Jødehatets heslige ansikt

Jødehatet har aldri opphørt å eksistere. Selv ikke erfaringen med seks millioner europeiske jøder som ble masseindustrielt utryddet i nazistenes dødsleirer, har greid å fjerne denne skamplett i overraskende mange menneskers mentalitet, også her i landet i dag. For et års tid siden satt jeg for eksempel i et litterært juleselskap, med en overvekt av akademikere, og ble forundret over hvor mye engasjert, antijødisk grums som kom til overflaten rundt bordet. Jeg tok naturligvis til motmæle.

For en stund siden trampet forfatteren Jostein Gaarder ut i den antisemittiske salaten i en kronikk i Aftenposten, og måtte bruke en ny kronikk på å påpeke at han ikke var antisemitt og at han ikke hadde ment å uttrykke seg antisemittisk i den første kronikken. Men hva han egentlig mente, sto for meg ikke vesentlig klarere selv etter kronikk nummer to. Sannsynligvis hadde han, med nær sagt gammeltestamentlig vrede, kastet seg ut i problemstilinger han ganske enkelt hadde for lite kunnskap om. Undersøkelser viser at antisemittiske ytringer jevnlig kommer til muntlig uttrykk, nå også i norske skolegårder der ordet “jøde” blir brukt som skjellsord. Det minner meg om en ungdomspolitisk entusiast på norsk venstreside for en god del år siden, som når han skulle betegne andre negativt, noe som skjedde ganske ofte, var begrepet han brukte “jøde”. Nå har komikeren Otto Jespersen også trådt ut i et overraskende argumentatorisk terreng, med sin kommentar om lopper og flatlus på jøder i nazistenes gasskamre i TV2-programmet Torsdagsklubben. Jeg mistenker ham først og fremst for å ville være kontroversiell og provoserende modig ved å utfordre Holocaust-historien, som en motvekt til offentliggjøringen av Muhammed-karikaturer. Et av yndlingsargumentene til kritikerne av offentliggjøring av Muhammed-tegningene, er nemlig hvorfor ikke norske medier viser antisemittiske tegninger, noe som florerer rikelig i for eksempel arabiske land. Siste gang jeg hørte den etterlysningen var under Bokmessen på Lillestrøm for en uke siden, fra pastor Trond Bakkevig, den norske kirkes “utenriksminister”. Nå var ikke ønsket til Bakkevig å spre antisemittiske uttalelser, han ville få frem hvordan norske og vestlige medier forskjellsbehandler jøder og muslimer. Jøder slipper å bli krenket av antisemittiske tegninger, mens muslimer skal tåle å bli krenket av Muhammed-tegninger.

Holocaust er et veldokumentert historisk faktum. Å skulle ironisere over en slik tragedie, for å få frem et annet retorisk poeng, er en nærmest umulig øvelse, som vil fungere brutalt og ufølsomt overfor berørte individer og familier, og kanskje bidra til å underminere historiske fakta. Å ironisere over holdninger, normer, for eksempel om det er rett å billedgjøre Muhammed, er prinsipielt mye enklere. Å ironisere over ofre, de maktesløse, har aldri vært god ironi; den farlige og gode ironien sparker alltid oppover, mot makten, politisk, religiøs, kulturell eller annen form for makt. Kanskje var det her Otto Jespersen trådte feil, ved å sammenligne historiske fakta, ofrenes situasjon, med holdninger og normer, makten. I så fall et kritikkverdig feilskjær, som riktignok ikke skal angripes for å ha blitt fremført, men for fremførelsens innhold. Vi ytrer oss alle under ansvar. Den debatt som nå verserer rundt Otto Jespersen dreier seg altså ikke om ytringsfrihet, men om å kunne begrunne og eventuelt forsvare ytringens innhold. En slik diskusjon må opphavsmannen tåle.

Jeg har ingen grunn til å tro at Otto Jespersen er antisemitt. Hans underholdningskarriere tyder slett ikke i en slik retning. Derimot kan han ha havnet, for eget valg eller foranledighet av redaksjonelle diskusjoner, i en posisjon at han ville markere at intet er tabu i ytringsfrihetens navn, hverken Muhammed-tegninger eller Holocaust. Men ved å likestille normer og regler med historisk dokumenterbare fakta av en slik karakter det her er snakk om, havner han i ulykken.

Som et apropos: Terroraksjonene i Mumbai er åpenbart over. Ved byens jødiske senter fant kommandosoldatene utelukkende døde. Bare rabbinerens lille sønn ble berget av barnepiken. Det var selvsagt ingen tilfeldighet at jøder ble angrepet.

Antisemittismen er fortsatt levende, en politisk motivert argumentasjon med historiens verste massemord som bakgrunn.

Vi hevder gjerne at kunnskap foredler mennesket, at viten vil forhindre gjentakelse. Denne tanken er sentral i det moderne opplysningsprosjektet. Historiens utvikling viser likevel at denne optimistiske forestillingen nok er falsk. Den antisemittiske fremvekst vi nå ser igjen, er et eksempel på det.

Men har vi noe annet valg enn å fortsette med å påpeke historiske fakta, lytte til vitnene, appellere til menneskers refleksjon, rettferdighetssans og medfølelse? Appellen må fortsatt være den samme som den trondhjemske jøde Julius Paltiel, selv en av de overlevende fra Auschwitz, fremmet: Aldri mer!

Det er vårt felles ansvar at denne fortiden ikke får gjenta seg.

Dikteren fra Mumbai

For en knapp uke siden var jeg på fest sammen med en av verdens mest fremstående forfattere, Salman Rushdie. I mange år måtte han leve i skjul, etter at fatwaen, dødsdommen, ble utstedt av ayathollah Khomeini som en følge av romanen “Sataniske vers”. Rushdie er fra Bombay, eller Mumbai, som megabyen nå heter, den økonomiske hovedstaden i India.

I kveld sprang jeg på en tredemølle på et treningssenter, mens forferdelige bilder fra Mumbai rullet over den lille TV-skjermen foran meg. På nytt er byen rystet av et terrorangrep, nesten hundre mennesker er meldt døde, og flere hundre skadde. Kamper mellom terrorister og politi pågår fortsatt. Angrepene er koordinert på tre – fire ulike steder; to store internasjonale hoteller og en jernbanestasjon i finans- og turiststrøket i byen er angrepsmål, et fjerde angrep har funnet sted i et av forstedene. Øyenvitner melder at terroristene jakter på amerikanske og engelske statsborgere, noe observatører tolker i retning av islamistiske grupper, forbundet til al Qaida, som anvarlige for angrepene. Men alle er forsiktige med å trekke for raske konklusjoner om hvem som står bak udådene; det kan være lurt i en foreløpig kaotisk situasjon.

Men uansett: Nok en gang viser terrorens sitt grusomme ansikt gjennom feige angrep på uskyldig sivile. Jeg kan se for meg Salman Rushdies sørgmodige ansikt i kveld, men noen overraskelse er sikkert ikke å spore i det samme ansiktet. Til det kjenner han terrorens vesen for godt. Han har vært utsatt for den selv, og samtidig ikke latt seg skremme til taushet. Salman Rushdie er en forfatter som tør å ta til kompromissløst motmæle mot terroren.

Vi skal være glade for at vi har forfattere med slikt mot.

To modige herrer

To modige herrer satte hverandre stevne hos bokhandelkjeden Norli i Trondheim sentrum i kveld. En av Norges fremste håndballspillere og en erfaren næringslivsleder, med 30 års aldersforskjell og en viktig ting felles: De har begge møtt kreftsykdommen, og gått i nærkamp med den for å kunne leve videre. Den ene av dem kan fortsatt telle år og planlegge en fremtid, den andre teller sine dager og vet at det ubønnhørlig nærmer seg en avslutning på livet.

Christian Berge (35) var en av de store stjernene i tysk bundesliga, den mest krevende av alle håndball-ligaer i verden. Han hadde tatt steget ut av norsk klubbhåndball, og spilte for SG Flensburg-Handewitt, en av toppklubbene i Tyskland. Så slo lymfekreften til, i to runder, og han måtte etter hvert gi opp sin tyske karriere. Han er i dag spillende trener for eliteserielaget Elverum. Christian er nå midt i kontrollfasen på fem år etter å ha blitt symptomfri; fortsatt må han vente et par år på å kunne bli erklært frisk.

Hans Petter Mittet (66) har en mangfoldig karriere som næringslivsleder bak seg, og har vært kreftsyk i syv år. Han er en av de menn som gikk for sent til legen, som aldri tok seg tid til å lytte til kroppens signaler om at noe var rav ruskende galt, og som deretter ved flere anledninger ble feilbehandlet. Han har idag sluttet med aktiv behandling av magekreften, det som gjenstår er ren smertelindring. Han regner med å ha et år igjen av livet.

Hva har disse to herrene til felles? De har skrevet hver sin bok om å bli rammet av kreft. Christian Berge har, i samarbeid med journalist Tore Sæther, formulert “I kampens hete. Og kreften er ennå ikke ovevunnet”, en bok som har blitt en suksess i høst. Medieomtalene har vært omfattende, anmeldelsene strålende og boken kommer nå i sitt andre opplag, for lageret er tomt. Hva forteller Christian om? Jo, om hvordan han brukte toppidrettsmannens mentalitet til å ta opp kampen mot sykdommen. Han hadde vært skadet mange ganger, og da han ble syk definerte han også kreften som en skade. Motivasjonen var å komme tilbake på håndballbanen. Christians svært levende skildring av sin motivasjonskamp mot sykdommen kan ha stor overføringsverdi til andre alvorlige utfordringer mennesker blir stilt overfor. Selvsagt måtte han ha omfattende medisinsk behandling, og det var til slutt cellegiftkurene som resulterte i at han nå er symptomfri.

Hans Petter Mittet har mye av den samme mentaliteten; evnen til å sette seg konkrete mål i kampen mot kreften, og så arbeide målbevisst for å nå dem. I boken “Kreftkrigeren. Kampen for et lengre liv” forteller han hudløst om sin energiske kamp. I første omgang definerte han kreften som et prosjekt han skulle gjøre seg ferdig med. Han ble symptomfri for en periode, men så kom sykdommen tilbake for fullt. Legene hadde ikke oppdaget en stor svulst, som dermed fikk lov til å vokse seg stor og livstruende. Hans Petter Mittet måtte innse at han ikke ville bli kvitt sykdommen, men valgte samtidig å engasjere seg høyt og lavt for de kreftrammede, enten det dreide seg om ansikt til ansikt-møter med andre syke, eller organisatorisk arbeid innen Kreftforeningen og som brukerrepresentant under utviklingen og byggingen av universitetssykehuset St. Olavs Hospital i Trondheim. Alle berømmer hans store innsats.
6. desember viser forøvrig NRK 1 programmet “Memento Mori” i “Fakta på lørdag”, en omfattende skildring av Hans Petter Mittets kamp mot kreften.

Å skrive en ærlig og god bok er å stille seg naken foran andre. Det har begge disse forfatterne nå gjort. De legger heller ikke skjul på hvilke belastninger sykdom påfører den nærmeste familie, og fylles samtidig av stor takknemlighet for den oppofrende støtte de har fått fra sine kjære. Det er mange varme skildringer av prøvet kjærlighet i disse to bøkene. En annen faktor legger også begge forfatterne vekt på: Humorens betydning i kampen for livet. Selv om grunntemaet i bøkene naturlig nok er dypt alvorlig, vil leserne kunne le høyt og befriende av episoder som skildres med stor fortellerkraft.

Jeg håper mange vil finne frem til disse bøkene. De bærer i seg viktige historier, som alle kan lære av. Et av de viktigste budskapene er: Gi aldri opp!

To modige herrer har levert hvert sitt vitnesbyrd. Vi er dem stor takk skyldig for det.

Russland etter Putin = Russland med Putin

Ytringsfriheten i Russland etter Putin, var tema for et miniseminar på siste dag av årets bokmesse på Lillestrøm. Aleksej Simonov, visepresident i Russisk PEN, tegnet et grimt bilde av ytringsfrihetens kår hos vår mektige nabo i øst.

Et av hans viktige poenger var at tidligere president Putin fortsatt sitter med makten i landet, selv om han nå formelt bare er statsminister, mens nåværende president Medvedev spiller en rolle i det putinske dukketeater, med den forrige presidenten som dukkefører. Det eksisterer ikke noe Etter Putin-Russland, understreket Simonov, som påpekte at forslaget om at den nye russiske presidenten fra neste valg om knapt fire år kan velges for en periode på seks år, med mulighet for en tilsvarende forlengelse i valg, blir tolket som et klart signal om at Putin kommer tilbake som president for nye 12 år. 

De sentrale spørmål paneldebatten dreide rundt, var: Hva er forskjellen mellom Sovjet og Russland? Hvis samfunnet ikke lenger har en ideologi, hvorfor er det nødvendig å begrense ytringsfriheten? Hva slags fremtidsutsikter finnes på dette området?

Aleksej Simonov påpekte at den eneste ideologi som finnes i dagens Russland, er patriotisme, som strengt tatt ikke er en ideologi. Patriotismen er basert på fortid, og fortid er basert på stalinisme som igjen var basert på tiden før Stalin. Simonov fremholdt at en ny form for stalinisme preger dagens Russland, i relasjonen mellom makt og samfunn. I løpet av fjoråret ble åtte russiske journalister drept, og 74 utsatt for voldelige angrep. Siden 1993 er hele 217 russiske journalister blitt drept. Rettssaken mot tre menn som nå er tiltalt for medvirkning til mordet på Anna Politkovskaja, men ikke for selve drapet, ble lukket for pressen etter første dags forhandlinger. Årsaken skulle være at det ville komme frem delikate opplysninger, som offentligheten ikke kunne få innsyn i.

Denne påpekningen ledet frem til et sentralt poeng: I Russland eksisterer et informasjonsvakuum, der selvsensuren er sterk, og der den patriotiske følelsen gjennomsyrer også journalistsstanden. Men Simonov påpekte at det i landet som helhet fortsatt eksisterer 80 – 90 ulike publikasjoner som bedriver kritisk journalistikk.

Men det er ingen tvil om at utviklingen går i gal retning, sett fra et ytringsfrihetsperspektiv. Den aktuelle kampen mellom makthavere og befolkning dreier seg ikke om ideologi, men om informasjon. Makten vil kontrollere hva folk skal få vite. BBC World Service er igjen blitt vanskelig tilgjengelig, men kan lyttes til på radioens kortbølge. I redaksjonene ligger et krav om at halvparten av historiene som publiseres skal være patriotiske. Den amerikanske animerte TV-serien South Park er nå blitt forbudt vist på russisk TV. Forbudet inntrådte i september.

Hva slags refleksjoner avføder bildet som strekes opp for oss? At despotiet igjen har overtatt i Russland? At patriotismen forsterker de despotiske trekk? At få drap på journalister blir oppklart og dommer felt i rettssalen fordi en uavhengig, juridisk fundert dom vil trå makten for nær?

Er det overhodet grunn til å sette spørsmålstegn; kan vi like godt konkludere?

I hvert fall: Historien har sett slik utvikling tidligere. Erfaringene fra den gang er skremmende.

Halv ytringsfrihet på grunn av frykt

Gud bevare ytringsfriheten, var tittelen på et altfor dårlig besøkt miniseminar på bokmessen her på Lillestrøm idag. Forlegger Bjørn Smith-Simonsen, prost Trond Bakkevig, som også fungerer som Den norske kirkes “utenriksminister”, advokat Cato Schiøtz og redaktør i Dagbladet, John Olav Egeland, utgjorde debattpanelet. De senere årene har vi opplevd opphetede debatter om ytringsfrihet, der islam har vært det sentrale stridstema. Vi kan bare tenke tilbake på karikaturstriden for to år siden, som førte til islamistisk initierte opptøyer og nordiske ambassader som ble satt i brann.

I et historisk perspektiv har ikke religionen alltid vært ytringsfrihetens motpol, for eksempel var religiøse samfunn i Europa pådrivere for ytringsfrihet for et par hundre år siden, for å sikre rett og frihet til sin tro.

Er det mulig å kombinere tro og åpenhet i dagens globaliserte og multikulturelle samfunn? Skal vi dømme etter paneldebatten, synes det vanskelig, selv om det ville være ønskelig. Karikaturtegningene og islam ble de to viktigste begrepene debatten graviterte rundt. Ingen tok til orde for begrensninger i den prinsipielle ytringsfriheten, men særlig prost Trond Bakkevig vektla behovet for etiske avveininger for å unngå at publiseringer fungerer krenkende på mennesker som har tilhørighet i andre religiøse og kulturelle samfunn. Også Bakkevig stilte seg bak ytringsfrihetens prinsipper, men mente likevel at dens praksis må baseres på et skjønn, med henblikk på ytringens konsekvenser. Han påpekte at Gud tåler å bli krenket, men han ville ikke tråkke på troendes følelser.

Advokat Cato Schiøtz vektla den stolte tradisjon med å håne ulike religioner, og påpekte at den er et sentralt element i praktiseringen av ytringsfrihet her i landet. Han mente at ytringsfrihetens kår er blitt styrket i juridisk sammmenheng, men at den blir angrepet fra et moralsk utgangspunkt, som igjen er basert på praktisk hensiktsmessighet. Han understreket at angsten for konsekvensene ved den frie ytring har grepet om seg etter det voldsomme rabalderet i kjølvannet av Muhammed-karikaturene, og at det har ført til en utbredt selvsensur i norske medier.

Noe John Olav Egland sa seg helt enig i. Han mente at ytringsfriheten i Norge nå er halvert, basert på like del frykt for konsekvenser og kommersialisering av mediene, med vekt på ubetydeligheter. Han advarte mot at ytringsfriheten blir vurdert ut fra nytteforhold eller en nytteetikk, altså pragmatiske betraktninger om hva som til enhver tid kan tjene for eksempel Norge.

Bjørn Smith Simonsen, som arbeider med ytringsfrihetsproblematikk internasjonalt, pekte på det beklagelige faktum at islamske kretser nå bruker FN-organer til å fatte vedtak som forbyr krenkelser av religioner. Han understreket at denne utviklingen er bekymringsfull.

Til syvende og sist dreier denne debatten seg om muligheten til fritt å belyse politisk og religiøs makt i et internasjonalt perspektiv, der de autoritære og despotiske samfunn, med religion som legitimasjon, er mange. Debatten berører den liberale, vestlige verdi om frihet til å ytre seg bevisst under ansvar, noe som også innebærer retten til å krenke når det er nødvendig for å belyse kritikkverdig maktutøvelse.

En liberal verdi vel verd å forsvare kompromissløst, etter min mening.

Et betimelig varsel

Ikveld ble årets Brage-priser utdelt på Bokmessen her på Lillestrøm. Flere overraskelser, og godt var det. At Bjørn Westlies “Fars krig” utkonkurrerte Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge, var kanskje den største overraskelsen. Kjartan Fløgstad fikk hedersprisen, og avrundet årets Bragepris-utdeling innen familien, ettersom showet ble innledet med sønnen Aslak Nores prolog.

Skjønt; en prolog var det knapt, men et forsøk fra en journalist og forfatter med base i New York til å stille en diagnose på norsk litteratur, med Dag Solstad som gjennomgangsfigur. Han tok utgangspunkt i følgende merkverdighet: Da Bokklubben skulle fullføre sitt Århundrets bibliotek, ved å be 100 av landets såkalt litteraturkyndige velge ut hver sine tre kandidater fra verdenslitteraturen som de beste bøker fra 1990-tallet, det viktige var at oversettelsen falt innenfor dette tiåret, selv om originalutgavene kunne vært skrevet tidligere, var boken som fikk aller flest stemmer Dag Solstads “Genanse og verdighet”.

Jeg var selv en av de 100 såkalt litteraturkyndige, og skal blankt innrømme at mine kandidater ikke omfattet forfatteren fra Sandefjord. Nå var jo ikke avstemningen å kåre verdens beste bok, men de ti beste bøkene fra 1990-tallet, sett med norske øyne. Men boken som fikk flest stemmer, var altså norsk! Jeg ble svært overrasket over resultatet, men ikke særlig forundret over at ingen tok det beklemmende faktum opp til offentlig debatt. Heller ikke mediene grep skikkelig fatt i problemstillingen. Tenk om den samme prosessen hadde skjedd i Sverige, og en svensk forfatter var blitt valgt som opphavsmann til verdens beste bok det siste tiåret av forrige århundre. Jeg kan forestille meg hånlatteren mot et storsnutet nabofolk som måtte tro at det var større enn det var.

Vi skal være glade for at våre naboer hadde større storsinn, og behandlet kåringen høflig, så langt jeg har registrert.

Men hva skjedde under denne utvelgelsen i regi av Bokklubben? Jeg har flere ganger skrevet om norsk selvrettferdighet, norsk selvgodhet og norske nasjonalistiske strømninger. Er det grunn til å tro at kulturlivet, det litterære Norge, er vesensforskjellig fra resten av samfunnet? Åpenbart ikke. Det trangsynte perspektivet gjelder også her. Dag Solstad skrev definitivt ikke verdens beste roman på 1990-tallet, kanskje skrev han ikke engang Norges beste. Jeg tror at når den generasjonen og det miljø som Solstad selv tilhører, og som per idag har omfattende definisjonsmakt i norsk kulturliv, blir faset ut av sine posisjoner, vil Solstads verk bli bedømt med andre øyne. Jeg tror den dommen kan bli hard, og hans posisjon revurdert.

Aslak Nore er en ung, fremadstormende litterat som vil ha større autoritet enn han faktisk har. Han har nok en beundring for det solstadske talent, men den kritiske innfallsvinkelen som Nore ga til kjenne her i kveld, og som han nok ikke er alene om, varsler at Dag Solstad og andre forfattere fra samme miljø vil møte fremtidige kvalitetsvurderinger som er vesentlig tøffere og mer kompromissløse enn det han og de andre har vært vant til.

Jeg tror det kan være både positivt og nødvendig for norsk litteratur.

De nasjonalistiske nissene

Grøss av skrekk gikk åpenbart gjennom Senterpartiet, SV og de resterende EU-motstanderne i norsk politikk, da det ble kjent at stortingspresident Torbjørn Jagland er aktuell som ny formann i Nobelkomiteen. Redselen for at Europa-politikeren og EU-tilhengeren Jagland kan påskynde en Nobels fredspris til EU, det største fredsprosjektet i Europa etter andre verdenskrig, ble vitalisert, og førte til høylytt tenkning om at en ny markant EU-motstander må etterfølge SV-eren Berge Furre, som forlater Nobelkomiteen, slik at man kan demme opp for den eventuelle jaglandske innflytelse.

Hører vi selvtilfredse nasjonalistiske nisser trippe rundt grøtfatet, som i bunn og grunn vil ha for Norge for seg selv, når de avkles sine solidariske begrunnelser på vegne av alle underpriviligerte i verden? Og nå settes også den uttalte uavhengige beslutningsprosesss i Nobelkomiteen i spill, med den begrunnelse at en tildeling av Nobels fredspris til EU vil være i strid med den dominerende EU-holdning i den norske befolkning. Nobelkomiteen må selvsagt snakke med folkets stemme! 

Men hva slags argumentasjon er det? Norske myndigheter har alltid lagt betydelig vekt på å presisere at Nobelkomiteen står fritt i sine valg, det er ikke regjeringens syn som kommer til uttrykk i valget av fredsprisvinnere. Den holdningen har også gitt norske regjeringer bevegelsesrom i internasjonale konflikter. Når Jagland-motstanderne nå spiller inn argumentet om at en fredspris til EU vil bli oppfattet som en provokasjon og innebære en devaluering av prisen hos flertallet av den norske befolkning, aktualiserer det etter min mening behovet for en uavhengig Nobelkomité, som ikke er rekruttert blant norske politikere på retur, men blant frittstående internasjonale fredsanalytikere som kan operere uavhengig av et trangsynt norsk miljø der også nasjonalistiske strømninger er sterke.

Etter min mening vil en slik løsning styrke Den norske Nobelkomités integritet.  

Men jeg tviler på at en slik løsning vil bli realitet. Det vil stride mot den norske selvbevisstheten, som gjerne vet best, på vegne av menneskeheten.

Skueprosess i Moskva?

Tre menn står tiltalt for retten i Moskva for å være involvert i drapet på den modige russiske journalisten Anna Politkovskaja 7. oktober 2006, men ingen av dem for selve henrettelsen. Hennes kollegaer hevder at morderen, som ble fanget inn av et overvåkingskamera idet han forlot blokken i Moskva sentrum der Politkovskaja ble skutt på kloss hold med fire kuler i hodet og brystet, aldri vil bli trukket for retten og dømt for ugjerningen. Hvorfor? Fordi mannen er beskyttet av makthaverne i Kreml. Rettssaken blir altså en slags skueprosess, der de hovedansvarlige forblir ukjente og går fri. At de tre som står for retten, og som sikkert vil få en begrenset straff, er betalt for jobben, trenger slett ikke være ueffent tenkt.

Som en av Politkovskajas venner og kollegaer sier: De eneste som hadde noe å tjene på at hun ble drept, var maktens aktører.

Anna Politkovskaja ble drept på daværende president Vladimir Putins fødselsdag.

Siden hennes død har frykten grepet om seg i det russiske journalistiske miljøet. Prisen for maktkritisk og undersøkende journalistikk kan bli altfor høy, og ugjenkallelig.

Hvem har alt å tjene på det?

Det er det sentrale spørsmål.

Den farlige kunsten III

De fleste kunstnere kjemper i lange perioder med stram økonomi; mange av dem hele det skapende livet. Å leve fattig og i forsakelse, er ingen forutsetning for å skape god kunst, noe romantiske myter gjennom tidene har hatt en tendens til å hevde. Nei, sjansen for å skape kvalitetskunst øker nok med en rimelig materiell og økonomisk trygghet. Da kan kunstneren konsentrere seg om å skape.

Av den grunn er også kulturlivet fylt av ulike økonomiske støtteordninger til skapende kunstnere, slik at de kan arbeide med en viss økonomisk trygghet i bunnen. Viktige og nødvendige ordninger, selv om de hele tiden må følges med et kritisk blikk for å unngå misbruk. 

Så et apropos til temaet Den farlige kunsten: En av de yngre dikterne i landet, prisbelønnet på flere måter de siste årene og et åpenbart fortellertalent av det dyptloddende slaget, ble en gang spurt om sin økonomiske situasjon. På den tiden var den ikke den aller beste, han måtte prøve å hanke inn penger andre steder enn i forfatterskapet for å holde utgiftene stangen. Så kom hjertesukket: Enn om Staten ville betalt meg lønn, så kunne jeg brukt hele min arbeidskraft på å skrive!

Min umiddelbare tanke var: Hvor politisk dum kan man være og samtidig kreve å bli tatt på alvor som kunstner? Statsdikter, tenkte jeg, og skuttet av assosiasjonene fra regimer vi helst ikke vil forbinde oss med. Hvor farlig kan litteraturen bli da? Nå tror jeg kanskje forfatteren ikke hadde tenkt nok gjennom svaret sitt, i hvert fall håper jeg det; aller helst var det vel bare et utslag av at forfatteren ikke reflekterte lenger enn sin egen nesetipp. Skjønt, hvem vet?

For å kunne bli farlig, må kunstneren være fri og uavhengig, med de styrker og svakheter det innebærer. På Norsk kulturråds årskonferanse snakket kunstprofessor Gunnar Danbolt om den repressive toleranse i kunstfeltet, mens kulturminister Trond Giske ikke kunne se farlig kunst noe sted i kongeriket.

Kan kunstuttrykk overhodet bli farlig i et så gjennomregulert, stabilt og velfungerende samfunn som det norske? Har makten overhodet noe å frykte fra kunstnere?

Den farlige kunsten II

Norsk kulturråds årskonferanse om Den farlige kunsten på fredag ble en vekslende opplevelse, fra stringente innledninger, via kunstneriske øvelser i svært ulike genrer til et forsøk på oppsummerende debatt som sprikte i alle retninger, uten et samlende grep. Og som et paradoks i en konferanse om det farlige kunstuttrykket: Den svenske kunstprofessor og kunstner Lars Wilks påpekning av at hans tegninger av profeten Muhammed som såkalte “rondellhunder”, var vurdert som for kontroversielle, det vil si farlige, til at de kunne vises for konferansens publikum. For meg virket det som om den kulturelle forsamling tok avgjørelsen med knusende ro, før den forlot konferansesalen for å spise god mat og drikke vin. Lars Vilks har fått en fatwa, dødsdom, mot seg, på grunn av disse tegningene.

Jeg har hørt kulturminister Trond Giske tale en del ganger, og stort sett blitt skuffet. Ordene har virket for store sammenliknet med den autoritet mannen faktisk utstråler, og viljen til selvskryt litt for påtrengende. Men fredag formiddag holdt han en delvis god tale, før det politiske selvskrytet igjen tok overhånd med nåværende regjerings budsjetter for kulturfeltet sammenlignet med tidligere borgerlige regjeringers budsjetter. Men, som han også sa med et smil: Inviterer man en politiker til å holde en tale, får man også tåle at det blir snakket politikk. Men det viktigste i talen hans var etterlysningen av farlig kunst i Norge, for den kunne han knapt finne noe sted. Og: At de statlige bevilgninger til kulturfeltet på ingen måte er et forsøk på “å kjøpe” kunstnerne over på maktens side, slik at det farlige uttrykket ikke får noe spillerom. Kulturministeren mente at de statlige bevilgninger sikrer muligheten for den farlige kunsten; den som kan utfordre makten på alle områder, også det politiske. For kulturministeren er nemlig dét den farlige kunsten.

Kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt fremholdt av ingen kunst er farlig i seg selv; farligheten oppstår i møtet med noe annet, for eksempel de politiske maktstrukturer. Han nevnte Musa Mutaevs fortellinger fra Tsjetsjenia som et eksempel: Her i Norge innebærer ikke fortellingene noen fare for forfatteren, men i Russland ville situasjonen vært en helt annen. Danbolt hadde også en refleksjon rundt den farlige kunsten som korresponderte godt med kulturminister Giskes påpekning av fraværet av farlig kunst i norsk offentlighet. Danbolt fremholdt at Den norske kunstinstitusjonen omfavner nær sagt ethvert kunstnerisk uttrykk, med det resultat at kunstnere som ønsker å bevare sin eventuelle farlighet, kjemper for å komme ut av kunstinstitusjonen igjen. Men som Danbolt lakonisk konkluderte: Kunstinstitusjonen er som en hummerteine. Er du først kommet inn, kommer du ikke ut igjen!

Og hva skal vi så trekke ut av den danboltske refleksjon: At farlig kunst er umulig i det trygge, demokratiske og altomfattende tolerante norske samfunn? At kunstuttrykkene blir absorbert av kunstinstitusjonen, nøytralisert og tappet for kraft? At den repressive toleransens makt, for å bruke et litt forslitt begrep, er fullt virksom?

Men Lars Vilks tegninger er åpenbart ikke omfattet av kunstinstitusjonen. Her ligger en farlighet som ikke lar seg kontrollere, så da prøver vi heller å gjøre den usynlig, eller som på årskonferansen: Nøytralisere den til verbalitet.

Til slutt, et eksempel på kunst som blir farlig når den tirrer makten: Mandag utkommer i Tyskland en bok om den britiske sangeren David Bowie og hans forhold til Berlin, Tobias Rüthers “Helden. David Bowie und Berlin” (Rogner&Bernhard). Forfatteren forteller historien om innspillingen av albumet “Heroes”, og senere fremføringen av tittelmelodien under en utendørskonsert ved Riksdagen. Albumet ble spilt inn i Berlin, og tittelsporet er basert på en kjærlighetshistorie mellom Bowies produsent og en kvinnelig sanger, som også koret på platen. Sangen handler om Muren som delte Berlin i to, et fysisk symbol på den kalde krigens deling av Europa.

I juni 1987 holder Bowie en konsert ved Riksdagen, og han starter konserten med en hilsen til alle sine østtyske tilhengere som befinner seg på den andre siden av Muren, ikke langt unna. Så synger han “Heroes”. Flere hundre østtyske ungdommer stormer oppildnet mot Brandenburger Tor, mens ropene “Mauer weg”, altså Vekk med Muren, gjaller i gatene. Sammenstøtene med politi og grensestyrker blir både omfattende og brutale.

Det skulle fortsatt gå noe tid før Muren falt.