Gud bevare ytringsfriheten, var tittelen på et altfor dårlig besøkt miniseminar på bokmessen her på Lillestrøm idag. Forlegger Bjørn Smith-Simonsen, prost Trond Bakkevig, som også fungerer som Den norske kirkes “utenriksminister”, advokat Cato Schiøtz og redaktør i Dagbladet, John Olav Egeland, utgjorde debattpanelet. De senere årene har vi opplevd opphetede debatter om ytringsfrihet, der islam har vært det sentrale stridstema. Vi kan bare tenke tilbake på karikaturstriden for to år siden, som førte til islamistisk initierte opptøyer og nordiske ambassader som ble satt i brann.
I et historisk perspektiv har ikke religionen alltid vært ytringsfrihetens motpol, for eksempel var religiøse samfunn i Europa pådrivere for ytringsfrihet for et par hundre år siden, for å sikre rett og frihet til sin tro.
Er det mulig å kombinere tro og åpenhet i dagens globaliserte og multikulturelle samfunn? Skal vi dømme etter paneldebatten, synes det vanskelig, selv om det ville være ønskelig. Karikaturtegningene og islam ble de to viktigste begrepene debatten graviterte rundt. Ingen tok til orde for begrensninger i den prinsipielle ytringsfriheten, men særlig prost Trond Bakkevig vektla behovet for etiske avveininger for å unngå at publiseringer fungerer krenkende på mennesker som har tilhørighet i andre religiøse og kulturelle samfunn. Også Bakkevig stilte seg bak ytringsfrihetens prinsipper, men mente likevel at dens praksis må baseres på et skjønn, med henblikk på ytringens konsekvenser. Han påpekte at Gud tåler å bli krenket, men han ville ikke tråkke på troendes følelser.
Advokat Cato Schiøtz vektla den stolte tradisjon med å håne ulike religioner, og påpekte at den er et sentralt element i praktiseringen av ytringsfrihet her i landet. Han mente at ytringsfrihetens kår er blitt styrket i juridisk sammmenheng, men at den blir angrepet fra et moralsk utgangspunkt, som igjen er basert på praktisk hensiktsmessighet. Han understreket at angsten for konsekvensene ved den frie ytring har grepet om seg etter det voldsomme rabalderet i kjølvannet av Muhammed-karikaturene, og at det har ført til en utbredt selvsensur i norske medier.
Noe John Olav Egland sa seg helt enig i. Han mente at ytringsfriheten i Norge nå er halvert, basert på like del frykt for konsekvenser og kommersialisering av mediene, med vekt på ubetydeligheter. Han advarte mot at ytringsfriheten blir vurdert ut fra nytteforhold eller en nytteetikk, altså pragmatiske betraktninger om hva som til enhver tid kan tjene for eksempel Norge.
Bjørn Smith Simonsen, som arbeider med ytringsfrihetsproblematikk internasjonalt, pekte på det beklagelige faktum at islamske kretser nå bruker FN-organer til å fatte vedtak som forbyr krenkelser av religioner. Han understreket at denne utviklingen er bekymringsfull.
Til syvende og sist dreier denne debatten seg om muligheten til fritt å belyse politisk og religiøs makt i et internasjonalt perspektiv, der de autoritære og despotiske samfunn, med religion som legitimasjon, er mange. Debatten berører den liberale, vestlige verdi om frihet til å ytre seg bevisst under ansvar, noe som også innebærer retten til å krenke når det er nødvendig for å belyse kritikkverdig maktutøvelse.
En liberal verdi vel verd å forsvare kompromissløst, etter min mening.
