Forfatteren som tente på sin egen skole

Vi lever i selvbiografiske tider i norsk litteratur, og her er historien som kanskje overgår utleveringen av til dels klamt privatliv: Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev, som høster mye ros for sin nye samling tsjetsjenske fortellinger, “Inntil morgendagen kommer”, forteller i et intervju i dagens Adresseavisen om bakgrunnen for en av historiene, “Haibah”. Den handler kort sagt om en ung gutt som tenner på sin egen skole, etter å ha blitt latterliggjort av lærerinnen for en stil han har skrevet om sovjetiske soldaters massakrering av tsjetsjenske barn, syke og eldre i landsbyen Haibah. Ofrene ble jaget inn i en låve, som så ble satt fyr på. Dette skjedde i forbindelse med despoten Stalins deportering av den tsjetsjenske befolkningen til Kasahkstan (1944 – 1957), de massakrerte ville ikke greie deportasjonens strabaser, så andre metoder ble tatt i bruk for å fjerne dem.

Denne historien er i høyeste grad selvbiografisk, uten å bli privat og intim. Den unge gutten som i fortellingen setter skolen sin i brann, var i realiteten forfatteren Musa Mutaev, ti år gammel. Han ble selv født under deportasjonen, og familien vendte tilbake til Tsjetsjenia i 1957, da Musa var ett år gammel. Historien om dramaet i landsbyen Haibah ble han fortalt av sin far. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på den lille gutten, så da klassen på skolen fikk i oppgave å skrive en stil om sovjetiske helter, skrev Musa i stedet om massakren i Haibah. Lærerinnen ble rasende, for historien stemte ikke med den politisk tillatte sannhet. Deretter latterliggjorde hun lille Musa foran klassen, og påpekte at det han hadde skrevet var oppspinn. “Å ikke bli trodd og i tillegg bli gjort til latter foran klassekameratene, var helt forferdelig. I tillegg var jeg forelsket i ei jente i klassen. Jeg ble så frustrert, og om kvelden gikk jeg tilbake til skolen og tente på skolebygget som brant ned til grunnen,” sier Musa Mutaev til Adresseavisen.

Selvsagt fikk den unge guttens fortvilte handling store konsekvenser både for ham selv og familien. Om det handler fortellingen “Haibah”, med massakren på forsvarsløse barn, syke og eldre som et dramatisk bakteppe. En historie som er større enn seg selv, som dermed overskrider privatlivets intimitet og åpner for en dypere menneskelig og politisk innsikt.

Dagsavisen: “Mektige noveller”

“Mektige noveller” kaller Dagsavisens anmelder Kjell Olaf Jensen idag Musa Mutaevs samling “Inntil morgendagen kommer. Fortellinger fra Tsjetsjenia” og Kenji Miyazawas samling “En natt på Melkeveien Jernbane”. Jeg har omtalt begge bøkene i tidligere blogger.
Dagsavisens fellesanmeldelse er rosende, og mest opptatt er Kjell Olaf Jensen av Musa Mutaevs diktning. Han fremhever enkelte av novellene som noe av det sterkeste og mest originale han noensinne har lest. “Det skrives kort og godt ikke bedre noveller i dag,” hevder han.
Kenji Miyazawas noveller betegner han som “fire søte og overraskende, naturnære eventyrnoveller om mennesker og dyr, pluss den lange tittelnovellen som (…) er en både merkelig og betagende, surrealsitisk og lyrisk fortelling om fattigdom og det å stå utenfor, og om vennskap, liv og ikke minst død.” Han karakteriserer Miyazawas samling som “betydelig novellekunst”.

“Begge verkene er betydelige berikelser av den verdenslitteraturen som foreligger på norsk, for Mutaevs vedkommende også av den litteraturen som skrives i Norge idag,” konkluderer Kjell Olaf Jensen.

Begge disse bøkene må du nok lete etter i bokhandelen, som stort sett er dominert av kommersielle bestselgere. Men de skal finnes der; gjør de det ikke, be personalet om å bestille dem!
Eller bestill selv via forlagets nettside http://www.communicatio.no

Den store fortellerens besøk

Så har Den store fortelleren vært på besøk i Oslo, mottatt Nobels fredspris og reist tilbake til realpolitikkens verden i Washington. Den norske offentlighet virker fortsatt halvveis i svime av den retoriske kraft og personlige sjarm som USAs president Barack Obama, ikke uventet, kunne fremvise. Hans kone Michelle forsterket inntrykket av menneskelig soliditet og integritet.
Selvsagt var presidentens pristale et retorisk mesterstykke, som trolig få kan gjøre ham etter og som får norske politikere til å fremstå som anemiske skygger i sin egen lille verden med begrensete tids- og saksperspektiv. På mange måter representerte fredsprisbesøket et møte mellom den store usikre verden og den lille beskyttede verden, mellom det ettertenksomme og reflekterte motet til å se tilværelsens gråhet i hvitøyet og den moralisme i sort og hvitt som higer etter å sette standarder for verdenssamfunnet med gjentatte forsøk på å gjøre seg gjeldende på den store internasjonale scene.

Så befriende det var å høre Barack Obamas takketale, også fordi den ikke var i sort og hvitt, men nyansert, preget av dilemma, alvor og utfordringer uten klare svar. En grunnleggende tale om USAs forhold til resten av verden. Evnen til å ha minst to tanker i hodet samtidig er nødvendig for å følge den amerikanske presidentens refleksjoner, en øvelse norske politikere slett ikke er mestere i. Og så forsiktig og høflig han tangerte det grunnleggende spørsmålet om han overhodet fortjente fredsprisen på dette tidspunkt i sitt politiske livsløp; slik jeg hørte og leste hans refleksjoner var svaret slett ikke gitt selv om han valgte å motta prisen, som øverstkommanderede for amerikanske styrker i to kriger.

“You’ve won the price, please earn it” er et utsagn jeg har forståelse for; basert på sympati for de signaler som den amerikanske presidenten har sendt ut, som det er. Jeg vil ikke bli forundret om presidenten skulle mene det samme, at pristildelingen er prematur, at han burde fått vise om han lykkes før heder skulle drysse over ham. Han kan bare ikke si det i direkte tale, ikke tydeliggjøre det mer enn han ved flere anledninger har gjort, av høflighet for prisutdelerne. Både under pristalen i Oslo rådhus og skåltalen under banketten på Grand hotel kom likevel hans egen tvil til syne, forsiktig, men tydelig nok.

Thorbjørn Jagland, Nobelkomiteens leder, har lagt ut sitt argumenterende forsvar for pristildelingen så vidt og bredt at selv om Barack Obama skulle mislykkes i sitt arbeid, vil Jagland kunne forsvare komiteens beslutning. Og med sin åpenlyse gutteaktige higen etter personlig å ville være blant verdens viktige beslutningstakere, finner han helt sikkert også fakkeltoget og folkemengden utenfor Grand hotel som hyllet ekteparet Obama på balkongen, som nok et argument for at pristildelingen var riktig. Men er det noe vi nordmenn er ekstra flinke til, så er det med selvtilfredshet å feire vår innbilte godhet, uselviskhet og forståelse av hva som er rett og riktig i verden.
Det var vel Thorvald Stoltenberg som en gang sa noe sånt: Takk og pris for at det bare finnes vel fire millioner nordmenn. Hadde vi vært 100 millioner, ville verden vært et ulevelig sted.

Takk og pris for at president Barack Obama synes å være en realpolitiker som forhåpentligvis vil greie å kombinere kontinuerlig stillingstagen til den harde virkelighet rundt ham med utarbeidelsen av realistiske og oppnåelige fremtidsmål.
Kanskje vil vi en gang kunne si: Nå hadde du fortjent Nobels fredspris for din dokumenterte innsats, herr president!
For klokskapen er fortsatt til stede i det gamle munnhellet: Det er på handlingene du skal måles, ikke ordene. Alt Barack Obama sa under sitt korte Oslo-besøk tyder på at han er av samme mening.

Den litterære bloggen

Å skape oppmerksomhet om bøker er selvsagt både i en forfatters og en forleggers interesse. Derfor er litterære bloggere blitt en tiltrekkende kanal for å spre budskapet. Jeg registrerer at flere store norske forlag forsøker å knytte til seg bloggere som anmeldere; enkelte med krav om at bloggerne må underkaste seg forlagets markedstenkning, mens andre stiller bloggerne fritt både til hva de skal skrive og når.

Som ansvarlig for et lite forlag er bloggosfæren en interessant arena for kritisk vurdering av bøker. Selvsagt må vurderingen få skje ubundet; redaksjonell frihet skal være en prinsipiell holdning. Jeg registrerer at det visstnok fra kritikerhold i etablerte mediekanaler hever seg lett engstelige røster som mener at den faglige kvaliteten på litteraturkritikken kan stå i fare innenfor bloggosfæren. Denne argumentasjonen er en parallell til de tradisjonelle medienes redsel for å få undergravet sin maktposisjon gjennom den informasjons- og meningsutveksling som foregår på nettet, utenfor deres redaksjonelle kontroll, gjerne med vekt på etiske problemstillinger. Dette er en selvoppholdelsesdriftens argumentasjon fra en bransje som strever i motbakke, og som frykter fremtiden.

Gode og dårlige litteraturkritikere finnes overalt, i de etablerte mediene som på nettet. Noen er verd å lytte til, andre har ikke annet enn floskler å presentere, gjerne i den rene forlagspromoteringens tjeneste, bevisst eller ubevisst. Jeg ser på kvalitativt gode litterære blogger som en utvidelse av den litterære offentligheten, med fremtiden for seg, båret oppe av stemmer som kan ha like mye litterær innsikt og argumentatorisk tyngde som de beste kritikere i etablerte medier. Som forlegger frykter jeg slett ikke denne utviklingen, men ønsker den velkommen. Samme regel gjelder her som ellers: Den faglige kvaliteten avgjør hva som har livets rett og hva som ikke har, hvem som er verd å lytte til og hvem som ikke fortjener oppmerksomhet.

I dagens litterære andedam, der kommersialiseringen denne bokhøsten er enda tydeligere enn før, med fokus på de av forlagene forhåndsdefinerte bestselgerne, enten de har tilstrekkelig litterære kvaliteter eller primært er forlags- og medieskapte kjendisbobler, kan litterære blogger vise seg å bli en viktig reflekterende og kritisk motvekt, båret oppe også av en god porsjon idealisme.
Ved å søke etter litterær kvalitet og yde oppmerksomhet også til de smalere bøkene, skjønnlitteratur som sakprosa, vil bloggere kunne gjøre en kvalitativ innsats for de gode og viktige bøkene som ikke så lett når toppen på salgsbarometrene, men som bestselgerne likevel er helt avhengige av.
Det er nemlig den smale litteraturen som setter de kvalitetsstandarder som også bestselgerne senere nyter godt av.

Maria Bonnevie på Dramaten

Teateret kan utvise en umiddelbarhet i sitt møte med publikum. I de beste stunder kan samværet mellom scene og tilskuere bli elektrisk. Sist lørdag slo elektrisiteten gnister på Dramatens hovedscene i Stockholm, i Høstsonaten av Ingmar Bergman, og gnistregnet endte med at Maria Bonnevies rollefigur Eva nærmest tok fyr i sitt oppgjør med moren, den internasjonalt anerkjente pianistinnen Charlotte, som hadde ofret familien på kunstens alter.

Maken til spill, i to timer uten pause; intensitet, engasjement, nærhet, distanse, nyanser, balanse, kontroll.

Maria Bonnevie, i spissen for det sterke ensemblet på fire personer, tok den fullsatte salen med storm, og applausen etterpå var overveldende. Tre ganger ble skuespillerne hentet ut på scenen av publikums reaksjon, eller var det fire? Jeg husker ikke, omtumlet der jeg satt på første balkongrad rett mot scenen.

Så, står et Stockholmsbesøk for døren, prøv å få med Høstsonaten. En forestilling i særklasse.

Tvilen eter sjelen

Under tittelen “Tvilen eter sjelen”, en parafrasering av tittelen på Reiner Werner Fassbinders filmklassiker “Angsten eter sjelen”, sammenfatter Adresseavisens anmelder Stein Roll sin vurdering av romanen “Gateskrift”, skrevet av pseudonymet Q, slik: “Idealistisk og velskrevet roman om en dødssyk kynikers gjenfødsel som kisteglad i Trondheim.”

Jeg hitsetter anmeldelsen, ikke bare fordi den er svært positiv, men også fordi romanen kan ha noe viktig og (dags)aktuelt å si om politisk arbeid i dagens samfunn:

“På bloggen (via www.gateskrift.no) til pseudonymet Q skriver han (jo, det må være en han) at Q er den vakreste bokstaven i alfabetet. Men historien om den tilpasningsdyktige, velstående og kreftsyke rådgiveren Edgar Thale som vender hjem til Trondheim på jakt etter inspirasjon til å skrive en viktig tale for en sleip statsråd, er ikke spesielt behagelig lesning, og takk for det. Thale, snart 60, er i ferd med å råtne opp innvendig og strør på med morfintabletter mot smerten. Men verre er det kanskje med et altfor sent selvoppgjør, alle disse falske forestillingene i en livslang bagasje og den nagende tvilen han har levd med som velvillig verktøy for det bestående.

Da statsråden ber ham skrive en tale om Det allintegrerte hus, går han i stå. På sin vandring rundt i Trondheim ser han rumenske tiggere, alkiser, unge prostituerte og desperate junkier. Han treffer også en kjær barndomskompis, en tyskerunge familien tok seg av, som livet har fart grusomt med. Virkeligheten stemmer ikke med innholdet statsråden ønsker å høre i talen. Og da det begynner å dukke opp murte steintavler rundt omkring i byen, med henvisning til adressen www.gateskrift.no, som forteller forskjellige historier om personer som har lidd overgrep og opplevd urettferdighet, våkner Thale, bokstavelig talt, til liv i sin søken etter hvor de kommer fra.

Det blir førstesidestoff i Adresseavisen, myndighetene kaller det for tagging og politiet blir satt på saken. Sammen med Henriette, en vakker advokat, opplever han både glede, spenning og erotikk. Endelig har livet fått substans. Q har skrevet en tidstypisk og krass roman om sneversynte politikere og utslåtte mennesker i en kald tid. Det ligger en alvorlig bekymring bak teksten, men romanen sanser skarpt i en gryte av sort spiritualitet i et flott språk. Og for en trondhjemmer er det en sann svir å følge forfatteren rundt om på hans alternative byguide!”

Siste ordet sagt, applausen bryter løs

Siste ordet er sagt. Oppleseren trekker seg litt tilbake fra mikrofonen. Fortellingen henger i luften, har sneket seg inn i tilhørerne, margstjålet dem med sin intensitet; de er lukket inne i hver sin verden, sine egne bilder skapt av ord. Så slår den første av dem hendene sammen, bryter stillhetens magi, applausen øker i styrke, den positive responsen er tydelig og klar.

Hvor tilfredsstillende det er å oppleve den gode litteraturen gripe fatt i et publikum samlet foran en dyktig oppleser. Dyrebare øyeblikk, ikke minst for en forlegger, for enkelte kanskje også et viktig veiskille i livet; vi kjenner til episoder hvor menneskeliv har blitt endret i møtet med sterke kunstuttrykk.
Tirsdag kveld var det mitt privilegium å introdusere den tsjetsjenske dikteren Musa Mutaev foran et stort publikum hos bokhandelen Norli i Trondheim sentrum, den byen som mottok Mutaev som fribyforfatter i 2004 og som han deretter har oppholdt seg i. Jeg har skrevet om ham flere ganger på denne bloggen, ganske enkelt fordi han er en viktig forfatter bosatt i Norge, skriver på tsjetsjensk og allerede kjent langt utover vårt lands grenser. Han er også president i Tsjetsjensk PEN.
Den som er interessert i mer bakgrunn kan bla seg bakover på denne bloggen.

Musa Mutaevs andre samling fortellinger fra Tsjetsjenia, “Inntil morgendagen kommer”, har vært i bokhandelen noen uker, og har mottatt ikke så mange, men utelukkende meget positive anmeldelser. Aftenposten karakteriserte boken som “sjelden og fornem lesning”. Samme avis karakteriserte Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, “Kuntas skygge” (2007), for “utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur”. I Trondheim har fortelleren Eva Maria Aagaard grepet fatt i Mutaevs litteratur, gjort et utvalg og skapt den gripende forestillingen “Om natten før dagen. Farlige fortellinger fra en forfulgt forfatter”, som nå har vært vist en rekke ganger i Trondheim, og som på nyåret skal på skoleturné. Eva Maria Aagaard er en glimrende forteller, med en stemme som bærer, og som i forestillingen blant annet overtar fortellingen fra Mutaev, som innleder på tsjetsjensk, et språk de færreste nordmenn forstår.

Slik også på bokkafeen hos Norli på tirsdag. Musa Mutaev innledet “Vanære”, fortellingen om ulovlig kjærlighet mellom en ung kvinne og en middelaldrende gift mann i dagens Tsjetsjenia, så la Eva Maria Aagaards stemme seg over hans og overtok, mens publikum ble oppslukt av historien om den unge kvinnen som blir levende begravd av sine brødre, slik at familiens ære kan bli gjenopprettet; deretter står hevnen over den middelaldrende mannen for tur. Et glimt inn i shariaens Tsjetsjenia.

Så stilnet ordene. Applausen brøt løs.

Å besøke en norsk bokhandel idag, også de største, er å vandre i et mainstream litterært landskap, der de allerede kjente og til dels medieskapte forfatterskap står på utstilling, som konserverende eksempler på tradisjon, mote og kommersiell maktstruktur. Skal du lete etter mer krevende litteratur, vektigere fortellinger, for eksempel Musa Mutaevs “Inntil morgendagen kommer”, må du lete bakenfor stablene av reelle og påståtte bestselgere. For den smale litteraturen er fortsatt i bokhandelen, enn så lenge.

Jeg mener bestemt at den er verd oppmerksomhet.

Åslaug Haga og romanforfatteren “vi”

Ord kan avsløre, selv små konstruksjoner på to bokstaver, som for eksempel pronomenet “vi”, første person flertall.

Jeg ble sittende å tenke på “vi” etter å ha lyttet til programposten Politisk kvarter i NRK P2 fredag morgen. Mesteparten av sendingen gikk med til å fortelle at tidligere statsråd Åslaug Haga har skrevet en roman, med handlingen lagt til et påstått fiktivt regjeringsmiljø. Programlederen stilte absolutt kritiske spørsmål, mens Haga solgte boken for det den kanskje er verd, bare tyve minutter etter å ha fått gjøre det samme i en annen programpost på samme kanal. Slik fortsatte det sikkert utover dagen, i alle kanaler. Om belysningen drepte interessen for å lese boken gjenstår å se; ikke så sjelden kan dét bli resultatet med for omfattende medielansering.

For ordens skyld: Jeg har ikke lest boken, bare merket meg den behørige medieoppmerksomhet utgivelsen har fått, men det forhindrer ikke følgende refleksjon rundt det lille ordet “vi”.

Programlederen i Politisk kvarter prøvde flere ganger å få Åslaug Haga til å koble romanens påstått fiktive hendelser og personer til virkeligheten, de facto den rød-grønne trepartiregjeringen, men Haga vek selvsagt unna, slik en romanforfatter behending kan gjøre. Så kom programlederen inn på de ulike sakskompleks som belyses i romanen, altså de politiske prosesser som for realismens skyld ikke kan avvike for mye fra det faktiske politiske arbeid. Og her dukket det lille ordet “vi” opp. På direkte spørsmål svarte nemlig Haga at “vi” har vurdert hvilke prosesser som kunne passe i en roman, og så har “vi” gjort et valg. Dessverre hørte ikke programlederen pronomet “vi”, eller kanskje lot han det bare gli forbi av hensyn til tiden han hadde til rådighet, men det ville vært interessant å høre Hagas svar på følgende spørsmål: “Vi? Har du hatt flere med deg i å skrive denne romanen?”

Som forlegger vet jeg utmerket godt at alle bøker på et visst punkt også blir et teamarbeid, med en redaktør som djevelens advokat overfor forfatteren. Slik motstand bidrar som oftest til en litterær kvalitetsheving. Men redaktørens oppgave er påpekningen og rådene, joda, av og til må man også hjelpe til med skrivingen, men Hagas bruk av “vi” peker i en annen mulig retning: At romanens innholdselementer er nøye kalkulert sammen med andre personer, for å skape en best mulig effekt – politisk, kommersielt eller med et annet motiv.

Jeg vil tro at kalkulasjonen primært er kommersielt motivert, at de utvalgte politiske elementene som “vi” har gjort, er de antatt mest salgbare overfor publikum. Kan vi forestille oss at markedstenkningen, med forlaget som den sentrale medspiller, også blir en premissleverandør for hvilke faktorer en forfatter implementerer i sin debutroman? Romanforfatteren som en utførende brikke i litterær industriproduksjon? Tja, slett ikke utenkelig, og i hvert fall ikke i en bokhøst der den kommersielle skruen har fått flere omdreininger enn kanskje sunt er. Vi ser også omdreiningene konkretisert i enkelte mediers påpekning av at utgivelser med en ukjent forfatter ikke vil bli anmeldt. Jeg er sikker på at viktige bøker på denne måten blir oversett i større grad enn tidligere, til fordel for mediebelysning på bøker og forfattere som kvalitetsmessig slett ikke er på høyden – men som har den fordel at de allerede er kjente og dermed mer tilpasset kommersiell bruk.

Slik får ordet “vi” også en videre betydning: “Vi” som allerede er innenfor, og “de andre” på utsiden av det gode selskap. En gammel problemstilling, også gyldig i mange andre og større politiske og samfunnsmessige sammenhenger.
I et lite kulturmiljø som det norske, der den politiske og sosiale korrektheten er så viktig og sløvende, er det behagelig å være innenfor og desto vanskeligere å bli stående utenfor. Alternative kanaler og markeder finnes ikke i stor nok grad, som de ellers gjør i mer betydelige kulturland.

Hvem medforfatteren “vi” hos Åslaug Haga er, får vi sikkert aldri vite. Men hennes “slip of the tongue” i Politisk kvarter, gir trolig et innblikk i det kommersielle romansnekkeriets verksted.

Krekar, kondomer og terrorberedskap

Venstres Odd Einar Dørum stilte ikke til gjenvalg på Stortinget i 2009; kanskje var dét en sterkt medvirkende årsak til partiets katastrofevalg. Etter 50 år i aktiv politikk får han nå sitt festskrift, “Det politiske mennesket”, skrevet av elleve ulike forfattere som alle har et personlig forhold til en av de mest markante skikkelser på den norske politiske scenen. Sjelden er en politiker blitt portrettert på en slik inngående og fascinerende måte i et festskrift. “Denne underlige fyren i et etter hvert så strømlinjeformet landskap,” kaller bokens redaktør, Torgeir Anda, politikeren og mennesket Odd Einar Dørum, som han har vært valgkampleder for to ganger. Professor Bernt Hagtvet beskriver Dørum som et politisk dyr.

Den nylig avgåtte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Jørn Holme, nå riksantikvar og tidligere statssekretær for Odd Einar Dørum som justisminister (2001-2005), tegner et inngående bilde av liberaleren som ble konfrontert med behovet for styrket terrorberedskap etter 11. september 2001, balansert mot enkeltindividers personvern, integritet og frihet – en balansegang som skulle bli svært vanskelig. Dilemmaene sto i kø for en ekte liberaler. Holme bringer frem hittil ukjente opplysninger om maktkampen mellom ulike samfunnsaktører i arbeidet med sikkerhetstiltak mot internasjonal terror. Flere av disse opplysningene vil vekke oppsikt.
Holme skriver også om problemet mullah Krekar. “Som julenisse ville han vært et funn, med sjarm og godt smil. I slike offentlige sammenhenger sa han alltid det ufarlige,” påpeker den tidligere PST-sjefen. Så glir han over i alvoret igjen, med en epiode fra mullahens forklaring for Borgarting lagmannsrett: “Her uttalte han at det var en fordel å bruke barn i selvmordsangrep, fordi de ikke stilte spørsmål.” I det hele tatt gir Jørn Holme et meget interessant innblikk også i Krekar-problematikken, og han avslutter slik: “Han har vært, og kommer til å bli, en sann utfordring for enhver sittende regjering så lenge utvisningen ikke kan bli effektuert.”
Holme fremholder arbeidskapasiteten til sin tidligere statsråd. Han understreker Odd Einar Dørums trang til selv å skaffe seg konkret innsikt i problemstillinger, og tar utgangspunkt i en av Venstres sommerfester mens terrorangrepene både i Madrid og London aktualiserte terrorberedskapen ved T-banenettet i Oslo. Justisministeren forlot festen tidligere enn de andre, uten å oppgi noen spesiell grunn. Dagen etter kunne Aftenpostens aftenutgave melde at en ukjent mann var blitt observert gående alene nede i T-banenettet om natten, etter at togene hadde stanset. Ingen har hittil fått vite hvem denne mannen var og hva han gjorde der. I festskriftet “Det politiske mennesket” blir mysteriet avslørt.

Tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Aage Müller-Nilsen, forteller om bymisjonæren Odd Einar Dørum, levende engasjert blant annet med å samle inn tusener av Black Jack-kondomer, som skulle sendes til Warzawa i kampen mot ytterligere spredning av HIV-smitte i og fra risikogruppene i den polske hovedstaden.

Andreas Hompland karakteriserer Dørum som “kløyvd ved”, med sevje og marg, den veden som brenner, i motsetning til hel ved. Ottar Grepstad griper fatt i retorikeren Dørum, og setter ham inn i en politisk sammenheng. Han minner også om Dørums avskjedsord fra Stortingets talerstol sommeren 2009: “Forsvar dette huset!” En betimelig anmodning til politikerne, som etter innlegget brøt forbudet mot applaus i Stortingssalen.

Øvrige bidragsytere til festskriftet: Olav Garvik, Terje P. Hagen, Lars Hellberg, Jørn Rattsø og Rita Sletner.

Krupp ved Brandenburger Tor

Skammens Mur gjennom Berlin sto fra 1961 til 1989, også som et symbol på Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden, frem til Jernteppet og Østblokken falt; et par av landene i blokken opphørte også å eksistere: Arbeider- og bondestaten Øst-Tyskland i 1990, Sovjetunionen året etter, mens Tsjekkoslovakia ble splittet i Tsjekkia og Slovakia tre år senere. Et katastrofalt politisk eksperiment med millioner av menneskelige ofre hadde spilt fallitt. Den øst-europeiske og sovjetiske kommunismen ble kastet på historiens skraphaug.

Denne siste uken har internasjonale og norske medier rettet sine blikk mot Berlin, den spennende tyske hovedstaden, langt på vei den viktigste kontinentale byen i dagens Europa. 9. november, altså mandag, er det 20 år siden Muren revnet ved at grensebommer ble hevet og etter hvert nærmest bokstavelig slått i stykker med menneskehånd, øst- og vestberlinere sto med tårer i øynene og omfavnet hverandre, mens de tidligere fryktede østtyske grensevaktene la ned sine skarpladde våpen og etter ordre, eller mangel på klargjørende ordre, lot gjenforeningen skje. Uforglemmelige øyeblikk, som jeg observerte på avstand da det skjedde. Berlin var en by som sto meg nær, og jeg skulle gjerne ha vært der.

Jeg kom tilbake til Berlin noe senere, og byen var som en bølge som grep tak. Begeistringen var til å ta og føle på, men også irritasjonen hos enkelte østtyskere, som følte at Vesten umiddelbart tok seg til rette på den mest vulgære og uhøflige måte. Jeg husker et gatekryss i Øst-Berlin, der stillaser med svære høyttalere var montert, og fra dem ble den mest monotone, rytmiske rockemusikken pumpet ut. Østtyskere ble tilbudt gratis sigaretter fra en vestlig sigarettprodusent, mens den kvinnelige politibetjenten som skulle dirigere trafikken danset midt i gaten, røkte, drakk fra en ølflaske og ga mer eller mindre blanke i hvordan bilene kjørte og fotgjengerne gikk. Her var det mer løssluppent sirkus enn tysk orden og punktlighet.
Selvsagt var det forståelig at gledesfølelsene tok overhånd hos dem som hadde utholdt et sterkt undertrykkende regime, men jeg husker også raseriet hos den unge kvinnen i en pannekakekiosk som trodde at det var jeg som hadde krevd mer cointreau i pannekaken og ikke den brautende vest-tyskeren ved siden av meg, og derfor ga meg huden full. Følelser på alle måter, i et Øst-Berlin der store bydeler fortsatt så ut som de gjorde rett etter andre verdenskrig, med fasader fulle av kulehull.

Men, det sterkeste minnet fra dette besøket var likevel følgende: Jeg hadde tilbragt hele dagen i Øst-Berlin, og hadde på ettermiddagen tatt meg tilbake til vestsiden av Muren. Jeg sto ved Brandenburger Tor, befant meg i en stor menneskemengde som så på en beltebil med en stor påmontert meiselarm som bukserte seg på plass på den andre siden av Muren foran oss. Den skulle åpenbart gå til verks på den del av byggverket som sto her. Endelig var beltebilen på plass, den løftet armen og dundret meiselen ned i Muren. Betongbiter fløy, og menneskemengden jublet. Armen løftet seg på nytt, slo ned i betongen igjen. Ny jubel.
Plutselig ble jeg oppmerksom på firmanavnet skrevet med sorte bokstaver på gul bunn på meiselarmen: KRUPP. Navnet fikk tankene til å fly. Det store Krupp-konsernet var en av de viktige støttespillerne for Hitler og nazistenes terrorregime. Kruppkonsernets fabrikker brukte fanger som slavearbeidere. I Nürnbergoppgjøret etter krigen ble Alfried Krupp dømt som krigsforbryter og til 12 års fengsel, men allerede i 1953 kunne han igjen overta kontrollen over familiekonsernet.
Muren i Berlin var et resultat av Den andre verdenskrig og en konsekvens av Den kalde krigen som fulgte. Derfor var det som om en ring ble sluttet foran meg, da jeg så meiselarmen heve seg på nytt, med KRUPP-navnet skrevet i sort. Selvsagt var dette også en urettferdig betraktning, for det Krupp-konsernet som manifesterte seg i den kraftfulle meiselarmen var på ingen måte det samme Krupp-konsernet som integrerte sin virksomhet i Hitlers krigsmaskin.

Men en konkret påminnelse om forbindelseslinjer i historien ble episoden, uansett.