandling. Femtifem år? Femti? Hvordan graderes liv i helsevesenet? Blir disse graderingene bare et speilbilde av det samfunn det er en del av?
Dessuten: Hva skal vi mene om et sykehus som endrer beslutning når trusselen om å offentliggjøre fakta blir lagt på bordet?
Overlege og professor Stein Kaasa ved St. Olavs Hospital, en av landets fremste kreftspesialister, kalt kreftgeneral, og nå en av de viktigste rådgivere for helseministeren, takket Hans Petter Mittet også for de kritiske synspunkter mot det offentlige helsevesenet han fremmer i boken, som han forøvrig var full av lovord om. En enkel sannhet ble gjentatt: For å forbedre innsatsen, må noen peke på de svake og kritikkverdige punktene. Kritikk skal man ikke være redd for, den er heller et utgangspunkt for ny fremgang.
Her var både kreftkrigeren og kreftgeneralen av samme oppfatning.
