Ikveld ble årets Brage-priser utdelt på Bokmessen her på Lillestrøm. Flere overraskelser, og godt var det. At Bjørn Westlies “Fars krig” utkonkurrerte Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge, var kanskje den største overraskelsen. Kjartan Fløgstad fikk hedersprisen, og avrundet årets Bragepris-utdeling innen familien, ettersom showet ble innledet med sønnen Aslak Nores prolog.
Skjønt; en prolog var det knapt, men et forsøk fra en journalist og forfatter med base i New York til å stille en diagnose på norsk litteratur, med Dag Solstad som gjennomgangsfigur. Han tok utgangspunkt i følgende merkverdighet: Da Bokklubben skulle fullføre sitt Århundrets bibliotek, ved å be 100 av landets såkalt litteraturkyndige velge ut hver sine tre kandidater fra verdenslitteraturen som de beste bøker fra 1990-tallet, det viktige var at oversettelsen falt innenfor dette tiåret, selv om originalutgavene kunne vært skrevet tidligere, var boken som fikk aller flest stemmer Dag Solstads “Genanse og verdighet”.
Jeg var selv en av de 100 såkalt litteraturkyndige, og skal blankt innrømme at mine kandidater ikke omfattet forfatteren fra Sandefjord. Nå var jo ikke avstemningen å kåre verdens beste bok, men de ti beste bøkene fra 1990-tallet, sett med norske øyne. Men boken som fikk flest stemmer, var altså norsk! Jeg ble svært overrasket over resultatet, men ikke særlig forundret over at ingen tok det beklemmende faktum opp til offentlig debatt. Heller ikke mediene grep skikkelig fatt i problemstillingen. Tenk om den samme prosessen hadde skjedd i Sverige, og en svensk forfatter var blitt valgt som opphavsmann til verdens beste bok det siste tiåret av forrige århundre. Jeg kan forestille meg hånlatteren mot et storsnutet nabofolk som måtte tro at det var større enn det var.
Vi skal være glade for at våre naboer hadde større storsinn, og behandlet kåringen høflig, så langt jeg har registrert.
Men hva skjedde under denne utvelgelsen i regi av Bokklubben? Jeg har flere ganger skrevet om norsk selvrettferdighet, norsk selvgodhet og norske nasjonalistiske strømninger. Er det grunn til å tro at kulturlivet, det litterære Norge, er vesensforskjellig fra resten av samfunnet? Åpenbart ikke. Det trangsynte perspektivet gjelder også her. Dag Solstad skrev definitivt ikke verdens beste roman på 1990-tallet, kanskje skrev han ikke engang Norges beste. Jeg tror at når den generasjonen og det miljø som Solstad selv tilhører, og som per idag har omfattende definisjonsmakt i norsk kulturliv, blir faset ut av sine posisjoner, vil Solstads verk bli bedømt med andre øyne. Jeg tror den dommen kan bli hard, og hans posisjon revurdert.
Aslak Nore er en ung, fremadstormende litterat som vil ha større autoritet enn han faktisk har. Han har nok en beundring for det solstadske talent, men den kritiske innfallsvinkelen som Nore ga til kjenne her i kveld, og som han nok ikke er alene om, varsler at Dag Solstad og andre forfattere fra samme miljø vil møte fremtidige kvalitetsvurderinger som er vesentlig tøffere og mer kompromissløse enn det han og de andre har vært vant til.
Jeg tror det kan være både positivt og nødvendig for norsk litteratur.
