Kreftkrigeren Hans Petter Mittet in memoriam

Beskjeden var ventet, og nå er bekreftelsen kommet: Kreftkrigeren Hans Petter Mittet er død, 66 år gammel. En usedvanlig sterk og energisk mann måtte til slutt gi tapt, han visste selv at kreften som spredte seg i kroppen ville avslutte livet innen overskuelig tid. Han hadde stanset aktiv behandling av kreftsykdommen, den medisinske innsatsen var fokusert på å lindre smerte.

Som forlegger ble jeg kjent med Hans Petter Mittet, og samarbeidet resulterte i den mest hudløse boken som utkom på norsk høsten 2008. Tittelen var hentet fra visittkortet hans, i bestemt form: Kreftkrigeren, med undertittel: Kampen for et lengre liv. Boken vakte opppsikt, og høstet mange godord. Jeg hitsetter formuleringer fra en av Norges fremste kreftspesialister, overlege og professor Stein Kaasa ved St. Olavs universitetssykehus i Trondheim: “Denne boka er skrevet med hodet og hjertet. For helsepersonell er den et helt nødvendig korrektiv. Jeg er helt sikker på at denne boka er viktig. Tusen takk for bidraget ditt, Hans Petter! Du skal også ha takk for at du forteller så åpent om sykdom som fortsatt er omgitt av mange myter og fordommer. Vi lever i en tid med åpne kanaler og masse informasjon, men åpenheten gjelder ikke det mest alvorlige: Livet og døden. Her har du vært utrolig ærlig”. Norsk sykepleierforbunds etiske rådgiver, Marie Aakre, beskrev boken på denne måten: “…en fortelling like intens og engasjerende som personen selv. (…) Jeg tar meg selv i stadig å undres over hvor forfatteren tar viljestyrke og livsmot fra”.

Å skrive en bok er et hardt og oppofrende arbeid, i tillegg var smertene tidvis store, men Hans Petter Mittet fullførte manuskriptet, slik at boken kunne komme ut rett før jul. Ideen om en bok var ikke hans egen, den ble initiert av informasjonsavdelingen i Helsbygg Midt-Norge, som Hans Petter Mittet hadde bistått med velformulerte epistler i magasinet “Pulsen” om det å leve med kreft. Mitt inntrykk var at han betraktet det som svært viktig å få fortalt sin historie, ikke bare fordi den kanskje kunne få særlig menn til å oppsøke lege i tide når de har mistanke om at noe alvorlig galt er på ferde i kroppen, noe han selv ikke hadde gjort, med de konsekvenser det medførte, men også fordi han, med den mentale styrke han hadde, ville vise andre viktigheten av ikke å gi opp, men kjempe videre.

Hans Petter Mittet var gammel næringslivsmann, med mange tunge lederoppgaver bak seg. Han var prosjektorientert og rasjonell, med den utålmodighet etter å bli ferdig som gjerne preger prosjektmakere, og han betraktet både kampen mot kreft og det å skrive en bok som to prosjekter. Evnen til å kombinere prosjekter kom tydelig frem da vi skulle lansere “Kreftkrigeren” i det store auditoriet i den gamle sentralblokken ved St. Olavs hospital i begynnelsen av desember ifjor. Hvilken dag ville passe? Jo, det måtte bli den dagen han likevel skulle til sykehuset for en operasjon, for å lindre smertene i magen. Vi lanserte boken, med stor suksess, klokken 1100, to timer senere la han seg på operasjonsbordet. Operasjonen ble ikke like vellykket.

Hans Petter Mittets pågangsmot og humør var slående. Han så både livet og døden i hvitøyet, uten å blunke, men gjerne med en latter. Et par ganger han besøkte meg på kontoret i forlaget overmannet smertene ham, ved det ene tilfellet slik at tårene sto i øynene hans, men etter å ha krøket seg sammen i en stol og etter at smerterien hadde sluppet taket noenlunde, dukket det markante smilet og glimtet i øyet frem igjen. Han var klar til å kjempe videre, og visste hva han ville. Han fremsto tydelig, og boken dokumenterer hvordan han også gikk i nærkamp med et offentlig helsevesen når han oppdaget kritikkverdige forhold. Han var en stor ressurs, som også helse-Norge skulle få trekke betydelige veksler på.

Samtidig var han en frodig, modig og humørfylt forteller, som reiste seg en minnestein også i form av en bok.

Gaven til Article 19

Gaver blir gjerne takket for med gode ord, av og til i overkant store, for høflighets skyld. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Norge fikk derfor sterk ros for sin innsats for ytringsfrihetens kår, da Støre bekjentgjorde at han ga en million kroner av sine bokinntekter ifjor til ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19, basert i London. Seansen fant sted i Den norske Opera i Oslo idag, og direktør Agnes Callamard i Article 19 forsikret at pengene vil komme vel med i organisasjonens arbeid. Hun roste utenriksministeren og Norge for konsekvent innsats for ytringsfrihet rundt om i verden.
Paradoksalt nok ble gaven gitt og takket for samtidig som kinesiske myndigheter legger en jernring rundt Den himmelske freds plass i Bejing, dagen før tyveårsmarkeringen av myndighetenes massakre av opprørske studenter på den samme plassen, en begivenhet som opprørte hele den demokratiske verden. Jernringen hindrer nå journalister fra å komme dit. Kinesiske myndigheter har samtidig igjen strammet til den internasjonale nyhetsstrømmen via internett, åpenbart av frykt for hvilke reaksjoner som kan fremprovoseres i det kinesiske folkedypet hvis detaljer og sammenhenger fra den tyveårige skampletten blir kjent via utenlandske medier.

Kina er en interessant prøvestein på den norske regjerings prinsipielle forhold til ytringsfriheten og øvrige menneskerettigheter. Norge arbeider også med å få i stand en frihandelsavtale med Midtens rike. Jeg har flere ganger på denne bloggen skrevet om henrettelsen av den kinesiske forskeren Wo Weihan i november 2008, tiltalt og dømt for spionasje for Taiwan i en lukket rettssak. Tiltalen var internasjonalt omstridt, den påfølgende dommen fordømt. Den norske regjering ved Utenriksdepartementet nektet å undertegne EUs fordømmelse av henrettelsen. Også USA og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner verden over fordømte henrettelsen. Den norske regjeringen holdt stille, sluttet seg ikke til den internasjonale protesten fordi den fant ut at henrettelsen ikke var i strid med folkeretten, ifølge daværende statssekretær i UD, Raymond Johansen (Ap). Et merkelig standpunkt for en regjering og en nasjon som forlengst har proklamert å være prinsipiell motstander av dødsstraff. Blant andre Amnesty Norges generalsekretær, John Peder Egenæs, var kraftig opprørt over den manglende fordømmelsen. – Norske myndigheter burde skamme seg. Dette er en gigasynd, understreket han. Regjeringens manglende handlekraft til forsvar for menneskerettighetene og protest mot henrettelsen av Wo Weihan havnet også i Stortinget; da endret regjeringen sin forklaring på manglende tilslutning til EUs initiativ, den hadde nemlig fått for dårlig tid til å vurdere saksforholdet. Merkelig, når andre europeiske land åpenbart hadde hatt tid nok.
Regjeringen skryter av den årlige, nærmest rituelle menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina, og der skal visstnok regjeringens representanter slå seg på brystet og snakke også om norsk motstand mot dødsstraff. Men når det kommer til konkret alvor, synes åpenbart andre hensyn å veie tyngre. Handelsforbindeler og andre økonomiske samarbeidsprosjekter synes å få regjeringen til å bøye av fra å kritisere Kina konkret og nærgående. Hvis så er tilfelle, kan ikke Norges holdning til menneskerettigheter og ytringsfrihet være prinsipiell, men situasjonsbetinget og pragmatisk.

Et annet stikkord: Karikaturstriden. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre i en TV-debatt nærmest måtte tvinges til å uttrykke sin støtte til ytringsfriheten, hadde forbeholdene først vært mange og pinlige. Jeg husker fortsatt min umiddelbare tanke: Har Statoil, Telenor og andre tunge næringslivsaktører med Staten som viktig eier, troppet opp på regjeringskontorer og krevd at gjengivelsen av de danske karikaturene i det kristne Magazinet ikke måtte få følger for forretningsvirksomheten i muslimske land? Mange ble nok overrasket i møte med utenriksministerens mangel på en klar, offensiv og utvetydig støtte til den frie ytring da det virkelig gjaldt, i kampens hete, så å si, uavhengig av synet på karikaturene som sådan.

At Jonas Gahr Støre gir sine royaltyinntekter for 2008 til Article 19, er muligens som seg hør og bør. Et par sentrale spørsmål: Ble boken “Å gjøre en forskjell” til med betydelig innsats også fra Utenriksdepartementets stab? Ble en del av opplaget kjøpt inn av departementet for nyttig bruk i ulike sammenhenger? Hvis svaret på de to spørsmålene er ja, blir kanskje gaven til ytringsfrihetsorganisasjonen like mye en gave fra den norske stat som fra duksen i regjeringen?

Pengegaven gir både utenriksministeren og regjeringen en velkommen anledning til å komme på offensiven i ytringsfrihetssammenheng. Det rød-grønne regimet har fått mange kritiske spørsmål om sitt generelle forhold til ytringsfrihet, og svarene har ikke alltid vært overbevisende og betryggende.
Men alle skal ha muligheten til å forbedre seg, og vi lever i et demokrati. Norge fortjener en regjering som står prinsipielt og sterkt på retten til den frie ytring. Ikke bare gjennom symbolhandlinger og høystemte ord i utvalgte anledninger, men også i konkrete møter med autoritære makthavere når norske økonomiske eller andre interesser kan stå på spill.
Vi trenger en handlekraftig regjering med mot, kontinuerlig. Ikke bare i et valgår, som 2009 er; forøvrig første gang Jonas Gahr Støre søker velgernes gunst for å sikre seg en taburett på Stortinget.

Det planlagte selvmord

Enkelte mennesker, konfrontert med uhelbredelig sykdom eller av andre tvingende årsaker, tar sine liv etter nøye planlegging. De velger å gå ut av tiden for egen maskin, selv om handlingen vil skape sår og sorg hos de etterlatte. Selvmord var forøvrig tema i en tekst på denne bloggen 17. april, Et selvmordsgitter.

Det planlagte selvmord er tematikken i to ferske skjønnlitterære bøker, den ene roman, den andre en diktsamling. Johan Mjønes’ debutroman “Terminalhastighet” har allerede høstet mange lovord, nå kommer den allerede kritikerroste poeten Fartein Horgar med diktsamlingen “Nedstigning” (Communicatio). Gjennom flere tekstnivåer vever han denne gang en stille, dramatisk historie, med episk tråd og fordypende punktnedslag med sterk poetisk kraft. En mørk, klok og vakker samling, til ettertanke og refleksjon.

Om Horgars forrige og utsolgte diktsamling, “Skipsbiblioteket” (Communicatio, 2005), skrev den prisbelønte kritikeren Steinar Sivertsen: “Det er en slags godmodig bisterhet og illusjonsløs livsklokskap i den stemmen som taler til oss her – et menneske som har gitt opp ‘jakten på den perfekte / følelsen’. I det hele tatt har boken noe humoristisk, romslig og uvørent ved seg som gjør den sjarmerende og troverdig”.

Her er en smakebit fra “Nedstigning”:

Likevel, han måler seg
mot store oppdagere,
vil bli førstemann
til hudpolen, snøblind fra start
og i dårlig form
vil han kjempe
seg frem,
og siden,
øyhoppe i bukspyttkjertelen,
gå fortapt i det indre øret,
jakte med sommerfuglhåv og
tegnspråk på tapte
rester av lyd.

I spiseforstyrrelsens helvete

Et privilegium som forlegger er å motta ukjente leseres respons på utgitte bøker, tilbakemeldinger som tyder på at litteratur man står ansvarlig for utgivelsen av, har berørt, fått en betydning, kanskje innebært en forandring i noens liv.
For få dager siden skrev en ukjent ung mann til meg, og spurte om jeg kunne gjøre ham en tjeneste. Han forklarte bakgrunnen: Hans samboer har i mange år slitt med spiseforstyrrelser, og er nå inne i en tung periode. To bøker som har betydd mye for den unge kvinnen er Hege Arstads “Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret” (2002) og “Fra asken til ilden” (2004). Nå ber han om Hege kan signere et eksemplar av hver bok til samboeren, med en personlig hilsen som kan hjelpe henne til å komme på offensiven i kampen mot sykdommen. En kjærlighetshandling fra en ung mann til en ung kvinne, hans kjæreste, som trenger oppmuntring og støtte.

Selvsagt vil Hege skrive en hilsen og signere et par nye bøker, i et forsøk på å hjelpe.

Hege Arstad satte en helt ny kvalitetsstandard i spiseforstyrrelseslitteraturen her i landet. Før “Gal…jeg?” utkom, hadde spiseforstyrrelser gjerne blitt skildret med et visst rosa, halvt romantisk skjær over seg. Farlig, ja, men også noe spennende, kanskje tiltrekkende. I Heges bok var alt det rosa skjæret borte; her sto lidelse, kropp og sykdommens helvete i sentrum, fortalt på en naken, ærlig måte i et godt og ekspressivt språk. I tillegg var boken full Heges avanserte humor, gjerne av den galgenhumoristiske sorten. Alt dette gjorde dypdykket ned i spiseforstyrrelsens helvete også til en litterær opplevelse. Boken fikk stor medieoppmerksomhet og flotte kritikker. En av de begeistrete kritikerne var professor i sosialantrolpologi, nå avdøde Jan Brøgger, som ikke minst trakk frem humoren og understreket: Vi ler ikke av Hege, vi ler med henne!

Hege Arstad var 31 år da boken utkom, og hun veide 29 kilo. Kroppen hennes var i elendig forfatning, og hodet, der spiseforstyrrelsen sitter, erkjente at hun vaklet på dødens rand. Hun ga blanke i om hun skulle dø eller leve videre! Utviklingen skulle heldigvis vise at hun selv eller livet valgte det siste alternativet. At hun hadde skrevet en bok, og derigjennom forsøkt å forstå hvorfor en ung, intelligent og sporty jente nesten skulle gå helt til grunne med inntak av mat som det synlige problemet, ga henne også ny livskraft.

“Gal…jeg?” handler om å balansere på kanten av stupet, være dødssyk. To år senere kom Heges andre bok, like direkte og litterært god som den første, der hun fortalte om vanskeligheten med å bli frisk. Paradoksalt nok var det slik at midt i dødens forgård følte hun seg trygg; hverdagene repeterte seg på samme passive måte, hun visste hva som skulle skje, intet uforutsett fikk inntreffe, hun skar opp sitt eple i fireogtyve biter, og brukte en uendelighet av tid på å få dem ned. I “Fra asken til ilden” viser hun utryggheten hun opplevde da hun ville bli frisk, plutselig befant seg i ukjent landskap, og ikke lenger kunne finne trygghet i sitt daglige eple. Hun var blitt omfattet av Rikstrygdeverkets pasientbro for spiseforstyrrete til Mora-klinikken i Sverige, der hun for første gang møtte en terapeut hun ikke greide å snurre rundt lillefingeren. Nå var det hun som måtte innrette seg etter hans beskjeder, og til sin egen overraskelse aksepterte hun det. Resultatene lot ikke vente på seg: Heges liv tok en positiv vending, selv om kursendringen var smertefull.

Så opphevet Rikstrygdeverket plutselig pasientbroen til Mora, og resultatet ble katastrofalt for Hege. Hun falt tilbake i spiseforstyrrelsens helvete, men klarte å holde seg flytende og gjør det fortsatt. En modig og sterk kvinne, i all sin skrøpelighet.

Hege er vant til spørsmål fra andre syke, helsepersonell, skoleelever og studenter, pårørende. Bøkene hennes er anbefalt litteratur blant helsearbeidere og leger. “Gal…jeg?” er nå utsolgt, men “Fra asken til ilden” er fortsatt tilgjengelig. Denne boken er trolig den aller sterkeste skildring av spiseforstyrrelse som finnes på norsk.
Samtidig er den en bok som kan gi håp til dem som trenger akkurat det.

Et selvmordsgitter

Like ved der jeg bor, sør i Trondheim, går en tungt trafikkert vei over en bro, med en dyp dal under seg. Flere fortvilte mennesker, ofte unge, har kastet seg ut fra denne broen, og møtt sitt ugjenkallelige sluttpunkt i asfalten nedenfor.

Også i dag, på vei til kontoret i sentrum, passerte jeg over broen, og konstaterte at nå monteres et høyt gittergjerde fast til det ordinære rekkverket som alltid har stått der, også som springbrett inn i døden. Et selvmordsgitter har nemlig vært etterlyst lenge.

Statistisk Sentralbyrås selvmordsstatistikk for 2007 (den siste offisielle) viser totalt 485 tilfeller, fordelt på 336 menn og 149 kvinner. Her er det selvsagt også store mørketall, død for egen hånd som faller kamuflert inn under andre statistiske kategorier, for eksempel ulykker. Antallet mannlige selvmord var i 2007 lavere enn noengang siden denne dystre statistikken ble påbegynt i 1976, i perioden 1986 – 1990, altså under den forrige store økonomiske krisen her i landet (jappetidens høydepunkt og bakrus), ble det gjennomsnittlig begått 477 selvmord årlig blant menn, mens det tilsvarende tallet blant kvinner var 174, også det høyeste antallet for statistikkperioden, med 2005 som nest verste året; da ble det registrert 173 selvmord blant kvinner.

Statistisk Sentralbyrås dystre statistikk gjengir også dødsmåte; her er det noen tydelige forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er langt hyppigere registrert i dødsmåter med større ytre dramatikk, som bruk av skytevåpen og kvelning/henging. En kategori med mindre kjønnsforskjell, dog med en mannlig overvekt også her, er “Sprang fra høyt sted”, for eksempel den broen jeg passerer daglig på vei til og fra kontoret. For 2007 viser statistikken at 13 menn og seks kvinner valgte å gå ut av tiden på denne måten.

Selvmord er et konfliktfylt og følelsestungt tema. Alle som, på en aller annen måte, har vært i nærheten av slike ulykkelige situasjoner, skjønner mer enn hva man kan lese ut av kald statistikk, ikke minst om de etterlattes sinne, skuffelse, fortvilelse, skyldfølelse, ønske om å forstå, utsikten til å leve med manglende svar i lang tid fremover. Noen kaller selvmord for en modig handling, andre for en feig. Uansett; de aller fleste selvmord er et ultimat uttrykk for fortvilelse i livet, og da blir begrep som mot og feighet mindre relevante.

På kontoret idag, etter å ha passert selvmordsgitteret under montering, la jeg siste hånd på en diktsamling som vil utkomme medio mai. “Nedstigning” heter den, skrevet av den kritikerroste poeten Fartein Horgar, som også burde få glede av å møte et større publikum. Hva “Nedstigning” handler om? Jo, det nøye og detaljert planlagte selvmordet, som, av ulike årsaker, ikke skal fremstå som en død for egen hånd for dem som lever videre.
Et selvmord fra mørketallenes dystre virkelighet, altså. “Nedstigning” blir en diktsamling vel verd å lese, også for dem som vil forstå bedre. En poetisk død er et floskelbegrep, men å skildre en selvmordsprosess i vakker, poetisk språkdrakt er “Nedstigning” et utmerket eksempel på.

Uten en moralistisk pekefinger i været.

Da Taliban skygget banen på en lørdag

Kildekritikk er en nødvendig og vanskelig øvelse; i journalistikken et alfa og omega. Det kildekritiske arbeidet, både utvelgelsen av relevante kilder og inngående analyse og etterprøving av kildematerialet, er lakkmustesten på god eller dårlig journalistikk.

Fredag ble den lille amerikanske byen Binghampton, nord for New York City, med 45 000 innbyggere, rammet av en tragedie. En mann gikk amok på et hjelpesenter for immigranter, American Civic Association, drepte 13 mennesker og til slutt seg selv. Massakren og selvmordet var over før politiet ankom åstedet.
De naturlige spørsmål etter en slik tragedie er hvem gjerningsmannen var, hvordan massakren utviklet seg og hva motivet kunne ha vært. Disse spørsmålene stiller både politi og journalister, og selvsagt den jevne mann og kvinne. Alle vil forstå! Men la oss nå konsentrere oss om yrkesutøverne, de som skal etterforske strafferettslig og de som har til oppgave å rapportere. De jakter på de samme oppklarende svarene.

I et slikt perspektiv var det en selsom opplevelse å lese de sentrale norske nettavisene på lørdag. VG, Dagbladet og Aftenposten hadde alle toppoppslag med referanse til angivelige uttalelser fra en blodig talibansk krigsherre, som påsto at hans menn sto bak angrepet. Selvsagt ingen umulighet, også i lys av ferske trusler fra terroristreirene i Afghanistan/Pakistan om at nye angrep mot USA står for døren. Den talibanske krigsherren har tidligere vist at han er i stand til å gjennomføre angrep på tvers av landegrenser.

Men, et parallellt søk hos internasjonale kvalitetsnyhetsformidlere viste ingen oppslag med referanse til Taliban og den blodige krigsherren. Der referete man i stedet lokale politimyndigheter som mente at gjerningsmannen trolig var en vietnamesisk immigrant som følte seg desillusjonert fordi han hadde falt gjennom i forsøkene på å lære seg engelsk og fordi han hadde mistet en jobb. Nå har politiet bekreftet sin antagelse offentlig, og navngitt den 41 år gamle vietnameseren. Han har bodd i USA i mange år. Hans nærmeste skal visstnok ikke være overrasket over at mannnen begikk en slik ugjerning.

Hvor ble så den talibanske krigsherren av i norske medier? Han forsvant plutselig i løpet av lørdag, etter å ha tronet på topp i noen timer. Han skygget selvsagt ikke banen frivillig, ble rett og slett lempet ut av desker som forsto at de hadde trampet i baret, kollektivt. Har den talibanske krigsherren fått høre om de norske medienes aksept av hans propagandautspill, ler han nok høylytt innenfra skjegget. Han oppnådde sitt mål: Medieoppmerksomhet, og det er viktig i enhver krig. Og når vietnameseren er død, kan jo ingen være helt sikre på at han ikke var på oppdrag fra Taliban. Ingen røyk uten ild, heter et gammelt ord, og slik greier mange løgner å holde seg i live.

Et interessant spørsmål er selvsagt: Hvorfor fant sentrale norske medier dette verbale utsagnet fra en talibansk krigsherre, om nå uttalelsen overhodet har falt, da, så overbevisende at det ble toppoppslaget kollektivt? Ja, påstander er i seg selv blitt nyheter; påstandsnyheter er en billig journalistisk genre, gjerne med lav kvalitet på innholdet, men høy temperatur. Påstandsnyheter forutsetter, inntil videre, fravær av undersøkende journalistikk. Politikken er full av dem, nasjonalt og internasjonalt, ja, USA og dets allierte gikk til krig mot Irak primært på nøye formulerte påstander som ikke korresponderte med fakta. Og den amerikanske kommunistjegeren, senator Joseph McCarthy, bedrev sin paranoide politiske kampanje basert på påstander, og ødela på den måten livene til mange mennesker og familier, inntil han ble avslørt av en journalist som ikke lenger ville kolportere påstander, men ønsket å undersøke sannferdigheten i dem.

Journalistikk er også anvendt dramaturgi, for å få publikums oppmerksomhet. Terror er et av de sterkeste begrepene i omløp, med evne til å skape frykt og forskrekkelse. Ikke minst terroristene er seg denne effekten bevisst til fingerspissene, derfor søker de mediene som kanal for sin voldelige proganda. Denne propagandaen er vanskelig å etterprøve, blir derfor ofte til uverifiserte påstander, og samtidig nyheter, her i landet altså verd toppoppslag i mediene. Journalister springer gjerne i flokk, vurderingene er ofte skremmende like, og når et konkurrerende medieorgan har et dramatisk oppslag, må de andre ha det samme – i hvert fall når hendelsen er så langt unna at man ikke har mulighet til å undersøke sannhetsinnholdet i historien. Dessuten er jo lørdager ofte nyhetsfattig tid, mens kravet til nyheter er konstant.

Heldigvis tok noen i redaksjonene til fornuft, og fikk Taliban skygget av banen i løpet av lørdag ettermiddag. Men skaden var allerede skjedd, og den eneste vinneren var Taliban-lederen som søkte oppmerksomhet.

En sørgelig affære.

Velskrevet og humoristisk kritikk

Aftenpostens sakprosaanmelder, Peder Anker, en spennende og debattinitierende skribent med forskerbase ved Universitetet i Oslo, roser lektor Per Ødegaards bok “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” i dagens avis. Boken, som er et grunnleggende oppgjør med norsk skolematematikk, blir fremholdt som en velskrevet og humoristisk kritikk som henvender seg til et alment publikum.

“Boken er et fint bidrag til norsk skoledebatt som bør provosere ikke bare mattelærere, men også realister og skolepolitikere til debatt og ettertanke”, konkluderer Peder Anker.

En bok med bare to setninger?

Å bli oversett er ingen hyggelig opplevelse, i hvert fall ikke hvis man vil bli sett.
Det samme gjelder for bøker som en forfatter og et forlag sender ut i markedet; å bli sett av medienes anmeldere er ikke alfa og omega, bokleserne er langt viktigere å få i tale, men det er ofte en sammenheng mellom manglende anmelderinteresse for en bok og fraværende leseroppdagelse av den samme boken. Derfor er selv en gjennomgående kritisk anmeldelse å foretrekke fremfor tausheten.

Å ikke bli anmeldt kan være en spesielt tøff opplevelse for forfatteren; inntrykket blir lett at boken er møtt med likegydlighet, at den ikke betraktes verdig nok kritisk oppmerksomhet. Mange gode bøker havner hvert år i den kurven, mens bøker med åpenbart lavere litterær kvalitet, men et antatt større kommersielt potensial, blir ofret oppmerksomhet både i form av forfatterintervjuer og anmeldelser.
At de store forlagene drar fordel av sine velsmurte markedsføringsapparater i en slik situasjon, er hevet over tvil. De små må begrunne kvaliteten på sine utgivelser på en helt annen arbeidskrevende måte. Det burde være et tankekors for medieredaksjoner, som gjerne fremstiller seg som frie, ubundne, kritiske og i stand til å ta sine egne avgjørelser.

Jeg skal ikke klage; Communicatio Forlags bøker har fått bra oppmerksomhet gjennom årene, selv om vi også kunne tenkt oss enda mer.
Torsdag 26. mars ofret Dagens Næringsliv nærmere en hel side på vår siste utgivelse, lektor Per Ødegaards grunnleggende oppgjør med norsk skolematematikk, “Kan vi dele tall slik vi deler epler?” Anmeldelsen hadde positive og kritiske merknader, og skal ikke kommenteres polemisk her, bortsett fra på ett punkt, og det er av prinsipiell karakter: “Slik er verden, Ødegaard, klarer du ikke å koke ned hva du mener til en setning eller to, faller alle fra”, skriver anmelderen Bjørn Gabrielsen. Jeg tror ikke det ligger et minste snev av ironi i formuleringen, og det gjør den paradoksal i forhold til enhver bok, og i hvert fall en med undertittelen: Kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk.

Dagens Næringsliv er sammen med VG den mest gjennomførte tabloide avis her i landet. I kritikken av Ødegaards bok mener jeg anmelderen blir i overkant tabloid, med sitt krav om eksplisitt å konkretisere en boks premiss, innhold, retning og konklusjon, i et par setninger. Slikt kan man kreve av en avisartikkel, skrevet for å egge til debatt, og kanskje overfor en forfatter i en samtale eller debatt. Men overfor en bok, som har et åpenbart potensial til å skape skolepolitisk debatt, og med en tydelig påpekning av at den inneholder refleksjoner over en tematikk, blir kravet meningsløst. Hvorfor reflektere, analysere og argumentere over knapt halvannet hundre boksider, når man heller kan skrive to setninger og være ferdig med den viktigste del av oppgaven?
Og blir det en bok til ettertanke av slikt? Blir det en bok overhodet?

Jeg håper at vi fortsatt vil ha rom for bøker som trenger tid og fordypning før de kommer til konklusjonen, som gir leserne mulighet til å slå følge gjennom teksten, gjøre seg egne refleksjoner, og dermed skape mulighet for utprøving av synspunkter og oppnå ytterligere forståelse.
Hadde ikke Dagens Næringslivs anmelder vært så opptatt av å etterlyse bokens sentrale budskap presentert i to setninger, ville han trolig funnet ut at det han savner i teksten faktisk står der, som refleksjoner med påfølgende konklusjoner.

Blind tro på den offentlige fornuft

For ti år siden bisto jeg Rosenborgs legendariske trener Nils Arne Eggen med å skrive boken “Godfoten”, der han presenterte sin samhandlingsteori som veien til suksess, innen idrett, arbeid og livet som sådan. Boken ble den definitive bestselger høsten 1999, med et opplag på 70 000 eksemplarer, og nesten alle bøkene var solgt da julen innfant seg. En på alle måter hyggelig opplevelse, for oss begge to.

Nils Arne Eggen er sosialdemokrat, nær sagt fra fødselen av. I hans barndoms hjem var det forbudt å snakke stygt eller negativt om Arbeiderpartiet. Men han er en velsignet tolerant og romslig sosialdemokrat, og et sentralt punkt i Godfot-teorien er hans utlegning av at likhet, at alle mennesker skal behandles likt, er det mest urettferdige av alt. Mennesker skal behandles likeverdig, som er noe annet og langt mindre dogmatisk enn begrepet likt, innenfor en ramme som likevel setter fellesskapsløsninger høyt. Midt i sitt eruptive, situasjonsbestemte temperament, er Nils Arne Eggen i stand til å reflektere både i lengde, bredde og dybde, og kan være vel verd å lytte til. Han har også levd en stund, med de erfaringer livet gir på godt og vondt.

Jeg kom til å tenke på våre samtaler i forbindelse med bokprosjektet, og spesielt hans meninger om begrepene likhet og likeverd, etter å ha lest referatene fra SVs landsmøte i Bergen, og spesielt vedtakene innenfor skolesektoren. Her er gammeldags sosialistisk likhetsdogmatikk stolpe opp og stolpe ned, og private skoletilbud skal på sikt inn i den offentlige favn, enten det dreier seg om antroposofiske, montessoriske eller religiøse tilbud av ulik valør.
Troen på den offentlige fornuft er blind i dette regjeringspartiet; enda bra at de to andre koalisjonspartnerne på dette punktet umiddelbart sier fra om at det er uaktuell politikk. Men uansett; vedtaket er fattet av det høyeste organ i et parti som sitter i regjering. Nå kan vi selvsagt riste litt på hodet og hevde at dørvokterne i SV måtte også få noen papirseirer på dette landsmøtet, for gjennomført politikk vil det aldri bli. Vi kan lytte til kunnskapsminister Vegard Solhjell, og la oss trøste med eller fortvile over hans lett hjelpeløse forsøk på å berolige om at dette vedtaket først kan bli realitet langt inn i fremtiden.
Men det er ikke det viktigste: Essensen er mentaliteten som kommer til uttrykk i dette landsmøtevedtaket. Den er forstemmende og skremmende.

De fleste som har eller har hatt barn i norsk offentlig skole, eller selv har vært elever der for ikke lenge siden, vet at den norske skolehverdagen er basert på et misforstått likhetsprinsipp som resulterer i den kvelende middelmådighet. Hverken de svake eller sterke elevene blir tatt på alvor og respektert i et slikt system; et gjennomsnittsmål er idealet, med det resultat at de svake elevene går på sine nederlag gang etter gang, mens de sterke elevene forvitrer av mangel på tilstrekkelig stimulans. At det faglige nivået er i svakeste laget, for å si det mildt, er erkjent på mange hold, og det nytter ikke å kompensere dette faktum med bortforklaringer om at norske elever i hvert fall er sosialt sterke, underforstått: Skolen har gjort det foreldrene sannsynligvis ikke ville klart: Å sosialisere podene. Alle med erfaring fra skolehverdagen vet at dette ikke stemmer. Uro, mobbing og dårlig læringskultur er et utbredt fenomen. Når det faglige nivået hos for mange lærerstudenter også synes å være for svakt, blir alvoret i situasjonen for norsk offentlig skole ytterligere understreket.
Den offentlige skolen synes å være i et kontinuerlig forfall, og den politiske detaljstyring må trolig ta brorparten av ansvaret for situasjonen. Knapt noe annet samfunnsfelt gripes så begjærlig av ambisiøse politikere som vil skrive sitt navn inn i historiebøkene, som skoleverket. Reformer med manglende refleksjonsdybde blir implementert, og resultatet blir også deretter, et bedrøvelig syn. I Finland, som gjerne fremheves for sin høye skolekvalitet, foretar man justeringer i eksisterende læreplaner. Man reformerer gradvis, rett og slett, for å få med alle parter i prosessen, elevene, lærerne, foreldrene. Men justeringer blir for svakt i Norge; nei, her må politikerne totalreformere hele læreplanen med jevne mellomrom, med uklarhet, frustrasjoner og svak læringskultur som resultat.

Inn i denne langt fra tiltrekkende folden vil SV altså, på sikt, tvinge de få skoletilbudene som eksisterer utenfor den offentlige rammen; den samme blinde tro på den offentlige fornuft, som også preger Arbeiderpartiets og SVs innstendige tanker om heldagsskolen, noe som vil minimalisere foreldres og foresattes mulighet til å påvirke elevenes skolearbeid på en positiv måte. Også her ligger en likhetstanke bak; med hele skole- og leksedagen på skolen, vil systemet sørge for at foreldres og foresattes positive engasjement ikke skal påvirke utviklingen av kunnskapsmessige nivåforskjeller blant elevene. De er jo like, og må forbli slik. Hvilken himmelropende urettferdighet!

Jeg er også tilhenger av en sterk offentlig skolesektor. Jeg tror ethvert høyt utviklet samfunn trenger det, vel å merke en skole som tar alle elever på alvor, som betrakter dem som likeverdige, ikke like, og som fremmer et tilbud for å gjøre alle til vinnere, på sine ulike faglige nivå og områder. Vi er langt unna den skolen i dag.
Men vi trenger samtidig alternativene, skoletilbud utenfor den offentlige rammen. Å eliminere denne muligheten, slik SV nå tar til orde for, er ikke bare destruktiv og teoretisk fundert dogmatikk og et angrep på fundamentale menneskerettigheter, men også tegn på mangelfull sivilisatorisk tenkning, dannelse og medmenneskelighet.

Vi snakker altså om en regjeringspartner!

Matematikkbok skaper politisk interesse

En sjelden gang kan en forlegger oppleve at en bok skaper dagsaktuell politisk interesse. Det er nå tilfelle med Bergenslektoren Per Ødegaards bok “Kan vi dele tall slik vi deler epler?”, som byr på kritiske refleksjoner om norsk skolematematikk.
Boken er i i realiteten et generaloppgjør med norsk skolematematikk, forfattet av en nestor i faget. Les tidligere relevante tekster på denne bloggen: Det matematiske maktspråk (10. mars) og Hvor mange koner hadde Henrik 4? (23. februar).

Nå reagerer politikerne. Sist fredag hadde Kunnskapsdepartementets politiske ledelse bedt om et møte med forfatteren, og etter møtet uttalte statssekretær Lisbet Rugtvedt til Bergensavisen: “Tankene hans er veldig interessante, vi vet at mattefaget er noe veldig mange elever sliter med. (…) Umotiverte ungdomsskoleelever er et problem, og mister man tråden i matteundervisningen er det lett for at elevene møter veggen. (…) Å legge opp undervisningen slik Ødegaard skisserer vil kreve stor omlegging, men vi vil se på det”.

Etter et SV-landsmøte med skolepolitiske utspill som synes å møte massiv folkelig motstand, likeså blant regjeringens samarbeidspartnere, vil kanskje Per Ødegaards bok og forslag til forbedringer være mer håndterlig og politisk frukbart å arbeide videre med for Kunnskapsdepartementets politiske ledelse?