Mens vi venter på…

I morgen kveld viser NRK Nationaltheatrets suksessforestilling “Mens vi venter på Godot” i TV-versjon, regi Stein Winge, og med Toralv Maurstad og Espen Skjønberg i rollene som de to vagabondene, Vladimir og Estragon. Seksti år er gått siden Samuel Beckett skrev stykket, som blir betraktet som det absurde teaters gjennombrudd, og som måtte vente fem år på sin uroppføring i Paris, til stor forvirring hos det vante teaterpublikum. Kritikerne var gjennomgående negativt innstilte.

Siden er Becketts stykke blitt en global suksess, og regnes nå som kanskje det viktigste dramatiske arbeid fra forrige århundre. Hva er det så Estragon og Vladimir venter på? Et sentralt spørsmål, uten noe klart svar. Hvem er herr Godot? Også et spørsmål uten innlysende svar. “Mens vi venter på Godot” er et stykke sjeldent åpent for individuelle tolkninger.

Da stykket ble oppført for 1400 fanger i St. Quintin-fengselet i USA for en god del år siden, vakte det stor begeistring blant publikum. Kjente de seg igjen, hver og en, på en eller annen måte?

Utvilsomt venter de to vagabondene på noe, og det er all grunn til å tro at de venter på noe essensielt for alle mennesker, altså for hver og en av oss. En slags meningsfull avklaring på livets tilsynelatende meningsløshet? Døden? Den store forløser som gir håp i det håpløse, makt til de maktesløse, lysten til å leve videre?

Nyttårsleite er tiden for å se seg tilbake, og for å skue fremover. Derfor er “Mens vi venter på Godot” også et stykke som er spesielt aktuelt når et nytt år mottar stafettpinnen fra det gamle. I en verden fortsatt full av lidelse og nød, venter mange på en bedre fremtid; hva annet kan de vente på? Noen venter passivt, andre aktivt, vil gjøre ventetiden kortere. Vi venter i våre daglige liv, utsetter handlinger i påvente av hva?
Og helt akutt: Hva venter beboerne i Israels landsbyer på, ofre som de er for Hamas’ vilkårlige terroriserende raketter fra Gaza? Hva venter den palestinske sivilbefolkningen i Gaza på, ofre for krigshandlinger som den i liten grad kan påvirke, heller ikke overfor sitt eget despotiske, men valgte styre?

Krig skjer aldri tilfeldig; det finnes alltid en vilje bak, et ønske, et motiv, en bevissthet. I et demokrati kan vilje, motiv og bevissthet kritiseres og diskuteres, med konsekvenser for dem som treffer de skjebnesvangre beslutningene. I et despoti blir den potensielle protesten brutalt tvunget til taushet; et despotisk tenkemønster vil alltid bære kimen til krig og terror i seg.

I en enakter skrevet av Samuel Beckett er handlingen kort og konsentrert: Et mørklagt scene, et skrik, et grått halvmørke lyser såvidt opp scenen, deretter et nytt skrik, og så det totale mørke. Forestillingen er over, et menneskelivs historie er foralt.

Mennesker venter kontinuerlig, nyttårsaften får bare mer symbolsk tyngde. Men vi trenger symbolene, som en ekstra påminnelse om å ta vare på tiden vi har fått til rådighet.

Å vente er menneskets grunnvilkår. I bunn og grunn venter vi på døden. Det vi strever med er å fylle ventetiden med meningsfullhet; valgene er legio, men ikke alle er gyldige eller gode. Terror er ondskap mot uskyldige medmennesker, enten den er politisk eller religiøst fundamentert, og kan aldri aksepteres som et gyldig valg.

Slik er menneskelivets vilkår, og det forandrer seg ikke.

Stalins gjenkomst

BBC World News: En gammel russisk prest i en kirke utenfor St. Petersburg viser vei bak alteret, og peker på et nytt, stort ikon som pryder den ene veggen: Josef Stalin, en av forrige århundres verste og mest blodtørstige diktatorer. Presten er åpenbart stolt. En representant for det russiske kommunistpartiet forteller at en rehabilitering og ny heltedyrkelse av Stalin er helt på sin plass, med følgende begrunnelse: Han gjorde Sovjetunionen til en supermakt, og vant krigen mot Hitler. Så får vi heller se stort på de feilgrep han også var ansvarlig for.

Den nye dyrkelsen av Stalin har vært underveis i noen år, og er åpenbart ønsket av tidligere president og nåværende statsminister Vladimir Putin. De som vil problematisere tilbakekomsten til den tidligere despoten, får merke hardhendt maktutøvelse fra Kremls side. Tidligere denne måneden ble Moskva-kontorene til den viktige menneskerettighetsorganisasjonen Memorial utsatt for razzia av uniformerte politimenn, noen av dem maskerte, på jakt etter organisasjonens digitale arkiv over Stalin. Razziaen varte i flere timer, og overfor BBC World News’ korrespondent blir det ikke lagt skjul på at Memorial nå sitter igjen med bare bruddstykker av sitt tidligere dokumentasjonsmateriale over Stalins blodtørst.

Er det 1930-årenes stalinistiske terrormentalitet som igjen er i ferd med å etablere seg i Russland? Skal vi få oppleve vår tids variant av Moskva-prosessene?

At razziaen bar Putins kjennemerke blir det ikke lagt skjul på.

I ettermiddag var jeg på et treningssenter i Trondheim, og mens jeg sprang på tredemøllen kom en ung mann, rundt tyve år gammel, mot meg, sammen med en kamerat. De pratet lett og høylytt om en fest de skullle på i kveld. Jeg brydde meg naturligvis ikke om slike private forhold, men ble oppmerksom på den røde treningsskjorten som den unge mannen var kledd i. Den hadde det gamle sovjetiske emblemet på brystet, i gult: Hammeren og sigden, og under sto bokstavene skrevet: CCCP.

Det gamle Sovjet som moteikon, altså! Ostalgia er et allerede etablert begrep, kanskje særlig knyttet til nostalgiske følelser for det gamle Øst-Tyskland. Nå kommer Sovjet etter, et samfunn som før det opphørte å eksistere for snart tyve år siden, var basert på massiv undertrykkelse, rå maktbruk, fangeleire og imperialistiske grunntrekk. Et brutalt despoti, rett og slett.

Finnes et fellestrekk mellom den stolte russiske presten som viste frem ikonet av Stalin og den unge mannen på treningssenteret som trolig anelsesløst prydet seg med hammeren og sigden på skjortebrystet? Ja, nemlig menneskets enestående evne til å glemme fortidens grusomheter, bare nok år får passere. På toppen av alt synes åpenbart undertrykkelsens symbol å ha blitt et motedesign i en fri verden der alt virker like gyldig.

Aleksander Solsjenitsyn, forfatteren og Nobelprisvinneren, som tydligere enn noen andre avkledte Stalin-tidens brutalitet i trebindsverket om fangeleirene, Arkipelag GULag, døde tidligere i år i Moskva. Paradoksalt nok ble han hedret av både Putin og nåværende president Medvedev. Kanskje var det en takk for Solsjenitsyns storrussiske holdninger som kom til uttrykk i de senere år, inklusive antisemittiske utsagn. Hans demaskering av Stalin er det vanskeligere å tro at Putin aksepterte uten videre. Men nå var forfatteren død, og president og statsminister kunne vise litt storsinn.

Det er all grunn til å følge menneskerettighetsutviklingen i Russland med et kritisk blikk. Den lover ikke godt. Det er viktig å huske vitnesbyrdene fra dem som ble utsatt for Stalins terrorregime.

Vi må ikke glemme, skrev en gammel norsk dikter. De ordene har fortsatt både gyldighet og aktualitet.

Endelig: Idrettsvold blir straffet

Moderne toppidrett er forfengelighetens falske sirkus. Utøvere blir idoler, ofte uten annet enn tomhjernet egoisme å fremvise. Stakkars unge, som blir presentert for slike atleter som noe å strekke seg etter, som mennesker. Doping, som i enkelte idrettsgrener synes å være selve grunnlaget for suksess, har igjen fått aktualitet også her på berget; nå har et norsk rytterlag i Bejing-OL sist sommer mistet sin bronsjemedalje, fordi en av hestene var dopet. Så får vi nok en gang bekreftet at heller ikke norsk idrett er så ren som vi gjerne får den presentert; vi har hatt dopingtilfeller også tidligere.

Så har vi den fysiske volden, særlig i lagidretter. Endelig foreligger en strafferettslig konsekvens av vold på en fotballbane. En 16-årig fotballspiller er nå blitt ilagt et forelegg på fire tusen kroner av politiet, etter å ha gått løs på en jevnaldrende motspiller i en kamp i Trondheim tidligere i år. Den voldsutsatte spillerens far anmeldte forholdet til politiet, som har etterforsket og funnet grunn til å gi et forelegg, etter først å ha foreslått konfliktråd, noe ikke begge parter var enige i. Advokaten til gutten som har fått forelegget fremholder at det ikke vil bli vedtatt; forholdet skal derfor nå inn for rettsapparatet, om nødvendig kanskje helt til topps for en prinsipiell og retningsgivende rettslig avklaring. Kanskje det vil være en god løsning, selv om den vil koste tid, krefter og penger? Til syvende og sist får vi håpe at faren til spilleren som ble utsatt for volden, har gjort idretten generelt, og kanskje fotballen spesielt, en stor tjeneste ved å ta denne belastningen.

Jeg har i mange år, av familiære årsaker, fulgt både aldersbestemte klasser og elitenivå i fotball for jenter og kvinner tett. Jeg har sittet i styret i en eliteserieklubb, og mener meg definitivt meningsberettiget i sakens anledning. Heller ikke pikeklassene skal man ha observert lenge før man ser eksempler på råskapen, både verbalt, for eksempel bannskap, og fysisk, for eksempel albuer og bevisst ureglementerte tacklinger, som man finner igjen i høyere potenser på seniornivå, og da særlig på mannssiden. Et eksempel som binder aldersnivåene sammen er dette: En av toppserieklubbene arrangerer hvert år fotballskole gjennom en helg, som alle jenter på visse alderstrinn kan melde seg på inntil det blir fullt, og som en avslutning på skolen inviteres de unge jentene til å være balljenter på en toppseriekamp. I denne aktuelle kampen gikk det trådt for arrangørlaget. For å oppildne spillerne sto treneren, en av norsk kvinnefotballs mer meritterte aktører, på sidelingen og ropte faen, faen, faen…

Forbilledlige tilrop om øket innsats i ørene på unge jentespillere?

Mitt inntrykk er at norsk idrett synes å være full av dårlige ledere med selvbilder helt ute av fornuftige proporsjoner. Mange foreldre er også dårlige forbilder på sidelinjen for sine unge poder og podinner. Jeg har hørt de mest utrolige beskjeder og tilrop.

Nå skal det sies at langt de fleste ungdommer på idrettsbanen er der av glede, og som en avvekslende hobby. Men de er i en faresone, der holdninger og handlinger som blir møtt med aktiv kritikk og endog straffeforfølgelse utenfor idrettsbanen, i større grad blir akseptert oppførsel. For å motvirke at de negative tendenser får utvikle seg videre, påhviler det et stort ansvar på idrettsledere, trenere og foreldre.

Hva sier nestlederen i fotballklubben til spilleren som nå har fått et forelegg fra politiet? Ifølge Adresseavisen hevder vedkommende at forelegget er helt feil, og: “Det er uforståelig at en episode som ikke har skjedd skal havne både hos politiet og i avisa. Utover det har jeg ingen kommentar”.

Overraskende? Slett ikke.

Idrettsbanen har alltid vært et slags fristed for det mer primitive i menneskelig utfoldelse. Men i dagens høykommersielle idrettsverden blir alt forsterket, også det negative. Når idoler slår ned medspillere og motspillere under kamp, hva er så galt at en 16-åring gjør det samme?

Bordet som knakk

Som journalist intervjuet jeg mange kjente personligheter, norske som internasjonale, fra ulike samfunnsfelt, noen av dem nobelprisvinnere. Men det er ikke de intervjuene som kommer lettest tilbake når jeg reflekterer over mitt tidligere yrkesliv, selv om møtene og samtalene ga meg stor glede. Nei, det intervjuet jeg aller best husker var en julaftensamtale med pater Hallvard Rieber-Mohn, dominikaneren, skribenten og i mange år den katolske kirkes talsmann her på berget.

Intervjuet ble gjort for nærmere tretti år siden, og Rieber-Mohn hadde trukket seg tilbake, bodde sammen med andre munker og nonner i et stort hus på Montebello i Oslo. Han var alvorlig syk, hadde avlyst intervjuet med avisens sentralbord, uten at jeg hadde fått beskjed, så han ble en smule overrasket da jeg sto på trappen og ringte på døren. Men han ønsket velkommen, etter et halvt minutts betenkningstid, og vi samtalte over krus med svart kaffe, nei, han måtte ha melk i, i nærmere fire timer deretter.

Han fortalte om det moderne menneskets forbrukermentalitet, særlig ved juletider, om sin avsky for nisser, og han var kritisk til hvordan vi helst vil forstå Bibelens ord på beste måte, uten å ta hensyn til all brutaliteten som finnes der. I det hele tatt; et illusjonsløst, troende menneske, en humanistisk stemme som ble hørt og respektert i sin samtid.

Han bodde på det som fremsto som et utrangert venteværelse på et legekontor, med et lite, enkelt soverom bak. På gulvet sto en vannkoker, ved siden av glasset med pulverkaffe. Munker avlegger et fattigdomsløfte, og Rieber-Mohn levde enkelt, for å si det mildt. Men han var et rikt menneske, på erfaring, kunnskap og livsvisdom. Han satt bak det overlessete skrivebordet sitt, bøker, en radio- og kasettspiller, en manuell skrivemaskin, musikk-kasetter, bokstabler, manuskripter og et stort askebeger for å legge pipen i.

Et uforglemmelig møte med en personlighet som jeg ikke vet om norske paralleller til idag.

Da han et halvt års tid senere ble ytterligere alvorlig syk, kom ambulansen fra Ullevaal for å hente ham. Han hadde vært hentet på samme måte tidligere, men denne gang, da ambulansepersonalet skulle bære ham ut gjennom døren, ba han dem holde an et øyeblikk. De som var der forteller om øynene hans som favnet rommet, en skygge gled over ansiktet hans, og i samme øyeblikk knakk skrivebordet hans i to på midten. Nok en skygge gled over ansiktet; han skjønte nå at hit kom han aldri mer tilbake.

At skrivebordet hans knakk, kan jeg skjønne, belastningen det ble utsatt for hadde jeg selv observert. Men der og da ble skrivebordet som ség sammen på midten, et bilde på noe helt annet. Det får meg fortsatt til å snappe etter pusten.

Det bildet minnes jeg idag, på julaften i 2008.

De døde snakker

Noen dager før jul pleier jeg å besøke en kirkegård, for å legge en blomst på en familiegrav. Jeg gjør det samme på et annet tidspunkt av året. Jeg vil også være der på julaften, for å tenne lys. To generasjoner i samme grav, med mine foreldre som de siste. De har ligget der en god stund nå, etter å ha oppnådd skjels år og alder.

Å besøke gravsteder gir en meditativ ro, nesten som å sette seg på en trebenk i et gudshus og la stemningen synke inn. Jeg kjenner mennesker som ikke har et gravsted å gå til for å minnes sine døde, fordi det ikke finnes noen grav. Andre har ikke annet enn en anonym fellesgrav med en gravstein som favner alle som ligger der navnløse. Jeg hører ordene som forteller om savnet av et sted for å minnes og kanskje føre en samtale med sine døde.

Slutter et menneske å leve når det dør? Et religiøst spørsmål, selvsagt, og jeg tror ikke på et videre liv for den døde når det endelige mørket har senket seg. Jeg har stor respekt for troende, selv om jeg ikke regner meg blant dem. Men de døde lever likevel videre i våre minner, på godt og vondt. Jeg blir ikke forundret når noen forteller at de oppsøker en grav før de skal ta en tung avgjørelse, det være seg privat eller profesjonelt, for å få et ordløst råd fra et kistedyp eller en nedgravd urne. Fortiden kommer tilbake og transformeres til nåtid.

Nå er vi etter hvert blitt vant med å se mennesker i tilsynelatende høylydte samtaler med seg selv på gaten, noe som selvsagt viser seg å være en håndsfri samtale med mobiltelefon. På kirkegårder høres også mennesker som snakker for seg selv, uten propp i øret, og jeg tviler ikke på at de får ordløse svar som gir mening.

En grand old man i norsk forleggeri, Gordon Hølmebakk, ansvarlig for den oversatte skjønnlitteraturen i Gyldendal gjennom en årrekke, sa en gang at han betraktet dem som forkastet tro og troende som kjedelige mennesker, for de avviste samtidig blankt livets mektige eksistensielle kamper for å finne mening i det meningsløse.

Jeg skjønner hans betraktning, og kanskje er det noe religiøst som griper tak når jeg står ved mor og fars grav og blir fylt av høytid og sammenheng. Så tenker jeg: Hvordan vil jeg selv leve videre i andre når jeg ikke lenger er her?

Billedkunstneren Håkon Bleken sier i en aforisme: Vi må leve slik at vi makter å dø!

En regjering til besvær

I løpet av en knapp uke har jeg skrevet to blogger om den rød-grønne regjeringens manglende åpenhet og åpenbare frykt for den frie, kritiske ytring: Regjeringens redsel for den frie ytring (13. desember) og En stadig mer lukket regjering (15. desember). Igår kom en konkret bekreftelse på problematikken, med utnevnelse av tidligere statsråd Øystein Djupedal (SV) til Fylkesmann i Aust-Agder. Politikeren som syntes å nå sitt inkompetansenivå og vel så det før han snurt måtte forlate regjeringen, hadde egentlig sett for seg Fylkesmannsstillingen i Nord-Trøndelag, men da det embedet måtte gå til en partikamerat, Inge Ryan, ble det åpenbart nødvendig for regjeringen å finne en kompensatorisk løsning, og den ble altså et tilsvarende embede i Aust-Agder. Djupedals søknad ble registrert en måned etter at søknadsfristen gikk ut, og det legges ikke skjul på fra regjeringens side at den har spilt en aktiv part for å få Djupedal til å søke. At han var søker, ble først offentliggjort på Fornyings- og administrasjonsdepartementets nettside etter at regjeringen hadde fattet sin reelle avgjørelse om hvem som skulle bli tildelt embedet.

Blant andre søkere, som har forholdt seg til prosessen slik det blir forventet, inklusive å søke til rett tid, er forbitrelsen over en slik brutal overkjøring selvsagt sterk. De er blitt utsatt for det som vi kaller for mangel på enkel og god folkeskikk. At statsministeren, som ellers kan virke svak og fomlete, denne gang har valgt å ta på seg det tøffe ansiktet i forsvar for det inntrufne, understreker at mannen som besittter landets mest betydningsfulle politiske verv, har et godt stykke arbeid å gjøre for å forbedre allmendannelsen.

Kort og godt: Denne overrumplende utnevnelsen er en skandale, og strider mot en allmen rettferdighetssans. At regjeringens motiv for, under hemmelighetens slør, å arrangere dette høyst umusikalske tablået, er å gjøre god den urett Djupedal følte ved å bli vraket som statsråd, en særegen og pervertert etterlevelse av det gamle sosialistiske ideal om å yte etter evne, få etter behov, er høyst sannsynlig. Samtidig kan utnevnelsen sikre litt ro i SV, nå som vi snart tipper inn i et nytt valgår. Dette er en form for utnevnelser vi ser i land med politiske regimer som et demokrati helst ikke vil bli sammenlignet med.

Eller; for også å ha nevnt en hypotetisk tanke av ondskapsfull natur: Kan det være at regjeringen vil strø ekstra salt i Djupedals sår ved å regissere en ansettelsesprosess som vekker allmen folkelig harme, også i Aust-Agder? Mannen skal tross alt gjøre en arbeidsinnsats der nede på Sørlands-kysten, og da er det nok en fordel å føle seg velkommen. Men her vil kanskje fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røis (SV) rake de nødvendige kastanjer ut av ilden?

Skal vi heve blikket ut over dagen idag og tenke litt fremover, er det ingen tvil om at prosessen bak denne utnevnelsen vil styrke den mest høyrepopulistiske gruppering i det norske politiske landskapet. En slik prosess forsterker nemlig politikerforakten, som allerede er betydelig. Regjeringen har kun seg selv å takke. Den bør kjenne ansvaret for å ha drevet flere velgere inn i populistenes rekker, noe som ikke vil styrke muligheten for en styringsdyktig alternativ regjering. Kanskje dét er målet, for å få regjere videre selv?

Jeg tror likevel at den rød-grønne regjeringen må forlate regjeringskontorene neste høst, og mener det vil være en naturlig konsekvens av svakt regjereri. Selvsagt kan mye skje innen den tid, og regjeringen har nå lovet å sprøyte inn statlige penger der det trengs, også under påskudd av å skulle motvirke den økonomiske nedgangen. I andre sammenhenger heter det å kjøpe seg venner, eller stemmer.

På mange måter er Øystein Djupedal en bagatell. En ubetydelig politiker som steg til maktens tinder og falt ned igjen, får sikret levebrødet inntil pensjonsalderen. Men det som ikke er en bagatell, er regjeringens arbeidsmåte og den arroganse den her gir til kjenne. Regjeringen burde jo ha lært; så lenge er det tross alt ikke siden vi bivånet de pinlige krumspring for å få tilsatt et annet barneombud enn han som fikk fortsette i stillingen. Men jeg tror ikke denne regjeringen er i stand til å innse verken sin egen begrensning eller arroganse.

Aforistikeren HAUK sier at “å gå i seg selv er en skummel affære, kanskje er det ingen hjemme”. Tør ikke regjeringen å gå i seg selv, av redsel for ikke å finne noe av betydning? Nei, da er det nok bedre å handle i hemmelighet, ansette gjennom overrumpling og vegre seg mot kritiske ytringer, alternativt snu ryggen til dem som mener noe annet. Vi besitter jo flertallets makt, må vite! Vi trenger ikke bry oss om dette gnålet!

Hvor langt var det fra Capitol til Den tarpeiske klippe?

Du blir drept før jul, Roberto!

Du blir drept før jul, Roberto!

Det er beskjeden den italienske journalisten og forfatteren Roberto Saviano (29) har fått fra Camorra-mafiaen i Napoli, etter å ha skrevet boken Gamorra, som tar for seg den organiserte kriminaliteten i hjembyen. Han lever nå under strenge sikkerhetstiltak. Boken finnes også på norsk, og filmen basert på boken er allerede vist på kinoer her i landet. Trusselen mot forfatteren kom først når boken ble populær; ettersom stadig flere fikk vite, økte åpenbart mafiaens hevnlyst.

Vi får håpe at trusselen ikke blir til blodig realitet.

For et par uker siden møtte Roberto Saviano og Salman Rushdie, som i mange år levde tungt beskyttet av britiske sikkerhetstjenester på grunn av den islamske fatwa, dødsdommen utstedt av ayathollah Khomeini i Iran etter utgivelsen av romanen Sataniske vers, i Svenske Akademiens lokaler i Gamla Stan i Stockholm, for å belyse den økte trussel ytringsfriheten er utsatt for også i dagens vestlige demokratiske samfunn. Onsdag kveld viste svensk TV1 et opptak av foredragene og diskusjonen; en interessant forestilling på vel en time, som man knapt kan tenke seg lenger på norsk TV, for her var det lite ytre, tom dynamikk og fravær av en programleder som de andre skulle forholde seg til. Ständig sekreterare Horace Engdahl i Svenske Akademien var en tradisjonell ordstyrer, av det befriende intellektuelle slaget.

Rushdie og Saviano har mange likhetspunkter i sine indre eksil-tilværelser, og disse ble presentert i TV-programmet. La meg her nevne noen få: Dødstrusselen mot den frie ytring kjenner ikke lenger geografiske grenser; en dødsdom utstedt av en religiøs leder eller en kriminell organisasjon kan eksekveres hvor som helst i verden. For forfatteren finnes altså intet sikkert fristed. I omstridte Voltaires tid het det at en forfatter burde bo ved en grense, slik at han kunne komme seg i sikkerhet hvis kirken eller politiske myndigheter ville straffe ham. Idag er trusselen like imminent hvor som helst. Dette faktum understreker at kampen for ytringsfriheten er global, slik dødstruslene er blitt globaliserte. Det innebærer igjen at en stats evne og styrke til å forsvare sine frie forfattere i livsfare har klare begrensninger.

På et aller annet tidspunkt får den livstruede forfatter publikum eller myndigheter mot seg, med beskyldninger om at det som er skrevet har som motiv berømmelse, penger et cetera, altså ikke å fremlegge en mest mulig sann beretning. Publikum ser at skattepenger blir brukt til å beskytte en forfatter, som kanskje skulle gjort noe annet enn å utfordre maktkonstellasjoner og skapt bråk. Populistiske politikere, og de finnes det mange av, vil lett kunne slå politisk mynt på slike holdninger. Resultatet kan fort bli at den utsatte forfatteren lever i stadig større usikkerhet.

Å kontrollere et samfunn er å kontrollere de historier som blir fortalt om dette samfunnet. Derfor vil den frie, uavhengige ytring alltid være en trussel mot makten, enten den er religiøs, politisk, kriminell eller en blanding av alle disse ingridiensene. Den frie ytring vil kunne fortelle andre historier enn den som makten kolporterer. Salman Rushdie påpekte at et demokrati ikke er et teselskap, men en lidenskapslig brytning av ideer og meninger. Dermed åpnet han for et interessant perspektiv, som også omfatter den norske offentlighet: Søken etter konsensus på alle kanter, at respekt er synonymt med enighet, mens åpen kritikk og uenighet blir til krenkelse og dermed kritikkverdig. Tenk bare på hvordan den sittende rød-grønne regjeringen, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, fremsto under striden om Muhammed-tegningene. Det var intet oppløftende syn, i et ytringsfrihetsperspektiv.

Når kritikk blir tolket som krenkelse, ikke som uttrykk for legitime motsetninger i et åpent, liberalt samfunn, og krenkelsen er uønsket fordi den ikke fremmer konsensus, er ytringsfriheten i fare.

Salman Rushdie har helt rett i sin påpekning av at vi lever i dystre tider med tanke på den frie ytrings vilkår.

Nå kan ikke lenger noen true meg

Nå vil jeg snakke offentlig, for ingen kan lenger true meg. Jeg har nemlig fått professoratet mitt.

De ordene falt ut av munnen på en professor, sentralt plassert innenfor humanistisk forskning i dagens norske akademia, under en samtale jeg hadde med ham for en god del år siden. Gjennom mine journalistår hadde jeg jevnlig kontakt med ambisiøse forskere av ulik karakter og kaliber, men noe hadde mange av dem til felles: En frykt for å uttrykke seg i det offentlige rom, til det allmenne pulikum, når de ikke hadde kontroll i alle ledd av informasjonskjeden. Slik er jo journalistikkens vesen; en kilde overleverer sitt materiale til en som formidler det bearbeidet videre til lesere, lyttere, seere. I mange tilfeller vil publikum være allment, altså ikke fageksperter, derfor vil det være nødvendig med visse forenklinger, kanskje færre detaljerte nyanser, i presentasjonen. Disse forenklingene både misliker og frykter forskerne; ikke for å fremstå for enkel i hvermanns øyne, men fordi kollegaer og renommerende utvalg kan bruke forenklingene mot dem i det akademiske rotteløpet mot de mest forlokkende stillingene. Kort sagt: Forskerne er først og fremst redd for kollegaene i nabokontorene, som prinsipielt utgjør en trussel i kampen om opprykk og det professoratet som snart blir ledig.
Som betrakter kan både undre og ergre seg over en slik rivalisering, som gjør mange akademiske miljø både uforsonlige og utrivelige. Og dette er bakgrunnen for uttalelsen fra professoren sitert innledningsvis. Men som professor kunne han slå ut det han hadde igjen av hår, mente han. Vel, vel, rare utfallene ble det ikke, og han fikk plassert seg sentralt i det akademiske samfunn, og sitter nok fortsatt godt der.

Jeg har alltid ment at offentlige ansatte forskere har et ansvar og en forpliktelse til å formidle sin kunnskap og viten også til et allment publikum, og i universitetenes formålsparagrafer blir denne oppgaven vektlagt. Universitets- og høyskoleansatte har tatt til motmæle og frabedt seg slik kritisk påpekning, med den begrunnelse at forskere formidler det de makter, i auditoriene. Det er en snever formidling. Selv om det finnes fremragende forskere som i økende grad benytter avisspalter, radio- og TV-programmer til både kunnskapsformidling og samfunnsdebatt, kunne antallet aktører vært vesentlig høyere. Noen potensielle formidlere blir nok også skremt av den omtale medieprofilerte kollegaer fra øverste stillingshylle, altså de som har nådd toppen på karrierestigen, blir til del internt i akademiske miljø; den er sjelden positiv og oppmuntrende, for å si det enkelt. Nå vil anklagene gjerne gå på PR-kåthet og en tidsbruk som heller kunne vært brukt til forskning et cetera.

Disse tankene begynte å romstere i meg da jeg leste Aftenpostens oppslag idag om norske forskere som i langt mindre grad enn svenske, amerikanske og andre lands forskere, benytter seg av egne blogger på internett til å spre sin viten til allmenheten. Bloggen som medium er som skapt til formålet, og forskeren har kontroll på hele informasjonskjeden frem til mottaker. Forskerne som blir intervjuet i avisen sier alle at de har tenkt på å opprette en blogg, men frykter at de ikke får fulgt opp den forpliktelse til å skrive jevnlig som ligger i en slik etablering. Men avisen peker også på norske forskere som drifter sine blogger med den nødvendige forpliktelse, med opptil tusen besøkende per dag. Så mange studenter greier ikke en foreleser å henvende seg til daglig.

Det er nok primært et spørsmål om vilje til å formidle og dele kunnskap. Det har alltid vært min oppfatning at forskeres vegring mot det offentlige rom skyldes manglende vilje og mot. Nå har forskerne sjansen i et nytt allment medium, som er i rivende utvikling. Og her slipper de også å bli plaget av de hersens journalistenes naive spørsmål og forenklinger.

Men har forskerne viljen? Og det nødvendige motet?

En stadig mer lukket regjering

La meg begynne med et sitat fra en kommentar på bloggen jeg skrev 13. desember, Regjeringens redsel for den frie ytring: “(…) et problem som har fått liten oppmerksomhet mot seg, rent prinsippielt. Denne regjeringen blir mer og mer lukket, og ønsker helst å stenge for informasjon den ikke selv helt ut kontrollererer. Dette er et sykdomstegn som i første rekke finnes i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Ellers jobber jeg innenfor en helt annen sektor, der det store mantra er: Ikke bring statsråden i forlegenhet. Så Navarsete er ikke alene, dette gjennomsyrer en regjering som helst ikke vil ha kritiske ytringer frem i dagen”.

Kommentaren er skrevet av en innenfor det statlige apparatet, som kjenner problemstillingene på kroppen. Jeg har også mottatt andre henvendelser, som påpeker at problemstillingene er viktige og aktuelle. Når vi nå går inn i et valgår, er det grunn til å frykte at angsten for den frie ytring vil forsterkes på regjeringshold. Hvor mye har det rød-grønne regimet apet etter kommunikasjonsstrategiene fra engelske Tony Blairs regjeringsår? Trolig mye, og hva ble resultatet i London? At all politikk til slutt var et spin doctors redselskabinett, der kommunikasjonsspillet sto i fokus, med strenge kontroller, kreativitet i forhold til fakta og tøffe toner overfor dem som brøt spillets pålagte regler. På toppen av alt ble de viktigste vedtak fattet i et indre lukket kabinett, med de andre regjeringsmedlemmene bragt til passivitet i beslutningsprosessen.

Ser vi en parallell her hjemme, også?

Makt beruser, sier et gammelt ord. Beruselse gir edrueligheten på båten. Da kan mye skje, av destruktiv karakter. Makt kan gi ekstra sterk beruselse, når denne også skal kompensere for svakheter man helst ikke vil at andre skal oppdage. Den eneste måten å motvirke en slik utvikling på, er å ta til motmæle, fremme konstruktiv kritikk. Den kritikken må åpenbart komme utenfra, for innenfra er kritiske merknader tydeligvis ikke velkomne. De kan jo sette en eller flere statsråder i forlegenhet, må vite!

Og så kommer tidspunktet for å bruke stemmeseddelen.

Regjeringens redsel for den frie ytring

Ethvert utviklet og moderne velferdssamfunn trenger en sterk offentlig sektor; selv klassisk økonomiske liberalere som John Stuart Mill mente det var nødvendig med offentlige reguleringer for å ivareta en rettferdig frihet. Han hadde samtidig en forestilling om “tankenes frie marked”, der samfunnsdebatten skulle forgå, der de beste argumentene ville vinne, de dårlige bli avkledd sine gevanter og kastet i søppelbøtten. Selvsagt virker denne forestillingen naiv idag, med sterke økonomiske krefter, ofte med spekulative virkemidler i manipulativt spill, også som meningsprodusenter.

Jeg leser at to av regjeringens statsråder, samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) og den allestedsnærværende kulturminister Trond Giske (Ap), har hvert sitt utspill med sikte på å begrense den frie ytring. Ikke overraskende, for sjelden har formynderholdninger vært så fremtredende på regjeringshold som under det nåværende rød-grønne regimet. Det er som om en ungdommelig, nærmest pubertal, og maktberuset vi alene vite-attitude har favnet nesten hele regjeringsapparatet, og verre skal det sikkert bli i det kommende valgåret, trøste og bære! La oss håpe at den jevne velger, det vil si oss alle sammen, gjennomskuer spillet. I så fall kan det politiske resultatet fort bli en blåmandag av de sjeldne for regjeringen om knapt et års tid, og hvis så skjer, vil den i tilfelle ha falt for sitt eget narcissistiske grep. Når har vi tidligere opplevd en slik selvforelskelse som den nåværende regjering kan fremvise?

Selvforelskelse har en tendens til å fremme redsel for kritikk; kanskje fordi det dypt der inne et sted er en tanke som ikke lar seg temme, nemlig at alt ikke er så skjønt og godt, likevel. Da blir det om å gjøre å skjule det som skurrer med selvbildet og omdømmet man ønsker etablert. I slike situasjoner blir man gjerne brysk og autoritær, frykten for at sannheten skal komme frem medfører lett begrensninger i muligheten for kritiske ytringer. Når samferdselsminister Navarsete nå vil pålegge sjefene for ulike statlige aksjeselskaper under sitt departement å ha departementet til stede på alle møter i stortinget, visstnok for ikke å bringe samferdselsdepartementet i forlegenhet, så reiser det helt klare problemstillinger knyttet til ytringsfriheten. At ministeren forsvarer sin posisjon med at forslagene til nye retningslinjer er en del av det store etatsstyringsprosjektet som har pågått i administrasjonen lenge, gjør ikke saken hennes bedre. Den forverrer bildet!

Offentlige ansattes ytringsfrihet i arbeidssituasjonen er i det hele tatt en prinsipielt stor og trøblete problemstilling. Det som på papiret synes avklart og liberalt, kan lett fortone seg seg autoritært og skremmende i praksis, med ubetinget krav om å gå tjenestevei, med de negative konsekvenser det kan få for den som fremmer kritikk. Realiteten kan ofte bli at tjenestevei er det samme som munnkurv. Hva vil for eksempel en varslers mulighet være i et slikt system, og samtidig kunne fremstå som grunnleggende lojal overfor organisasjonen? Å åpne for en liberal ytringspraksis betinger en liberal grunnholdning i ledelsen, enten denne er politisk eller administrativ. Under dagens politiske regime på regjeringshold er det vanskelig å se at en slik liberalitet skal gjennomsyre de ulike forvaltningsnivåene på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Formynderholdningen er altfor sterk, viljen til sentral beslutningsmakt likeså.

Kulturminister Trond Giske vil vurdere å anke Den europeiske menneskerettighetsdomstolens enstemmige kjennelse om at det norske forbudet mot politisk TV-reklame er en krenkelse av ytringsfriheten. Bakgrunnen for saksbehandlingen var reklamesnutter for Pensjonistpartiet som TV Vest i Stavanger sendte i 2003. Selskapet skal ha honnør for å ville ha en rettslig belysning av forbudet helt til topps, og etter å ha tapt også i Høyesterett, sto menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tur. Nå foreligger altså kjennelsen derfra, og Norge har akseptert at kjennelser fra denne domstolen skal ha rang foran norske rettsavgjørelser. Dermed oppheves i praksis Høyesteretts dom. Dette faller kulturministeren tungt for brystet.

Regjeringen bør la være å anke kjennelsen fra Strasbourg. Teknologisk er det norske forbudet foreldet, for TV-signaler kan idag tas inn på andre medier enn tradisjonelle fjernsynsapparater. Argumentet om at tillatelse for å sende politisk TV-reklame vil gavne de pengesterke aktører, les høyresiden, er også haltende og opportunt. Skremmebildene fra amerikanske presidentvalgkampanjer er heller ikke direkte opplysende, men primitiv politisk retorikk. Andre europeiske land har åpnet for politisk reklame på TV, uten at det politiske ordskiftet har falt i fortapelsen. I vårt umiddelbare nordiske nabolandskap kan vi studere flere eksempler på det, både i Finland og de baltiske land.

Skal vi skjære dommen fra Strasbourg inn til benet, er den en prinsipiell understrekning av at alle politiske partier har en rett til å bli hørt under en valgkamp. En rekke europeiske land har ordninger som sikrer også småpartier mulighet til å presentere seg på TV, men ikke Norge. Derfor var Pensjonistpartiets reklame i TV Vest under lokalvalgkampen for fem år siden, et fortvilt rop fra det tause mørket partiet var blitt forvist til. Det var ikke stort nok til å få delta i de eksisterende TV-kanalene, men ikke så mye mindre enn partier som fikk delta overalt. Derfor kom reklamen, rett og slett for å komme til orde og for å sette et prinsipielt søkelys på manglende ytringsmulighet for små partier.

Hvorfor så denne kulturministrielle motstand mot den prinsipielle dommen fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, attpåtil med den begrunnelse at dommen er prinsippløs? Vel, vi trenger kanskje ikke spekulere så mye over motivet, som er primært politisk opportunt og langt fra prinsipielt. Her er det makten som snakker, og makten er opptatt av seg selv og sin egen sikkerhet.

I det hele tatt: Ytringsfrihetens vilkår, når det er snakk om praksis og ikke bare et begrep til bruk i festtaler og for å slå seg på brystet i ren fortreffelighet-anledninger, er et problematisk område for denne regjeringen. Jeg minner bare om den fremtreden selve duksen i regjeringen, utenriksminister Jonas Gahr Støre, gjorde under den intense karikaturstriden. Da ble han nesten tvunget til å bekjentgjøre sin støtte til prinsippet om ytringsfrihet, men det kom som siste ledd i en argumentrekke med forbehold, i en TV-debatt.

Ikke slik å forstå at regjeringen vil avskaffe ytringsfriheten. Nei, men det dreier seg om bevissthet om hva prinsippet om ytringsfrihet konkret innebærer, når det blir alvor. Rett og slett å se en sammenheng mellom teori og praksis, og ta konsekvensen av det – uten å skjele til det politisk og administrativt opportune.