En statsråds formelle autoritet

Eg er sjefen over alle sjefar i den norske skulen, presenterte kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell seg som overfor Steinerskoleelever i Trondheim denne uken, under sitt første besøk på en Steinerskole overhodet, ifølge Adresseavisen. Han hadde slik lyst til å få et innblikk i den antroposofiske pedagogikken, og da han ankom skolen spurte elevene om han var Trond Giske, kulturministeren. Kunnskapsministeren svarte nei, han var sjefen over alle sjefer og så videre…

At han besøkte en Steinerskole var sikkert på tide; ikke først og fremst på grunn av pedagogikken, kanskje, men fordi kunnskapsministerens egen formelle sjef over alle sjefer i regjeringen, statsministeren, er en gammel steinerskoleelev.

En morsomhet, for all del, fra kunnskapsministeren side, når han presenterte seg slik han gjorde for elevene. Men, jeg har også en mistanke om at presentasjonen har noe med et politisk selvbilde å gjøre, der den formelle maktposisjonen, med det mandat den medfører, er viktig i seg selv, noe å briske seg med, også overfor barn. Flere av den nåværende regjeringens medlemmer er opptatt av å vise sin formelle maktposisjon og egen betydning, av og til får man inntrykk av at det er det aller viktigste i arbeidsdagen. 

Problemet for Solhjell er at han mangler autoritet og troverdighet, utstråler ingen styrke og kraft basert på erfart liv; det er i det hele tatt noe puslete og lite overbevisende over hele mannen og hans innlærte argumenter, slik det ofte er med unge politikere som ikke har drevet med stort annet enn politikk, når man skreller av dem den retoriske pondusen de kler på seg. Denne posisjonen synes han å dele med flere i det nåværende regjeringsapparatet.

Umodenhet, vil kanskje noen også si. 

Den norske skolen, som over tid og med overlegg har fått forvitre til en lekegrind for pedagogiske premisssleverandører med et mildt sagt naivt syn på kunnskap, kunnskapstilegnelse og læringskultur, er kunnskapsminister Solhjells utfordring. At denne pedagogiske grunnholdningen korresponderer med kunnskapsministerens politiske fundament, er nærliggende å tro. Det hjelper ham ikke i dag, og han har til en viss grad artikulert vilje til å gjøre faglig kunnskap mer sentralt i skolehverdagen. En dyd av nødvendighet, kan vi også si. Men samtidig avvikler regjeringen det andre obligatoriske fremmedspråket i ungdomsskolen, for å gi elevene anledning til å fordype seg i engelsk og norsk. Som jeg har skrevet en gang før (Den norske selvgodheten, 22. oktober): Det er å gå med ryggen inn i fremtiden, som vil bli stadig mer internasjonal, og dermed et svik mot dagens unge. Hvis argumentet er at kunnskapsnivået i norsk og engelsk er for dårlig hos elevene, derfor må det settes inn tiltak her, med den følge at et annet obligatorisk fremmedspråk blir frivillig, er det samtidig et avsnitt i gravtalen over det politisk-pedagogiske regimet som i for lang tid har fått utforme norsk skolehverdag.

Basert på erfaring med egne barn i norsk grunnskole, virker det forunderlig at et kunnskapsbasert annet obligatorisk fremmedspråk må vike plass; det er nok en del ikke kunnskapsbaserte aktiviteter som heller kunne vært ofret.

Å høre en tale med to tunger er ikke betryggende.

Dead man walking

Dead man walking, er et amerikansk uttrykk, med en helt spesiell betydning. Et menneske med en dødsdom hengende over hodet, og som kan være uvitende om sin egen kommende skjebne. Begrepet brukes sjelden om sykdom, men i kriminelle sammenhenger. Vi har alle hørt eller lest det i thrillersammenheng.

At vi alle skal dø, er en klisje, og en sannhet. Slik er det med klisjeer; de forteller gjerne sannheter, men ordene er blitt så selvfølgelige og fratatt all kraft. En bekjent fikk konstatert lungekreft for under et år siden, av den galopperende typen. Jeg snakket med ham for fjorten dager siden; fortsatt var han håpefull, men samtidig realistisk, med kamplysten og livsviljen intakt. Så dreide sykdomsskruen enda et hakk, nå har sengen tatt imot ham, kanskje for godt.  

Som forlegger møter man mennesker i ulike livssituasjoner, med forskjellige skjebner; alle med unike biografiske historier, noen av dem verd å gjøre til bok. Enkelte kan nærme seg slutten av livet, mett av dager eller i frenetisk og ungdommelig kamp for å få flere år, og ønsker å etterlate sin beretning. De færreste får sitt ønske oppfylt innbundet mellom to permer, men noen lykkes. Jeg er nå i en slik arbeidsprosess, og fylles av respekt og beundring for et menneske som bruker tid og krefter på å legge igjen vektige ord om hvordan man kan kjempe mot dødelig sykdom, for å kunne leve med den så lenge det går og med så høy livskvalitet som mulig. En oppofrende handling, ikke for å reise en minnestein over seg selv, men for å gi en utstrakt hånd til alle som trenger den. Boken vil foreligge før jul, om alt går etter planen.

Et modig og avklart menneskes håndslag.

Den barske humoren

Idag tilbragte jeg lunsjen rundt et bord med jurister, en mangslungen yrkesgruppe som gjerne vil ha ordet i sin makt, kan fremstå i overkant selvbevisste med utgangspunkt i sitt fag, basert på lover, forskrifter, fornuft og snusfornuft, det vi ellers kaller for skjønn, og gjerne med en robust form for humor, som nok springer ut av en yrkesrelatert kynisme. Særlig forsvarsadvokatene har frembragt en rekke gode skribenter, ikke så rart, kanskje, de lever jo av sin verbalitet, selv om jeg hører eldre jurister nå klage over at også deres yngre kollegaer dessverre avspeiler den generelle forflatning og byråkratisering av språket.

Enkelte yrkesgrupper utvikler en barskere humor enn andre, med et tydelig islett av både kynisme og skadefro. Juristene er ikke alene, journalister har sin, politikere sin, legene sin, forleggere sin, definitivt. Forskernes humor har heller noe strebersk ved seg, den kan ha som formål å hindre kollegaers karrierevei, slik at det blir lettere for en selv å nå frem til professoratet. Også ikke-akademiske yrkesgrupper har selvsagt robust humor. I yngre år arbeidet jeg på en kirkegård; selv likbrenneren hadde humor, og den var sort.

Den robuste humoren har en raushet ved seg, fordi den springer ut av menneskelige erfaringer på godt og vondt. Den robuste humoren kan selvsagt være ondskapsfull, men er samtidig tolerant, ifølge min erfaring. Den robuste humoren kan fremstå som kynisk, men det velsignede med kynismen er dens realisme i forhold til livets ulike tilskikkelser. Gi meg heller to kynikere enn ti forblommede romantikere! Den robuste humoren kan fremstå som arrogant, men det dreier seg mer om form enn innhold.

Jeg arbeidet i noen år i nærheten av kringkastingssjef Einar Førde. Han var intelligent, hadde selvinnsikt, dyrket arrogansen og verdsatte kynismen. Han var en politisk realist, og kunne skifte standpunkt når han følte det var taktisk nødvendig. Det kunne være en frustrerende erfaring. En gang deltok jeg på et såkalt samfunnskontaktmøte, der NRK-ledelsen møtte lokale samfunnstopper rundt omkring i landet. Einar Førde åpnet møtet med følgende flåkjeftete velkomsthilsen: – NRK er ein arrogant institusjon! Snart er det berre eg som ikkje er arrogant!

Latteren bølget gjennom lokalet, og kringkastingssjefen innkasserte kveldens første seier. Den som har latteren på sin side, er mektig. Den som får latteren mot seg, er fortapt.

En spennende blogger

Den svenske utenriksministeren Carl Bildt er en spennende politisk kommunikator, enten man deler hans konservative politiske oppfatning eller ikke. Det er for øvrig god personkjemi mellom ham og vår egen utenriksminister, selveste duksen i regjeringen, Jonas Gahr Støre. Så ligner de da også på hverandre, begge fremstår som internasjonalt orienterte politiske intellektuelle, med betydelige retoriske talent. En sjelden vare, i hvert fall her på berget.

Men grunnen til at jeg vil gjøre Carl Bildt en visitt, er hans iherdige og standhaftige kommunikasjon med det svenske samfunn og den svenske velgerskaren. Han har forlengst tatt i bruk bloggen som talerør, og der skriver han hver bidige dag, ofte flere ganger om dagen. Bloggen “Alla Dessa Dagar” er verd et besøk (http://carlbildt.wordpress.com) for den som er interssert i svensk, nordisk og internasjonal politikk. Og bloggen hans er populær, med nærmere fire millioner besøkende totalt. Noen er enige i hans vurderinger, andre det stikk motsatte, og en god del legger igjen sine kommentarer. En vital blogg, altså, med stor grad av interaktivitet.

Såvidt jeg vet har ingen norsk politiker tatt i bruk internettets mulighet for direkte kommunikasjon med publikum som Carl Bildt. Noen har forsøkt, men åpenbart ikke hatt den samme tålmodighet, arbeidskraft og mentale smidighet til å utnytte bloggens potensial som den svenske utenriksministeren. Han skriver en offentlig dagbok med fullt innsyn for alle som er interessert, men selvfølgelig forteller han ikke alt. En politiker har sine hemmeligheter.

En ny undersøkelse viser at internettets bloggunivers er i ferd med å bli overtatt av profesjonelle skribenter, som etablerer og drifter sine blogger bevisst som kommunikasjons- og påvirkningskanaler. I begynnelsen var bloggene en arena for private betraktninger og meldinger, et sted bloggerne kunne gjøre seg synlige som privatpersoner.

I det profesjonelle blogguniverset finnes også kommersielle muligheter; ikke minst i USA er enkelte blogger blitt kvalitetssterke og uavhengige nyhetskanaler med nasjonal politisk betydning. Når vil vi se det samme i Norge? Og årets amerikanske vinner av Nobelprisen i økonomi, Paul Krugman, har forlatt sitt høyt renommerte professorsete til fordel for bloggen hos The New York Times.

I alle beskjedenhet; denne bloggen du nå leser har eksistert i snart to måneder, med en ny tekst hver dag. En skapende og skjerpende prosess, vil jeg si, både som forlegger og forfatter, og i takknemlighet kan jeg konstatere et økende antall besøkende som er interessert i å lese hva jeg skriver.

Stimulerende!

Den skremmende stillheten

Stillheten er i ferd med å senke seg rundt bordet, men får ikke slippe helt til, denne gangen heller. En stemme tar sats, buldrer, og så fortsetter samtalen, om enn litt anstrengt, over et nytt tema. For fjerde gang var ordskiftet i ferd med å stilne, men vi tør åpenbart ikke la fraværet av lyd overta. Vi gjør alle en innsats for å holde samtalen i gang, selv om den får et kunstig preg.

Men endelig lar vi, motvillig, stillheten råde; noen ser i bordet, andre i taket, en lukker øynene, en annen skotter stjålent på de øvrige, et par trommer fingrene lydløst i glassplaten foran seg. Jeg nipper til vinglasset, tenker: Hvorfor virker stillheten så ubekvem, skremmende? Bringer den oss nærmere hverandre på en påtrengende måte, avslører den at vi likevel ikke kjenner hverandre så godt, eller har vi glemt stillhetens språk: Pausen, fraværet av lyd for å gi tanken rom, behovet for å fremheve uten å være verbalt eksplisitt.

Vi lever i en tid der lyder og direkte støy synes å ha overtatt hverdagslivene våre; musikk, radio, TV fra tidlig morgen til sen kveld, hjemme, på jobb og underveis, med ipoden i lommen og to ledninger opp mot ørene. Vi babler i munnen på hverandre, og hører knapt ordentlig etter hva andre sier. Er avhengigheten av lyd blitt en flukt, fra oss selv, fra andre, fra hverdagen? Gir stillhet bare en uutholdelig tomhetsfølelse, som om livet ikke lenger har puls og bevegelse?

Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som velger det tilbaketrukne, diskret livet, i ulike former. En kontemplativ og rik tilværelse i stillhet, med distanse til det hektiske og overfladiske. De færreste av oss har mulighet til å velge et slikt liv, selv om vi ville det; vi henger stort sett alle mer eller mindre i stroppen for å få endene til å møtes.

Skål, sier jeg ved bordet, og hever glasset. Som en trollmanns formel skaper det enkle ordet liv i de andre; smil glir over ansiktene, noen bryter ut i en lett, sprø latter, andre kremter og vrir seg på stolene mens de drikker.

God vin, sier en.

Mer skal ikke til, og vi er i gang med å utveksle erfaringer om sørvestfranske viner. Det er som om vi alle puster lettere, men pusten sitter i øvre del av luftveiene.

Kanskje senker stillheten seg igjen, og hva gjør vi da?

De samme ansiktene overalt

Et interessant ordskifte om profilering av forfattere har kommet til overflaten den siste uken, knyttet til de store bokarrangementene denne høsten. Først Bokklubbens fest i den nye operaen i Oslo, så Damm-Cappelen-Tanums Bok i Byen i Spikersuppa og i november, Den norske forleggerforenings bokmesse på Lillestrøm, et forsøk på å revitalisere den norske bokmessen, som har ligget skinndød en god del år. 

Ordskiftet har dreid seg om resirkuleringen av kjente forfatteransikter som en slags profileringsagenter for de ulike arrangementene. En sentral kritiker av den manglende kreativitet blant arrangørene, og i særlig grad retter kritikken seg mot de to første arrangementene, er redaktøren av sakprosatidsskriftet Prosa, Karianne Bjellås Gilje, en stadig mer profilert debattant og meningsbærer i det norske litterære kretsløp, selvsagt solidarisk med sin oppdragsgiver, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men samtidig en åpen, fri og spennende stemme vel verd å lytte til.

Hvor blir det av de mindre kjente forfatterne i programmene, de som slett ikke skriver dårligere bøker enn profileringsagentene? Sjansene er store for at de skriver enda bedre og mer spennende litteratur, men dessverre har bøkene deres et dårligere salgspotensial. Burde ikke bokarrangementene forplikte seg til i større grad å vise frem nye ansikter, la publikum få høre nye stemmer, i stedet for å introdusere for n’te gang de samme ansiktene? Viktige spørsmål, som fortjener refleksjon fremfor programmatiske reflekssvar om egen fortreffelighet.

Gjengangerproblematikken er ikke eksklusivt knyttet til litteraturen; hele samfunnsdebatten er preget av de samme stemmene i alle kanaler og spalter. Se også på talkshowene på TV; disse gudsjammerlig kjedelige repetisjonsøvelsene uke etter uke. Selvsagt er dette en konsekvens av at Norge er et lite kultursamfunn, og slike samfunn har i større grad enn store kulturnasjoner en tendens til å utvikle dominerende og autoritære smakspoliti som definerer hva som er rett og galt, godt og dårlig. De store kulturnasjoner har parallelle kulturelle strømninger, som gjerne ligger i respektfull strid med hverandre, men som er betydelige nok til å leve fritt og konstituere et tilstrekkelig marked for kunstnere og meningsbærere. Den norske trakten er derimot så trang, at faller du ikke inn i den definerte folden for hva som for tiden er gyldig, så ramler du definitivt utenfor det gode selskap.

Spennende mennesker kan gå til grunne i slike prosesser. Middelmådighetene, derimot, vil til enhver tid snu kappen med vinden, overleve, bite seg fast i maktposisjonene og motarbeide det som truer.

Det middelmådige er den aksepterte standard i Norge. Vi synes tilfreds med det, dessverre, midt i vår selvgodhet.

Å sitte i et manus

Hva gjør du nå? hender det at noen spør.

Jeg sitter midt i et manus, svarer jeg. En meningsløs språklig konstruksjon, men like fullt presis og utfyllende for min arbeidssituasjon. Jeg arbeider i dybden med en forfatters innerste tanker og forestillinger, med sikte på at det skal bli en bok. 

En forleggerkollega fortalte en gang vi snakket sammen om en av de forfattere han utga, og som hadde gjort brukbar publikums- og kritikersuksess med et par bøker: Han er en glimrende forfatter, men enn om han hadde lært seg å skrive!

Igjen en tilnærmet meningsløs formulering, en infamitet, på toppen av alt, men også en presis og utfyllende statusrapport. Det er nemlig ikke slik at forfattere nødvendigvis er fullendte i sitt uttrykk, mange av dem trenger betydelig hjelp av redaktører og forleggere for å få hode og hale på historiene de bærer med seg. Bak enhver bok ligger derfor et betydelig teamarbeid, der forfatter og redaktør sammen løfter et manuskript i kvalitet. Denne livsviktige prosessen er skjult for den vanlige bokleser, og slik må det også være. Forfatteren skal være hovedleverandør av historien, den hjelp han har fått underveis er derfor ikke nødvendig å vise i offentlighet. Det finnes litterære verk som rager høyt både i norsk og internasjonal sammenheng, som slett ikke ville fått den posisjonen uten redaktørers usynlige hjelp. Av og til blir redaktøren langt mer enn en veiviser, en rådgiver, han eller hun kan også gå rett inn i manus og skrive tingene på plass, når forfatteren ikke får det til. At forfatteren høster den eventuelle ros redaktørens skrivekunst har resultert i, er akseptert.

Skjønt; spesielt i Tyskland har man forlengst begynt å synliggjøre redaktørene bak de ulike verk. Lektor (og så navnet) kan man lese på bokens kolofonside. Når Günter Grass vant Nobelprisen i litteratur, hadde han også en redaktør med i prosessen, som rådgiver, bisitter og djevelens advokat.

Så; jeg sitter altså igjen i et manus, og fylles av respekt for at et menneske inviterer meg til å dypdykke i vedkommendes indre mentalitet. Jeg blir slett ikke sentimental av den grunn, er ærlig og konkret i mine vurderinger og tilbakemeldinger. Men jeg kjenner ingen god redaktør som ikke føler respekt i møtet med et annet menneskes nakne ord.

Å skrive god og viktig litteratur, er en hudløs, naken og ensom prosess. At forfatteren trenger hjelp underveis, endrer ikke på det.

Kjerringrådet i Vinje

Amnesty International Norge har besluttet å gi årets Amnesty-pris til Vinje kommune i Telemark, for sitt integrerings- og menneskerettslige arbeid. Arbeidet er spesielt knyttet til somaliere, en flyktningegruppe som ofte blir møtt med skepsis; de første kom til Vinje allerede for tyve år siden. Nøkkelen til suksess ligger i dannelsen av frivillige nettverk blant kommunens innbyggere; her er det praktiske ansvaret for å ta vare på flyktninger og innvandrere ikke overlatt i sin helhet til det offentlige apparatet. Selvsagt står den kommunale administrasjon sentralt i arbeidet, og gjorde det også for tyve år siden, da de første somalierne kom til bygda. Hver flyktning fikk sin individuelle plan for integrering, med vekt på språkopplæring, kjøreopplæring og generell informasjon om det norske samfunn, lokalt, regionalt og nasjonalt. Den somaliske gruppen som helhet ble også fulgt nøye opp.

Det viktigste av de frivillige nettverkene er Kjerringrådet, et nettverk av kvinner som gjør praktiske oppgaver sammen med somaliske kvinner, enten det dreier seg om å handle i butikken, lage mat eller gå i det offentlige badet. Å knytte integreringsarbeidet til praktiske oppgaver, kombinert med den helt nødvendige språkopplæringen, gir somalierne større muligheter til å beherske de hverdagslige utfordringer, som i bunn og grunn konstituerer et menneskes liv. Slik skapes trygghet, og tilhørighet, i et nytt samfunn.

Årets Amnesty-pris går til alle de 3600 innbyggerne i Vinje. Gratulerer!

Sakharov-prisen til Hu Jia

Idag kom meldingen om at årets Sakharov-pris går til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Hu Jia (36), som ble arrestert i april og dømt til tre og et halvt års fengsel for “virksomhet som undergraver den kinesiske staten”. Han forsvant altså i god tid før det olympiske spetakkelet inntok Midtens rike. Det er all grunn til å gratulere Europaparlamentet med en modig utdeling til en meget modig ung mann. Kinesiske myndigheter prøvde å påvirke Europaparlamentet til ikke å utdele prisen til Hu Jia, men dette presset fungerte kontraproduktivt.

Hu Jia var også en sterk kandidat til årets Nobels fredspris, men den norske nobelkomiteen valgte som kjent annerledes. Det ble sagt at norsk utenrikstjeneste helst ikke ønsket at han skulle få prisen, for det kunne skade den såkalte menneskerettighetsdialogen mellom Kina og Norge. Det var ingen hemmelighet at kineserne raslet med sine verbale sabler også her på berget, for å forhindre en Nobelpris til Hu Jia. Vi får håpe at nobelkomiteen ikke lot seg påvirke av det politiske presset.

Prisvinneren har forlengst markert seg som en av Kinas mest markante opposisjonelle og frittalende mennekerettighetsaktivister. Han har uttalt seg skarpt mot kinesisk undertrykkelsespolitikk i Tibet, for miljøarbeid, religionsfrihet og for å bedre situasjonen for kinesiske HIV/AIDS-rammede. Han begrunner sitt arbeid med at han kjemper mot et regime som undertrykker sin egen befolkning, og om ikke følger sine egne regler og lover. BBC karakteriserer ham som et enmanns informasjonsbyrå som videreformidler opplysninger til journalister, organisasjoner og utenlandske ambassader. Spredning av informasjon er kjernen i menneskerettslig arbeid, og det er lett å huske tidligere president Vaclav Havel i Tsjekkia, som hevdet at den dypeste årsak til at jernteppet falt i Europa, var faksmaskinen. Når informasjon blir spredd fritt og er lett tilgjengelig, vil enhver diktator få problemer. Derfor begrenser også kinesiske myndigheter befolkningens kontaktmuligheter via internett.

Europaparlamentets president Hans-Gert Poettering kaller Hu Jia en av Kinas virkelige forsvarere av menneskerettigheter. I den formuleringen ligger at det er flere av dem, derfor skal sikkert prisen også regnes som et håndslag til hele det viktige og farlige menneskerettslige arbeidet som med stort mot blir gjort internt i despotiet.

Årets Sakharov-pris er den tyvende i rekken. Prisen er på 50 000 Euro, og blir delt ut under en høytidelighet 17. desember. En utdeling som i år vil skje in absentia.

Den norske selvgodheten

Nordmenn er et selvgodt folkeslag, som vet best hvordan verden bør være, og gjerne skulle petimeterlært andre folk å leve og agere riktig. Thorvald Stoltenberg sa en gang, humørfylt, men med en alvorlig undertone, at verden skal være glad for at Norge ikke har en større befolkning enn mellom fire og fem millioner, for hadde vi vært for eksempel 50 millioner nordmenn, ville verden vært et ulevelig sted.

Selvgodheten vil alltid ha noe ekskluderende ved seg, en forestilling om vi og de andre. Veien er kort mellom det nasjonalt selvgode og nasjonalisme. Jeg skjønner utlendinger som ser på Norge som et nasjonalistisk land; holdninger og strømninger fører lett tankene i den retningen. Ubehagelig og skremmende, synes jeg. I en stadig mindre verden, er det vi trenger minst av alt å lukke oss inne i egen prektighet. Det er sneversynt, usolidarisk, farlig og stagnerende.

Den nasjonale selvgodheten har en god fanebærer i den nåværende regjeringen. Den norske fortreffelighet har vel knapt blitt uttrykt mer politisk bramfritt noen gang tidligere, godt hjulpet av raust betalte spin doctors og medierådgivere av ulikt kaliber. De ferske tallene som viser hvordan regjeringsapparatet eser i antall rådgivende hoder, er interessant lesning.

I morgen skal Stortinget drøfte regjeringens Språkmelding, der de rødgrønne går inn for at det ikke lenger skal være et obligatorisk annet fremmedspråk i ungdomsskolen, etter engelsk. Med stor sannsynlighet vil dette forslaget, som nok ligger SV nærmest, få flertall. Snakk om å gå med ryggen først inn i fremtiden! I en globalisert verden, der kunnskap om språk vil være en av de viktigste nøkler til fremgang, privat som profesjonelt, åpner regjeringen for frivillig undervisning i et annet fremmedspråk på ungdomsskoletrinnet, og en helt avgjørende ressurs vil bli tilgangen på kompetente og entusiastiske lærere. Allerede nå kommer signaler om at lærerstudenter velger bort språkfag. Resultatet vil bli at ungdomsskoleelever står dårligere rustet til videregående skole, deretter til høyere utdanning og så i et stadig mer internasjonalt yrkesliv.

Ungdommene får lære engelsk, det må holde, synes regjeringen å mene. I tillegg kan de jo norsk! Helst skulle vel verdens milliarder lært norsk i stedet, så hadde brikkene falt skikkelig på plass! Heldigvis vil ikke det skje.

Noe annet burde absolutt skje: At forslaget om å fjerne det obligatoriske annetspråket i ungdomsskolen blir stemt ned i Stortinget i morgen.