Han som møtte veggen

Jeg møtte en gammel kjenning, hadde ikke sett ham på flere år. Han hadde steget til topps i bedriftslivet; gjort en eksellent karriere, som det også heter. Han hadde alt i privatsfæren, familie, hus, hytte, nok av penger. Så gikk det utfor bakke, plutselig og brutalt. Noen gale profesjonelle beslutninger, uventete tap, krav om at noen måtte stå til ansvar, og valget falt på ham.

Han hadde kjempet imot, men trakk det korteste strået. Han måtte gå, og verden falt sammen for ham. Han var en av mange menn som bygger hele sin identitet rundt arbeidet, jobben, de profesjonelle utfordringer; alt det andre, inklusive familien, blir nærmest bare nødvendig staffasje. Jeg hadde hørt at han kunne være hard i klypene overfor sine medarbeidere; ikke spesielt empatisk, ble det sagt, og han kunne få andre til å gå planken, og stupe i havet. Til slutt måtte han selv ut på planken, falt, og oppdaget at ingen savnet ham etterpå.

Et sjokk var det, fortalte han meg stille; han så sliten ut, men var rolig og virket balansert. Jeg har kommet over det verste nå, har fått meg en diskret jobb som rådgiver i et større selskap, fortsatte han. Og heldigvis har jeg familien fortsatt. Han smilte plutselig, og jeg forsto at de byrder kona og barna hans hadde vært nødt til å bære, ikke hadde ødelagt den ekte kjærlighet som gjorde det mulig for forholdet “å stå han av” også gjennom vonde og omkalfatrende dager.

Jeg har oppdaget familien min, hvisket han nærmest over bordet, som om han følte seg lettere beskjemmet. Jeg hadde hørt tilsvarende formuleringer tidligere, fra høytstående, ofte suksessrike næringslivsmenn som plutselig hadde møtt den beryktede veggen, og måtte foreta en dramatisk justering i livene sine. De hadde gått den korte veien fra Capitol til Den tarpeiske klippe, og styrtet utfor. Noen går helt til grunne i slike situasjoner, enkelte finner familien sin, andre finner Gud, i beste fall finner de også seg selv. Mange av dem møter virkelige problemer for første gang når de stuper inn i veggen som plutselig står foran dem; livet har vært en eneste fremgang, steinene de har sparket borti langs veien, har aldri vært store nok til å snuble i. Men plutselig viste livet seg fra vrangsiden, og de hadde ikke nok bagasje til å takle den situasjonen. 

Jeg kan ikke fri meg fra følgende tanke: Hvordan var disse tidligere suksessrike som ledere for sine ansatte? I sine dramatiske fall virker de så hjelpeløse i det mellommenneskelige. Mange av dem har selvsagt ikke hatt det nødvendige i seg til å være gode ledere i en bred forstand av begrepet, og når de gikk på hodet inn i veggen, ble de også konfrontert med sine egne mangler.

Kanskje hadde de fått et bedre liv, og kanskje kunne de opplevd mer tilfredse medarbeidere, hvis de hadde møtt seg selv og erkjent sine svakere sider tidligere. Når du først oppdager din egen familie i en alder av for eksempel femogførti år, hadde du garantert ikke oppdaget dine medarbeidere, som du bar et overordnet ansvar for, på en forpliktende måte.

Det finnes mange slike ledere, dessverre.

Når rovdyret kommer frem

Krigsforbrytersaken for Oslo tingrett er viktig å følge med på, og Aftenpostens løpende dekning gir oss muligheten til et innblikk i helvete. 

Jeg husker en familie jeg hadde kontakt med for noen år siden. Den kom fra Mostar, den bosniske byen med den berømte broen som ble skutt i filler da det nasjonalistiske ragnarokk brøt løs i landet som en gang bar navnet Jugoslavia. Miroslav het faren i familien, som fikk asyl her i landet. Han var bosnisk serber, kona hans var bosnisk kroat, og som han en gang ordla seg: Vi vokste opp slik ungdommer gjorde andre steder, ble gode venner uavhengig om vi var serbere, kroater eller bosniere, ortodokse eller muslimer. Vi lekte sammen, ble kjærester sammen, festet sammen. Så, over natten, ville plutselig min beste kamerat stikke en kniv i meg, gode naboer gjennom en generasjon ble bitre fiender. Jeg vil aldri forstå denne endringen.

Miroslav så med stor sorg og forundring på den dramatiske utviklingen i sitt gamle hjemland. Han hadde håp om å vende tilbake, men er fortsatt i utlendighet. Han innrømmet at han hadde lært noe viktig om menneskets natur, og den nye innsikten hadde skremt ham.

For oss er krigsforbrytersaken i Oslo en påminnelse om hvilke destruktive krefter mennesket kan slippe løs, når betingelsene er til stede.

Gamle kulturelle og religiøse strukturer blir fortsatt brukt i politiske spill, som kan oppildne selv den fredsæle til å bli en ufølsom drapsmann. Menneskets sivilisatoriske ferniss er tynt. Skraper man i det, kan lett et rovdyr komme frem.

Ballett i høstregnet

Dikteren Johan Borgen kalte fotball for ballett; han var fascinert av bevegelsene på banen, spillernes vekslende posisjoner i forhold til hverandre.

Jeg har tilbragt mange timer på fotballbanen; ikke som spiller, noen år som trener i aldersbestemte klasser, mest av alt som tilskuende pappa, i en god del år også tett på toppfotball, fortsatt som pappa på tribunen, men også i styresammenheng; hele tiden i kvinnefotball.

I kveld viste høsten seg tydelig over Trondheim; regnet pisket både loddrett og vannrett, og vinden var kald. Ute på kunstgressbanen spilte 22 unge jenter mellom 14 og 16 år gamle, og hjemmelaget vant hele syv mot null. De fleste var glade når kampen var over, både spillerne og vi som holdt ut som tilskuere. Vi lengtet alle etter et tørt og varmt rom. Men jentene sto på, og stemningen ute på banen var god. Ikke alltid er det slik; av og til tar det altfor tunge alvoret over, blant tilskuere, trenere og spillere. Både trenere og spillere har alltid dårlige forbilder å strekke seg etter, men også blant tilskuerne kan det lekende sinnet og humøret bli angrepet av resultatrettet trangsyn.

Mange har formulert seg godt om fotballspillets natur. Av alt uviktig er fotball det viktigste, er en slik formulering. Idrett er blitt vår tids gud, og fotballen er den idrettsgren i vår del av verden med størst entusiasme knyttet til seg. Her i landet er idrett nesten det eneste det er lov til å bli eksellent i, selv skoleverket legger til rette for idrettstalentene. Skjer det i samme grad for talentene i matematikk, norsk eller engelsk? Dessverre vet vi svaret: Nei! På disse feltene søker vi det middelmådige, der ingen skal være vinnere og ingen tapere.

Men nok om det nå: Jeg har kommet i tørre klær, og tenker på den feminine tenåringsballetten på fotballbanen i kveld. Joda, den var verd å utholde regnet og den kalde vinden.

Å le av seg selv

Mange historier går om talegavene til Nils Aas, vår fremragende billedkunstner som døde i 2004, og felles for historiene er at de som hadde overvært talene sjelden hørte dem, men så dem. Kunstneren hadde nemlig vanskelig for å finne ordene når han for eksempel reiste seg ved et feststemt bord for å holde tale til en kjær kollega. Det ble gjerne med lydløse ansatser, og hender som knyttet  og beveget seg i rommet. Han kunne også sette seg uten å si et eneste ord, men alle hadde likevel følelsen av å ha vært vitne til en tale, og forstått hva kunstneren hadde sagt. 

Nils Aas modellerte mange i Arbeiderpartiets anegalleri, og bystene viser den store kunstners grep, følelse og innsikt. En av bystene er av Trygve Bratteli, politikeren som gjerne ble kalt sfinxen, på grunn av sin verbale knapphet. Men Bratteli hadde humor, sa Nils Aas, han lo gjerne mens han satt modell. På spørsmål om hva Bratteli lo av, svarte kunstneren kontant: Av seg selv; det er den beste latteren!

Å le av seg selv er latter av en helt annen kvalitet enn å le av andre; den viser selvironiens befriende tilstedeværelse, evnen til å se seg utenfra med et fordomsfritt blikk, viljen til å leke uhøytidelig med seg selv, aksepten av egne svakheter, beviset på egen styrke og trygghet. Selvironien er et sivilisatorisk tegn, et preg av dannelse.

Hvordan kom jeg på disse tankene? Jo, etter å ha hørt på mitt ukentlige favorittprogram på radio, Hallo i uken (NRK P2). Et intelligent satirisk program, som spiller både på ironi og selvironi, med romslighet og varme, selv når satiren er på det aller sterkeste. Are Kalvø & Co ivaretar og viderefører satirens adelsmerke, sparket oppover mot makten, ikke nedover mot de maktesløse. Det er mange nok ungdommelige ironikere som helst sparker nedover, også på dem som allerede ligger. Ikke spesielt modig eller spenstig, men likevel med publikumsappell. I mange år foreleste jeg for journaliststudenter, og i en samtale om bruk av ironi spurte jeg åpent om studentene syntes det var OK å harselere ondskapsfullt med dem som er slått ut av livet, og svaret kom kontant: Ja!

For meg ble det klare svaret et tegn i tiden, et brutaliserende element. Og jeg tenkte på de moderne ironikeres svar på kritiske innvendinger som de blir møtt med: Vi driver med mediekritikk, harselerer med mediene. For meg har det svaret alltid vært hult og opportunt, og minnet om reven som stikker ut av det første og enkleste hullet – og typisk nok, slipper unna uten større problemer. 

Derfor er Hallo i uken så befriende. Et realt program, som vet at de farlige angrepene alltid blir rettet oppover. Et program båret av intelligens, mot og vitt. Jeg husker siste gang jeg så et par av de nærmest genierklærte (begrepet geni er for øvrig ett av de mest inflatoriske begrep for tiden, har det overhodet substansiell betydning lenger?) yngre ironikerne på TV, og lurte på hva i all verden er det som gir disse typene slik popularitet? Keiserens nye klær, altså nakent, altså ingenting, tenkte jeg, og slo av. 

Og kan de le av seg selv?

Sensorens solbriller

Jeg har tilbragt nok år som redaksjonssjef i NRK Fjernsynet. Et manipulativt medium, autoritært i sitt vesen med sine ferdigdefinerte bilder med sterke føringer for hvordan en seer skal forstå det hele. I motsetning til radioen appellerer ikke fjernsynet til den menneskelige fantasi. Du ser det du skal se! Fjernsyn har først og fremst en følelsesmessig, ikke en kreativ, intellektuell appell.

En dag, mens jeg arbeidet som redaksjonssjef, ringte telefonen, og en gebrokken kvinnestemme spurte om hun kunne få møte meg. Hun hadde vært TV-produsent i Iran, eller Persia som hun selv sa, for hun sto midt i arbeidet sitt da mullahene, med Khomeini i spissen, overtok makten fra sjahen i den islamske revolusjonen av 1979. Selvsagt kunne hun få møte meg, og dagen etter dukket en flott, voksen kvinne med gnistrende øyne opp på kontoret mitt. Hun lurte på om jeg kunne skaffe henne en jobb, eller i det minste oppdrag, men det kunne jeg dessverre ikke.

Så smilte hun, og fortalte meg historien om hvordan hun ble en flyktning i verden: Hun hadde arbeidet i det persiske fjernsynets undervisningsavdeling, da mullahene overtok makten. Riktignok hadde sjahens styre vært autoritært, men det som nå kom var mye verre. I fjernsynsbygningens kjeller installerte den religiøse statssensuren seg. Snart begynte rykter å svirre om redaksjonelle medarbeidere som falt i unåde, og mange kom ikke lenger på jobb. En dag var det blitt hennes tur til å møte sensuren, for å få dommen over den animerte filmen hun hadde redigert om rygglidelser og om hvordan forhindre og rehabilitere slike. Hun tok turen ned i kjelleren, med usikre skritt.

På sensorens kontor møtte hun en ung, geskjeftig assistent og hans aldersstegne mester i prestegevanter, mullahen, som hadde øynene og større deler av ansiktet dekket av solbrillene han bar. Hun syntes det var merkelig med solbriller innendørs, på toppen av alt i en dunkel kjeller. Assistenten plasserte kasetten med det redigerte programmet i avspillingsmaskinen, og nesten før programmet lot seg se på monitoren begynte mullahen å spørre assistenten: Er det nakne mennesker der? Naken hud? Assistenten svarte som sant var: Ja. Mullahen snerret mot den kvinnelige produsenten, som sto langs veggen; det var nemlig bare to stoler i rommet, og de var opptatt av mullahen og hans assistent: Vi kan ikke vise nakne kropper, naken hud! Hun svarte som best kun kunne: Programmet er en animasjon. Vi ser ikke virkelige mennesker, men tegninger av mennesker. Det er umulig å vise en instruktiv film om rygglidelser uten å vise animerte mennesker med bar overkropp. 

Plutselig gikk det opp for henne hvorfor mullahen satt med solbriller på: Han var stokk blind. Sensoren for fjernsyn var ikke i stand til å se et eneste av de bildene han skulle bedømme. Den blinde sensur fikk en konkret betydning.  

Forklaringen hennes hjalp ikke. Programmet ble avvist, og den kvinnelige produsenten følte at det begynte å brenne under føttene hennes. Så la hun på flukt, og ved hjelp av andre kom hun seg bort fra prestestyrets jerngrep.

Hvor er hun i dag? Jeg vet ikke. Hun er en av mange over hele verden; mennesker på flukt fordi de ville fortelle en historie som makten ikke tolererte. For enkelte er selv naken animert hud i sterkeste laget.

Å skildre sykdom

Som forlegger har jeg gjort interessante erfaringer med en spesiell type litteratur: Sykdomsskildringer. Jeg har gitt ut en del slike bøker, blant annet den første boken på norsk om å leve med MS, med ADHD og med Tinnitus, og den første bok som i dybde og bredde skildrer det dramatiske og omkalfatrende i å få et alvorlig hjertesykt barn. Andre sykdomstema har vært berørt; la meg som eksempel nevne Hege Arstads to bøker om å leve i spiseforstyrrelsens helvete, “Gal…jeg?” (Communicatio 2002) og “Fra asken til ilden” (Communicatio 2004), begge nå med kultstatus; de figurerer som anbefalt litteratur også for medisinsk personell. For mer informasjon om alle disse utgivelsene, besøk www.communicatio.no og deretter “Backlist”.

For en uke siden lanserte vi håndballspilleren Christian Berges bok “I kampens hete”, der han skildrer sin kamp mot kreftsykdommen. Boken har fått en entusiastisk mottakelse, ikke minst i mediene. Den er nå tilgjengelig i bokhandelen, noe forsinket, dessverre.

Av og til har jeg spøkt med å ville endre forlagets navn til “Sykdomsforlaget”, men altså: Bare for spøkens skyld. De fleste Communicatio-titler dreier seg ikke om sykdom.

Hva består så de interessante erfaringene mine i? Jo, den takknemlighet og det engasjement bøkene er blitt møtt fra vilt fremmede mennesker som er berørt av de tema som blir belyst, enten de er pasienter, pårørende, annen familie, venner. Sykdom preger ikke bare den som er rammet, men definitivt også omgivelsene, og mange berørte vil vite, forstå, kjenne seg igjen i det forfatterne skriver. For mange inviterer bøkene til å ta et skritt ut av ensomheten, enten man er syk eller den sykes nærmeste pårørende, ofte med et tungt ansvar på sine skuldre. Det har kommet telefoner og brev, e-poster og indirekte henvendelser via andre; et fascinerende innblikk i en del av virkeligheten mange av oss ikke vil se eller heftes ved: Sykdom, lidelse og død. Den tidligere talsmann for den katolske kirke i Norge, dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn, som også var en glimrende kåsør og høyt respektert forfatter, uttrykte seg slik i det siste store avisintervjuet han ga, til meg som Adresseavisens reporter, før han døde: “Det moderne mennesket blir fornærmet når det oppdager at det skal dø”.

Å skildre sykdom er vanskelig. Jeg anmoder alle som vil skildre sin sykdomstilværelse om ikke å forfalle til sutring og føleri, for ingen vil lese en bok for å synes synd på andre. Beskriv ærlig, usentimentalt og konkret erfaringene, og teksten vil bære i seg erkjennelse og verdifull kunnskap. Finnes det i tillegg humor, ta den med! Selv i det dypeste mørke kan latteren komme til uttrykk. 

Forfatterne som har fått sine bøker utgitt lyktes alle med denne krevende oppgaven. Og den største belønningen lot ikke vente på seg: Reponsen fra berørte og engasjerte lesere, som takket for at han eller hun ikke lenger følte seg like alene og ensom med sine plager, eller som en uttrykte seg: Du strakte ut en hånd, og den nådde frem til meg!

God litteratur har egenskapen å kunne berøre andre. Den kan også bringe fremmede sammen.

Den strevsomme berømmelsen

Å være berømt er blitt et ork og en belastning, skal man tro forfatter Anne B. Ragde, som i avisspaltene viser stor forståelse for at hennes, i hvert fall internasjonalt, enda mer berømte kollega Per Petterson har dratt fra landet i forbindelse med lanseringen av sin nye roman i disse dager. Jaja, tenker jeg, ville fravær av berømmelse vært bedre? Tilbake i skyggenes dal? Jeg tror ikke det; berømmelsen smaker nok likevel best, selv om den kan være strevsom fra tid til annen.

Nå skal ikke teksten idag handle om de to strevsomt berømte forfatterne. Det er akkurat førti år siden det norgesaktuelle (Astrup Fearnley-museet i Oslo) popkunst-ikonet Andy Warhol (1928 –1987) lot falle de berømte ordene: “In the future, everyone will be world-famous for 15 minutes”. Senere ble han lei av ordene sagt akkurat slik, og gjorde en modifikasjon: “In fifteen minutes everybody will be famous”. Andy Warhol hadde sett tendenser i tiden, som senere har forsterket seg til det komplett meningsløse i en kommersiell populærkultur, der tilstedeværelsen i et offentlig rom, det vil si i mediene, og særlig fjernsynet, er blitt alfa og omega. For en stund siden hørte jeg en ung mann bli intervjuet, og på spørsmål om hva han skulle bli når han ble skikkelig voksen, lød svaret: Jeg skal bli berømt! På spørsmål om hvorfor han skulle bli berømt, hadde han ikke annet svar enn et kunnskapsløst skuldertrekk og de totalt idiotiske ordene: Jeg vil bli en kjendis!

Tidligere ble man berømt for å ha utført en bragd, gjort noe av stor betydning for andre. De berømte var derfor få. Nå står unge og voksne i kø for å bli berømte, ved å sørge for å være på fjernsyn i en eller annen tanketom sammenheng. Realityshows i forskjellige tapning, brutaliserende tevlinger i ulike varianter, Narcissus lenge leve! Egenforelskelsen har aldri hatt bedre kår enn nå. Å være berømt er blitt nærmest synonymt med å være kjendis. Og forbruket av berømtheter er enormt. Berømt i 15 minutter, deretter glemt, akkurat slik Warhol spådde. Begrepet berømmelse er blitt utsatt for sterke inflatoriske angrep, og fremstår i dag nærmest uten substansielt innhold. I et lite land som Norge blir situasjonen ekstra beklemmende. Vi er få mennesker i utgangspunktet, og antallet kjendiser, unnskyld berømtheter, som sirkulerer mellom de ulike fjernsyns- og radiokanalene, avisspaltene og ukebladene, avspeiler også at vi er et lite land. De samme er overalt, og til enhver tid.  

Er det merkverdig at spesielt løssalgsavisene, med sin sterke dose av kjendiser, erfarer kraftig nedgang i opplaget? De ferskeste opplagsoversiktene er nettopp offentliggjort. Kanskje begynner publikum å bli lei tøvet og tantet? Vi kan jo håpe, i det minste.  

Nå er ikke selvforelskelsen noe nytt fenomen, den har fulgt menneskeheten. Narcissus-myten er i seg selv et vitnemål om det. For tredve år siden, da jeg som ung journalist arbeidet i Adresseavisen, hadde redaksjonen rett som det var besøk av en kommunal byråkrat fra de høyere sfærer i administrasjonen. Vi snakket ofte om hans PR-kåthet, et svært upresist begrep. En vårdag dukket han opp med noen leirfivel i hånden, og lurte på om vi ikke kunne skrive om blomsterfunnet og ta et bilde av ham med de gule stilkene foran seg. Da sa redaktøren nei, og snakket mannen pent ut gjennom døren.

Å beskytte andre mot seg selv, heter den vennlige handlingen den kommunale byråkraten ble utsatt for. I dag synes evnen og viljen til den slags beskyttelse å være vesentlig svekket. Dessverre.

Den mektige Wallenberg-familien i Sverige, med føringer langt utover hjemlandets grenser, har som sitt familiære credo: Att verka, men inte att synas! I samfunn som søker maksimal transparens, vil selvsagt et slikt credo lett fremstå som problematisk. Men målsettinger av den karakter kan skape berømtheter med substans på ulike fagfelt, selv om du ikke nødvendigvis kjenner dem igjen om du møter dem på gaten. På toppen av alt kan de være sosialt inkluderende, spennende og humørfylte mennesker, som det er morsomt å være sammen med.

Alle som har møtt en kjendis, vet at det lett kan bli en dønn kjedelig affære. 

Europeeren

Idag kom nyheten om at regjeringen Stoltenberg lanserer Stortingets president, Thorbjørn Jagland, som kandidat til stillingen som generalsekretær i Europarådet. Det har åpenbart foregått nok sonderinger og avklaringer mellom de viktigste medlemslandene til at Jagland nå varsler farvel til Stortinget og norsk politikk neste år, og understreker at bortsett fra generalsekretærstillingen ved NATO og presidentskapet ved EU-kommisjonen, er Europarådets toppstilling den gjeveste utfordringen han kan tenke seg. En sann europeer skal få utfolde seg i sitt rette element, mens den rødgrønne regjeringen Stoltenberg blir kvitt en fritenker fra egne rekker som tør å kritisere den bramfritt, og norsk politikk mister en aktør som tør å tenke de store tankene innenfor en demokratisk, internasjonal ramme. Noen utopist er ikke Jagland, og bra er det. Utopier har en tendens til å havne i den totalitære sumpen, med mange ofre.

Jeg vil savne Thorbjørn Jagland i norsk politikk. Ikke på grunn av den munterhet flere av hans til tider ubehjelpelige muntlighet skapte, med metaforer som “Det norske hus” og viktigheten av å snu samfunnspyramiden på hodet for å skape større sosial og politisk rettferdighet og likhet, og dermed stabilitet. Er det mulig å forbinde stabilitet med en pyramide som balanserer på sin egen spiss? Nei, jeg vil savne ham for hans vilje og evne til å tale der mange andre tier, av taktiske og opportunistiske hensyn. Og først og fremst vil jeg savne ham for hans europeiske engasjement, som etter min mening blir enda viktigere i et utkantland stadig mer selvtilfreds, selvgodt og som kanskje utvikler seg i en nasjonalistisk retning, dessverre.

For Thorbjørn Jagland er EU det største fredsprosjektet i vår tid. Utenfor Norges grenser vil svært mange nikke bekreftende til den påstanden. Men så lenge den norske nobelkomiteen er politisk og nasjonalt oppnevnt, vil EU aldri få den Nobels fredspris som prosjektet fortjener. Man går ikke til krig mot land som man deler den samme valuta med, har Jagland sagt, og det har jeg alltid ment har vært en riktig antagelse. Praksis viser også det. Å se sammenhengen mellom de store tanker og de enkelte menneskers konkrete liv er en politikers adelsmerke. I den europeiske debatten har Jagland evnet å synliggjøre slike sammenhenger, og for det fortjener han takk.

Arbeiderpartiet er “faen ingen søndagsskole”, sa den nå 103 år gamle partisekretæren Haakon Lie en gang, og fra hornet på veggen kommer han fortsatt med innspill i norsk politikk. Thorbjørn Jagland har selvsagt fått merke mangelen på søndagsskoleundervisning på kroppen, og trolig latt andre få merke det samme. Slik er politikkens brutale vesen. Europeisk politikk er selvsagt også tøffe tak; i mange tilfeller vesentlig tøffere enn her i det mer strukturerte og balanserte nord. Med base i Strasbourg vil Jagland i langt større grad enn her på berget være blant sine egne. Vi får håpe det vil være berikende begge veier.

Men for norsk politikk og samfunnsdebatt innebærer hans varslede avgang et tap.

Naken i teksten

Håkon Bleken er en billedkunstner som fyller rommet han befinner seg i. Hans fremtreden kan virke brysk og distansert, enkelte er også redde for ham; men når ansiktet hans smelter i et varmt smil og en befriende latter, viser han plutselig en helt annen side av seg selv. Jeg har alltid følt meg vel i hans selskap, og har også vært forlegger for hans to bøker fra egen hånd, i bilder og tekst. Håkon er ikke bare en av våre aller fremste billedkunstnere, han fører også en skarp og modig penn. Hans siste bok, “Avtrykk” (Communicatio 2007), finnes fortsatt i bokhandelen, den første, “Mellom fargene” (Communicatio 2002), er forlengst utsolgt.

Under arbeidet med bøkene sa Håkon en gang: “Å stå i en tekst er en mye naknere posisjon enn å stå i et bilde. I bildet kan jeg alltid finne et sted å gjemme meg”. Han peker på noe viktig, den nakne sårbarheten fortfatteren av en seriøs og alvorlig ment tekst utsetter seg for. Der finnes få gjemmesteder. En seriøs tekst krever ærlighet og mot, derfor fortjener den også respekt. Jeg tenker ikke her på den påtrengende åpenhet og tilsynelatende grenseløse ærlighet en del kjendiser markedsfører løftingen av sin egen og andres dyner med, i tekster som de har evnet å skrive selv eller hatt hjelp til å forme. Den påtrengende formen bør få noen og enhver til å innta en skeptisk holdning; detaljene de skriver om bør styrke skepsisen ytterligere. 

Det er nå i gang en interessant debatt om den norske litterære verden bør etablere en slags selvjustispraksis etter modell av “Vær Varsom”-plakaten for pressen. Også denne bokhøstens mer omtalte kjendisbøker har aktualisert debatten. Et viktig moment i diskusjonen er det enkle faktum at en person som blir utsatt  for nærgående skildringer eller angrep i presse, radio og TV har en tilsvarsrett; noe tilsvarende finnes ikke for bøker. Og bøker lever nær sagt evig, i motsetning til de flyktige mediene. Vil den litterære tilsvarsmuligheten som kan leve over tid, være å skrive sin egen bok? En anstrengende og tidkrevende øvelse, vil det i tilfelle bli.

Jeg befinner meg i det reflektive rom i dette spørsmålet, uten en avklart holdning foreløpig. Men den vil komme.

Skyggenes språk

Skygger opptar meg; ofte kan de være mer spennende enn det eller den som kaster skyggen. En arrogant holdning, kanskje, men ikke vondt ment. For meg blir skygger en appell til fantasien, en påminnelse om mulighetene som finnes utover det konkret erfarte, en utvidelse av det vi ellers kaller virkeligheten.

Tanken slo meg igjen i kveld, da jeg sto under en gatelykt og samtalte med en fjern bekjent. Skyggen han kastet så adskillig mer spennende ut enn mannen som sto foran meg. Intet menneske er ett, men mange, tenkte jeg, og skyggen påminner om det.

Jeg husker billedkunstneren Håkon Bleken, som jeg har hatt gleden av å arbeide tett sammen med i forbindelse med to bokutgivelser, fortelle om en gang han gikk forbi en klesvask som hang ute til tørk. Kjedelig å se på, tenkte han, men så tok vinden fatt i klesplaggene og skyggene skapt av sollyset ble til et mysterium.

Skyggen under gatelykten i kveld, minnet meg om det enkle faktum: Mennesket er fortsatt et mysterium.