Velkommen til MENS DAGENE GÅR.
Så er bokhøsten over oss, fortsatt den viktigste tiden på året for forleggere og forfattere. Det skapende arbeidet er tilbakelagt, og det skjer aldri utelukkende ved forfatterens skrivebord, men i et samarbeid med en forlagsredaktør. Mange litterære verk er blitt tilført store kunstneriske kvaliteter av redaktøren, helst i form av kritiske innspill overfor forfatteren. Når sommeren er over, skal det avgjørende møtet med leserne finne sted. Både forleggere og forfattere er spente, selvsagt. Vil boken leve opp til forventningene hos forfatteren, hos forleggeren, i bokhandelen, hos leseren? Er forfatteren debutant, får spenningen oftest en ekstra dimensjon.
Den store tyske dikteren Siegfried Lenz, som nå har passert åtti år og fortsatt skriver, understreket en gang vi satt sammen over et glass vin og noe ost på en kneipe i Hamburg, at bøker er det mest demokratiske medium som finnes. Leserne velger og velger bort, valget er fritt. Litteraturen krever ofte mer aktive og bevisste valg enn annen mediebruk. Det er nok av bøker å velge mellom. De gode litterære valg kan gi varige gleder. De dårlige valg får man forsøke å glemme. Ikke alle bøker er minneverdige; kanskje blir det stadig flere av denne typer bøker også, i en kjendisfiksert, mer kommersiell bokverden. Hva den enkelte velger, er et individuelt ansvar.
Å være forlegger er en priviligert rolle. Jeg har vært i denne rollen i syv år nå, etter godt over tyve år som journalist og redaktør i avis, radio og fjernsyn. Jeg utgir de bøker jeg selv kunne tenke meg å kjøpe i bokhandelen. Det er mitt største privilegium. Den colombianske nobelprisvinneren i litteratur, Gabriel Garcia Marquez, gjentok nylig sin gamle påpekning at å være journalist er det aller flotteste yrket som tenkes kan. Den journalistikk Marquez har vært spesielt opptatt av er reportasjen, nær sagt en litterær genre. Hvor ofte finner vi den dyptpløyende, innsiktsfulle reportasje i norske dagsaviser, radio og fjernsyn i dag? Å motta et ukjent menneskes innerste tanker nedfelt i et manuskript kan være en større leseropplevelse enn å bla gjennom en ordinær norsk dagsavis, selv om det ikke blir en bok av manuskriptet. Å kontakte en forfatter eller et fagmenneske for å initiere et manuskript som jeg tror vil ha betydning som bok, eller utgjøre en forskjell, som det nå heter i en moderne floskel, er en svært stimulerende handling. La meg nevne et eksempel: Communicatio Forlag utga i 2005 boken “Formynderterror”, en rystende historie om en barnevernsak på Nordvestlandet, skrevet av forfatteren John Hollen. Tre dager etter sto folkevalgte på Stortinget med boken i hånd, og interpellerte ansvarlig statsråd. Bøker kan sette en saklig dagsorden, kanskje berede en dypere og mer kompleks politisk debatt enn en avis, radio- eller fjernsynsstasjon makter, og resultere i endringer til det bedre. Massemediene forenkler gjerne, problemstillinger blir raskt oppbrukt, fordi den gjeldende dramaturgi og plassen til rådighet krever det. Den viktige boken kan by frem et bredere og mer sammensatt bilde som varer lenger som utgangspunkt for diskusjon og refleksjon.
Og den smalere diktningen, altså ikke de underholdende stabelbøkene i bokhandelen, hva med den? Vil den først og fremst overleve i de små forlagene, som opererer med andre økonomiske marginer enn de stadig større forlagskonstruksjonene med tilliggende bokhandelkjeder? Den smalere litteraturen er det litterære kretsløpet helt avhengig av. Fra denne underskogen vil nye talenter og impulser komme, som fører til litterær utvikling og bringer frem fortellere som publikum vil omfavne.
En kritisk omfavnelse, for all del. Den nesegruse beundring trenger vi ikke.
